Fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Fylke er i vår tid en norsk administrativ enhet på nivået mellom stat og kommune. Betegnelsen er imidlertid hentet fra den historiske fylkesinndelingen som er kjent fra middelalderen, og som trolig delvis kan følges tilbake til forhistorisk tid (før eller under rikssamlingstiden ca. 900-1050).

De moderne fylkene

Norge er i dag delt inn i 19 fylker. Atten av disse er fylkeskommuner, mens Oslo kan defineres enten som en fylkeskommune eller som en kommune. Det pågår en diskusjon om hvorvidt fylkene bør slås sammen til regioner.

Betegnelsen fylke ble i moderne tid innført i 1919 (lov av 14. august 1918) som en erstatning for amt. Samtidig ble det foretatt en gjennomgående navneendring. Strengt tatt bare Akershus beholdt navnet uendret, mens Hedemarkens-, Buskeruds- , Nordlands- og Finmarkens amter bare gjennomgikk mindre formendringer, først og fremst bortfall av genitivs-s. Smålenenes amt ble til Østfold fylke, Kristiania amt til Oslo fylke (i og med endringen av bynavnet fra 1925), Kristians amt til Oppland fylke, Jarlsberg og Larviks amt til Vestfold fylke, Bratsbergs amt til Telemark fylke, Nedenes amt til Aust-Agder fylke, Lister og Mandal amt til Vest-Agder fylke, Stavanger amt til Rogaland fylke, Søndre Bergenhus amt til Hordaland fylke, Nordre Bergenhus amt til Sogn og Fjordane fylke, Romsdals amt til Møre og Romsdal fylke, Søndre Trondhjems amt til Sør-Trøndelag fylke, Nordre Trondhjems amt til Nord-Trøndelag fylke, Nordlands amt til Nordland fylke, Tromsøs amt til Troms fylke.

De historiske fylkene

Fra middelalderen kjenner vi fylkene brukt som underinndelinger av lagtingsområder, som fordelingsdistrikter for leidangen og dessuten i kirkesogninndelingen, da en kirke innen et nærmere bestemt distrikt fikk status som fylkeskirke. På Vestlandet og i Trøndelag går fylkene som tingkretser tilbake til ordninger som gjaldt også før rikssamlingen, hvor langt tilbake lar seg neppe si med sikkerhet.

Gulatingslag bestod opprinnelig (før 930) av Hordafylke, Sygnafylke og Firdafylke. Etter midten av 900-tallet kom Egdafylke, Rygjafylke og Sunnmørafylke til. I henhold til bestemmelsene i Landsloven 1274 om oppnevning av representanter til lagtinget var også Setesdalen (Setesdal og Otradal), Hallingdal og Valdres lagt under Gulatinget, men selve betegnelsen fylke er ikke brukt om disse områdene.

Derimot er fylke brukt samme sted for andre områder på Østlandet: Heinafylke, Hadafylke og Raumafylke, alle under Eidsivatinget. De andre oppnevningsdistriktene, og som ikke har betegnelsen fylke knyttet til seg, var: Nord-Gudbrandsdal, Sør-Gudbrandsdal (Gudbrandsdalen sør og nord for Rosten), Nord- og Sør-Østerdal (sør og nord for Åmot). Under det andre østlandske lagtingsområdet, Borgartingslag, er oppnevningsdistriktene betegnet som ”fylker” og ”bygdelag”, og følgende distriktsnavn nevnes: Hovin, Grenland, Bamble, Skattlandet (Øvre Telemark) og Numedal.

Oppnevningsdistriktene til Frostatinget er noe summariske i Landsloven. Den gamle fylkesinndelingen i Trøndelag er rekonstruert først og fremst på grunnlag av Aslak Bolts jordebok fra 1430-årene. En regner til ”Det historiske Trøndelag” (fra før rikssamlingen) følgende åtte fylker: Orkdølafylke, Gauldølafylke, Strindafylke, Stjordølafylke, Verdølafylke, Øynafylke, Skeynafylke og Sparbyggjafylke. Seinere ble Nordmørafylke, Naumdølafylke og trolig også Håløygjafylke lagt inn under Frostatinget. Antagelig skjedde det først for Nordmøres vedkommende (med Fosen) en gang på 1000-tallet, så de to sistnemnte nærmere år 1100.

Kilder og litteratur

  • Andersen, Per Sveaas: Samlingen av Norge og kristningen av landet 800-1130. Handbok i Norges historie bd. 2, Universitetsforlaget 1977.
  • Helle, Knut: «Den opphavlige vestlandsregionen» i Vestlandets historie bd. 2, Vigmostad og Bjørke 2006.
  • Magnus Lagabøters Landslov, oversatt av Absalon Taranger, Universitetsforlaget 1979 (først utgitt 1915).
  • Røskaft, Merete: «Trøndernes lovområde» i Trøndelags historie bd. 1, Tapir 2005.