Filippus Simonsson

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Filippus Simonsson
Personalia
Tittel: Konge av Norge
Regjeringstid: 12071217
Bortgang: 1217
Dødssted: Løvøya i Horten kommune
Foreldre: Simon Kåresson og Margrete eller Ingjerd Arnesdotter
Ektefelle(r): Kristin Sverresdotter

Filippus Simonsson (død 1217Løvøya i Horten kommune) var konge av Norge fra 1207 til 1217. Han var den siste baglerkongen. Fra 1208 var han formelt jarl med makt over Opplandene og Viken under Inge Bårdsson, men han brukte kongsnavn helt fram til sin død, og hadde full styringsrett i alle saker.

Filippus var sønn av lendmannen Simon Kåresson og Margrete eller Ingjerd Arnesdotter. Moras navn er usikkert, for Heimskringla kaller henne Margrete mens Morkinskinna sier Ingjerd; uansett var hun datter av Arne KongsmågStåreim og Ingerid Ragnvaldsdotter. Ingerid var mor til Inge Krokrygg og Orm Ivarsson med andre menn, og til Nikolaus Arnesson med Arne Kongsmåg. Filippus hadde dermed ikke bare tette bånd til kongeslekt, men også den mektige Oslo-bispen Nikolaus som onkel. Filippus' bror Andres på Ståreim var forøvrig far til Gregorius Andresson, som giftet seg med Håkon Håkonsson datter Cecilia Håkonsdatter.

Under Håkon Sverresson var det tegn til at det kunne bli slutt på innbyrdeskrigen som hadde herjet i landet helt siden Sigurd Jorsalfares død i 1130. Men da han døde brått det året ble den fire år gamle Guttorm Sigurdsson hyllet som konge, og den stridslystne Håkon Galen ble hans jarl og den reelle makt i riket. Baglerne så at dette ikke lovet godt for dem, og Erling Steinvegg satte i gang et nytt opprør med støtte fra danskekongen, Valdemar II Sejr. Filippus var med den danske flåten til Norge sommeren 1204, og Nikolaus Arnesson skal ha fått løfte fra Valdemar om at nevøen skulle bli baglernes konge hvis det var det flokken ønsket. Erling Steinvegg ble valgt til tross for Nikolaus' ønsker, mens Filippus ble hans jarl. Erling var underlagt danskekongens overherredømme. Guttorm Sigurdsson døde midt oppe i disse hendelsene, bare måneder etter at han var hyllet som konge. Inge Bårdsson ble hyllet som ny konge, uten at baglernes ønske om å ha Erling som konge avtok.

Filippus var en lojal jarl, og deltok i en rekke trefninger med birkebeinerne. Da Erling døde tidlig på året 1207 var det naturlig at Filippus jarl styrte flokken, og på våren dette året ble han hyllet som konge på Borgarting. Hærfolkene hadde ønsket å velge en av Erling Steinveggs mindreårige sønner, men biskop Nikolaus og bøndene var enige om at Filippus var den rette. Nikolaus og Filippus hadde diskutert og planlagt dette på forhånd[1]. Det kom nokså raskt et fredinitiativ, og høsten 1208 kom Kvitsøyforliket. I dette ble makta i riket delt, slik at Filippus skulle styre i Viken og Opplandene, mens Inge Bårdsson styrte Trøndelag og Vestlandet[2]. Filippus måtte anerkjenne Inge som den rette konge, og gi fra seg kongsnavnet. Han måtte også overlevere kongsseglet[3]. Filippus sluttet ikke å kalle seg konge, og seglet ble ikke levert, uten at dette førte til noen reaksjon fra Inge utover brev om bruddet[4]. Filippus ga et svar som framstår som nokså lettvint, hans skrev at han ikke mente å bryte forliket, men kunne ikke hindre folk i å kalle ham konge[5]. Dette stemmer dårlig med at brev skrevet lenge etter at forliket ble inngått er undertegnet med kongsnavn. Saken ble også sendt til Roma[6], i håp om at paven ville støtte Filippus som var biskopenes mann, men paven utsatte det hele ved å be om flere opplysninger fra erkebiskop Tore[7]. En avgjørelse kom ikke før i 1217, det året både Inge og Filippus døde[8].

Det hersket fred i Norge etter Kvitsøyforliket, hvilket må være grunnen til at den fredsæle Inge valgte å overse at Filippus kalte seg konge. Filippus oppholdt seg mye i Tønsberg, mens forvaltningen var i Oslo. Bevarte brev viser at Filippus ikke bare styrte sin del av Norge, men at han også hadde diplomatiske kontakter med andre lands konger. Den eldste bevarte original av et norsk kongebrev er undertegnet av Filippus, og omhandler en tvistesak[9]. Dette brevet viser at han spilte en rolle i utviklingen av de kongelige lagmenns domsfunksjon.

Som en del av fredsavtalen ble Filippus gift med Kristin Sverresdotter, kong Sverre Sigurdssons datter. De fikk et barn i 1213, som døde bare noen dager gammel. Kristin døde i barselseng. Filippus viste fram barnet, og la vekt på at det levde etter at Kristin var død, for da kunne han arve henne gjennom bakarv. Kristin hadde nemlig store eiendommer i Värmland og Västergötland, en arv Filippus hadde sikret for henne etter at hennes mor Margrete Eriksdotter. En slik arv gikk ikke til ektemannen, men barnet ville ha arvet den og så ville Filippus kunne arve den etter sitt barn. Det ser ikke ut til at dette førte fram.

Da Inge Bårdsson døde i 1217 ble Håkon Håkonsson hyllet på Gulating. Filippus gjorde et framstøt overfor Skule Bårdsson, som hadde ambisjoner om å bli konge. Han krevde makta i halve riket, uten å nevne Håkon, og truet med krig[10]. Det ser ut til at den skjulte meningen i dette var at Filippus ville støtte Skule om han lot seg hylle som konge, så lenge Filippus selv fikk beholde sin rikshalvdel. Skule hadde allerede inngått en avtale med Håkon, og svarte at Filippus ville få beholde sin riksdel i ett år, og deretter skulle det tas en avgjørelse om framtida[11]. Dette ble aldri til noen bekymring for Filippus, for innen brevet kom fra var han også død. Med hans bortgang var kampen over for baglerne, etter en innledende leting etter en sønn av Erling Steinvegg som kunne være kongsemne[12]. De oppløste flokken og sverget troskap til Håkon Håkonsson. Noen av baglerne ble senere med på ribbungenes opprør med Erlings sønn Sigurd Ribbung som kongsemne, men de fleste forsonte seg med Håkon.

Filippus døde på Løvøya rett utafor Horten, og ble antagelig gravlagt der.

Referanser

Kilder