Jakob Friis (1883–1956)

Jakob Johan Sigfrid Friis (født 27. april 1883 på Røros, død 12. desember 1956 i Kristiansand) var en journalist, historiker og fremtredende politiker i den norske arbeiderbevegelsen. Han representerte Arbeiderpartiet på Stortinget i perioden 1945-49 og 1950-53. Ved siden av sitt politiske liv var han historiker og arkivar, med en lang karriere i Riksarkivet.

Jakob Friis var en fremtredende politiker på venstre fløy av arbeiderbevegelsen. Etter krigen representerte han Vest-Agder på Stortinget i to perioder. Foto: Oslo museum.

Familie og første år

Friis kom fra en kristen familie, og begge hans foreldre var prestebarn. Faren Jakob Pavels Friis var direktør ved Røros kobberverk, og utdannet historiker. I en alder av 17 år skulle Jakob Johan forlate sin barnetro og tre inn som radikal student i Det Norske Studentersamfund. Han studerte først jus, deretter filologi, og i 1909 leverte han sin hovedoppgave i historie om «Hannibalfeiden og den norske borgerstand».

Som ung voksen levde han en omflakkende tilværelse med base i Kristiania. Han ble venner med Emil Stang og Edvard Bull og del av kretsen rundt Kyrre Grepp, lederen av Arbeiderpartiet. Hans første artikkel var på trykk i Social-Demokraten allerede i 1902. Friis var språkkyndig, oversatte litteratur til norsk og ble ofte benyttet som tolk av arbeiderbevegelsen. Han snakket engelsk, fransk, tysk og russisk flytende.

Han hadde i denne perioden flere utenlandsopphold, blant annet i Le Havre, Paris og Berlin, hvor han studerte under Rosa Luxemburg. Han ble i sine første arbeidsår revet mellom en karriere i Riksarkivet og sin politiske virksomhet som engasjert journalist i Social-Demokraten (fra 1923 Arbeiderbladet).

Friis var gift to ganger, først med Sigrid Torgersen (1885-1936) fra 1914 til 1924. De fikk sønnen Jacob Otto Friis. I 1928 giftet han seg med Helena Mollestad (1893-1976). Sammen fikk de sønnen Aage (1927-2018).

I, med og utenfor arbeiderbevegelsen

Det var i arbeiderbevegelsen Friis fant målet med tilværelsen, og han gikk aktivt inn i den utpregede marxistiske fløyen. Han tok del i de fleste landsmøtene til Arbeiderpartiet fra 1911 til 1927.

Friis hadde lang fartstid i partipressa, her avbildet i 1912 da han var journalist i Social-Demokraten. Friis nederst til høyre i bildet. Også avbildet: Olav Scheflo, Ole Tokerud, Gunnar Ousland, Jacob Vidnes, Oscar Pedersen, Carl Jeppesen, Olav Kringen og Fernanda Nissen.

I 1920 ble han Arbeiderpartiets utsending til Moskva, der han blant annet intervjuet Vladimir Lenin og var norsk representant i eksekutivkomiteen på Den kommunistiske internasjonalens kongress. Han ble her kjent med både Lenin, Stalin og Bukharin. På Kominterns tredje kongress i 1922 ble han medlem av kontrollkomiteen. Under partisplittelsen i 1923 stod han midt mellom fløyene, og endte etter eget utsagn uten arbeid, «fattig og forlatt og full av mindreverdsfølelse».

Han ble deretter Arbeiderbladets utsending i Paris, før han på Martin Tranmæls søkte jobben som redaktør i Rjukan Arbeiderblad, som han også fikk. Førsteinntrykket av Hydrobyen beskrev han slik:

Jeg kom til Rjukan den 24. mars om natten. Alt langt nedenfor Vestfjorddalen hørte jeg duren av fabrikkene som arbeidet uten stans, natt og dag. Da jeg kom fram lå bedriftsområdet under meg, dekket av et svovelgrønt teppe. «Dette er altså helvete», tenkte jeg. Det stemte med det akademiske inntrykket av storindustrien som jeg hadde fått ved lesning og studier. Det var med spenning jeg imøteså den nærmeste framtiden.

Han havnet raskt på kanten med avtroppende redaktør i avisa, Trond Hegna, som ønsket å fortsette. Det endte likevel med at Friis ledet avisen på industristedet i øvre Telemark fra 1925-29. Han skulle beskrive årene på Rjukan som strevsomme, men avvekslende og langt fra kjedelig. Han måtte i stor grad redigere og gi ut avisen på egen hånd, samt ta i mot telegrammer og lese korrektur på artikler og annonser.

I tillegg måtte han være med på alle politiske møter, og var forventet å møte i alle politisk-sosiale sammenkomster til sent på kveld. I tillegg hadde han mange venner fra ungdommen og studietiden som hadde fått høyere stillinger hos Norsk Hydro på Rjukan. Vennenes sammenkomster hadde en noe «finere» karakter, reflekterer han senere, men det besto stort sett i at alkoholen som ble servert var av dyrere merker. Ellers var det ganske likt.

Friis fant seg imidlertid raskt til rette politisk på Rjukan. Arbeiderne der var sterkere politisk engasjert enn vanlig, og på denne tiden var de fortsatt ganske revolusjonære. Mange av dem var beleste, og mange hadde tatt del i Fagopposisjonen. I likhet med Friis ønsket mange en ny samling til venstre i politikken; mer kommunistisk enn sosialdemokratisk.

Friis fant seg en meningsfelle i den lokale bibliotekaren, Henrik Hjartøy. Andre sentrale allierte på Rjukan ble Knut Dalastøl, Ambrosius Olsen og J.A. Franzén. Sammen utarbeidet de det såkalte Rjukanforslaget. Forslaget innebar et bastant forbud mot at Arbeiderpartiet skulle danne regjering uten å ha stortingsflertall, og Friis havnet på grunn av dette i nesten daglig spaltepolemikk med Arbeiderbladet og Martin Tranmæl. Friis tok da et lengre opphold i USA for å komme seg bort fra «spetakkelet» på Rjukan. Da han kom hjem igjen stilte han til valg for Arbeiderpartiet i Tinn under kommunevalget i 1928, men ble motarbeidet og ble ikke valgt inn. Han følte derfor at han ikke hadde nok ryggdekning i partiet til å fortsette som redaktør i lokalavisa, og valgte etter hvert å be om fritak fra jobben.

I 1929 fikk han jobb som lærer ved Vesten-universitetet i Moskva etter Viggo Hansteen, men returnerte til Norge i 1930.

Arbeidernes leksikon

I 1931 tok han på seg jobben som redaktør for det planlagte Arbeidernes leksikon, etter å ha blitt anbefalt av sin venn på Rjukan, Hjartøy. Hjartøy var mannen som stod bak innsamlingen av Det røde bibliotek, men han hadde ikke anledning til å ta på seg oppgaven med et leksikon selv. Det røde bibliotek ble likevel en viktig kilde til arbeidet med leksikonet.

Motgangen fortsatte imidlertid for Friis: Arbeiderpartiet boikottet leksikonarbeidet, noe som første til at det ble vanskelig å finne villige bidragsytere. Han måtte i realiteten tre bort fra det daglige redaksjonelle ansvaret. Det ble Mot Dag med Trond Hegna og Erling Falk som i praksis fullførte arbeidet. Friis ble likevel navngitt og lønnet som hovedredaktør, sammen med Hegna.

Trond Hegna skrev en artikkel om Friis i Arbeiderbladet i 1953. Anledningen var at Friis fylte 70. Her fremkommer det at det gjengse inntrykket av Friis på denne tida var at han var dypt ulykkelig, og at han bar på mye. Han ble sterkt påvirket av det å havne på siden og utenfor bevegelsen, av de mange skuffelsene. Likevel fant han alltid et annet utløp for sin virketrang da arbeiderbevegelsen ikke ville ha ham, enten det var i arkivenes verden eller i skrivingen.

Stortingsrepresentant for Vest-Agder

I 1933 var han tilbake i arkivverket, og meldte seg på nytt inn i Arbeiderpartiet etter noen år i kommunistpartiet. I 1934 ble han ansatt som statsarkivar i Kristiansand, hvor han også ble leder av lokallaget til Arbeiderpartiet. Han skrev i tillegg artikler i avisa Sørlandet.

Friis fikk evakuert statsarkivet til Lyngdal i maidagene 1940, men ble arrestert og forhørt av Gestapo etterpå. Han trodde sine siste dager var kommet, men slapp overraskende ut igjen. Hans sønn Jacob Otto var ikke like heldig. Han hadde tjenestegjort i luftvernet på Rjukan under invasjonen i 1940, og drev senere både spionasje og kurervirksomhet. Motstandsgruppa hans ble infiltrert av Rinnanbanden, og Jacob Otto ble arrestert den 23. februar 1942. Han ble henrettet av tyskerne i Trandumskogen 30. april samme år. Friis ble knust av sønnens død, og skriver nesten ikke om det i sin selvbiografi.

Etter krigen satt han på Stortinget i to perioder for Arbeiderpartiet i valgdistriktet Vest-Agder; 1945-49 og 1950-53. Han tilhørte partiets venstrefløy og tok gjerne avvikende standpunkter, særlig i utenrikspolitikken. Han var sterkt imot norsk deltakelse i NATO, men stemte ikke mot tilslutningen til alliansen. På 50-tallet var han en av initiativtakerne til ukesavisen Orientering.

Ettermæle

Friis var en av de tidligste intellektuelle skikkelsene i arbeiderbevegelsen, og var en markant figur i den tidlige fasen - før partisplittelsen og regjeringsdannelsene utover 1920- og 30-tallet, hvor han etter hvert ble mer og mer tilsidesatt. Som en omstridt og radikal figur i arbeiderbevegelsen ble han særlig på 1930-tallet hindret og motarbeidet i sine bestrebelser.

Hans biografi om Kyrre Grepp, som ble påbegynt på den tiden, ble aldri utgitt. Manuset til sin egen selvbiografi skrev han ferdig i 1947. Boken ble først utgitt i 2011, 55 år etter hans død. Grunnen til dette var, ifølge sønnen Aage Friis, den «politiske istiden» som oppstod etter frigjøringen. Sønnen har skrevet forordet «Ikke skyt far» i selvbiografien, om arrestasjonen under krigen.

Statsarkivar Jakob Friis er gravlagt på Vår frelsers gravlund i Oslo.

Verker av Jakob Friis

• Marcus Thrane, 1917
• Den moderne arbeiderbevegelse i Norge, 1918
• Internationalen : en historisk oversigt, 1918
• Bolschevismen og bolschevikrevolutionen, 1918
• Veien til det sosiale demokrati, 1919
• Arbeiderklassens samlingsproblem, 1926
• Ti år – arbeiderstyrets erfaringer, 1927
• Den internasjonale finanskapitals provinser i Norge, 1928
• Norsk Hydro, 1928
• Landbruket i Sovjet-unionen, 1930
• Storsvindleren Kreuger : I politisk belysning, 1932
• Til 2. internasjonale, 1938
• Trotskismen – en giftplante?, 1938
• Kristiansand gjennom 300 år, Kristiansand 1941
• Oppgjør med Tyskland og Vestmaktene, 1945
• Kritikk av norsk untenrikspolitikk etter krigen, 1952
• Bevegelsen og målet : Mitt liv i arbeiderbevegelsen, 2011
• privatarkiv i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, med bl.a. manuskript til ikke-trykte erindringer og ufullført manuskript om Olav Scheflo og materiale til Protokollkomiteens innstilling om Administrasjonsrådet

Kilder

• Jakob Johan Sigfrid Friis, Store norske leksikon
• Jakob Friis, Norsk biografisk leksikon