Fedrelandslaget
Fedrelandslaget var en organisasjon på høyresida i norsk politikk i mellomkrigstida. Laget ble grunnlagt i 1925, med Joakim Lehmkuhl som hovedinitiativtaker. Han hadde blant annet med seg tidligere statsminister Christian Michelsen og polarhelten Fridtjof Nansen. Målet var å legge grunnlag for en nasjonal samlingspolitikk, der Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti var hovedfienden. Laget hadde sitt virke i en tid med ustabile politiske forhold, økonomisk krise og utbredt frykt for revolusjon. I 1936 ble det også et politisk parti med egne lister og felleslister til stortingsvalget. Fedrelandslaget ble oppløst av okkupasjonsmakta i 1940.
Bakgrunn og etablering
Lehmkuhl hadde under studier i USA lært amerikanske prinsipper for bedriftslære og organisasjonsteori, og mente at man måtte innføre effektivisering og rasjonalisering i norsk næringsliv for å motvirke den økonomiske nedgangen. Hans bok Rationell Arbeidsledelse fra 1920 var godt likt i borgerlige kretser, men det kom lite ut av forslagene i den. Lehmkuhl kom til at man måtte tvinge fram et samarbeid mellom de borgerlige partiene Høyre, Venstre, Frisinnede Venstre og Bondepartiet for å kunne få gjennom endringer.
Mot slutten av 1924 oppretta han Fedrelandslaget, og i 1925 ble organisasjonen formelt lansert med Lehmkuhl som formann på livstid. Lehmkuhl fikk med sin onkel Christian Michelsen som taler på det første folkemøtet i Oslo, og i Bergen stilte Fridtjof Nansen opp.
1925–1927
I de første to årene ble det lagt mye vekt på å bygge opp laget. Det ble oppretta lokale og regionale kontorer, og informasjon ble spredd ut til folk. Laget hadde i begynnelsen ikke egen avis, men Norges Fremtid ble et talerør i denne perioden.
Blant saker som ble fremma av laget i starten var å få lovfesta at det var tillatt med listeforbund mellom partier, og et forbud mot Arbeiderpartiet og NKP. Fedrelandslaget hevda at de to partiene allerede var ulovlige etter Grunnloven, og derfor måtte oppløses.
1927–1930
Arbeiderpartiet hadde stor framgang i stortingsvalget 1927, og ble det største partiet. Ivar Lykkes regjering, en koalisjon mellom Høyre og Frisinnede Venstre, måtte søke avskjed ved konstitueringa av Stortinget i januar 1928, og Christopher Hornsrud ble leder for landets første arbeiderpartiregjering. Den skulle bare få to uker i regjeringskontorene, men selv et så kort intermezzo skapte voldsom frykt i borgerlige kretser.
Som svar på Arbeiderpartiets framgang starta Fedrelandslaget en kampanje de omtalte som en tusen dagers valgkamp. Fram mot stortingsvalget 1930 skulle det jobbes kontinuerlig for å fremme borgerlig samarbeid. Lagets aktivitetsnivå steg gjennom denne perioden, og i 1930 var det omkring 100 000 medlemmer. Det ble holdt et stort antall folkemøter, gjerne med filmframvisning og musikkinnslag. Valget i 1930 endte med borgerlig seier, og tilbakegang for Arbeiderpartiet. Et tiltak laget ikke nådde gjennom med var å stille Nansen opp som felles statsministerkandidat, uavhengig av partiene. Dette ble foreslått en rekke ganger, og hver gang ble det avvist av de borgerlige partiene.
På borgerlig side var særlig Bondepartiet og Frisinnede Folkeparti (det tidligere Frisinnede Venstre) positivt innstilt til laget. Venstre var for det meste avvisende, mens Høyre hadde en skiftende innstilling. På venstresida hevda arbeiderbevegelsen at laget var en spire til en fascistisk organisasjon, og gikk aktivt inn for å bekjempe den.
1930–1940
Etter valget i 1930 viste det seg at de borgerlige ikke var mer innstilt på å samarbeide enn de hadde vært tidligere. Økonomien hadde blitt langt mer problematisk etter at verdenskrisa nådde Norge i 1929, og Lehmkuhl mente at amerikanske næringslivsmetoder var eneste kur. Hans bok Norges vei fra 1933 vektla planøkonomi og statlige tiltak, inspirert av Roosevelts «New Deal».
I 1932 begynte utgivelsen av ukeavisa ABC, med Ranik Halle som redaktør. Dermed hadde Fedrelandslaget et eget organ.
Fordi partiene ikke leverte det laget hadde håpet på, ble det på landsmøtet i 1933 beslutta å stille egne lister ved stortingsvalget 1936. Beslutningen sammenfaller med starten på en nedgangsperiode som skulle vare fram til nedleggelsen. Det er mange årsaker som kan trekkes fram, men særlig ofte nevnes at Arbeiderpartiets utvikling i en mer moderat retning dempa revolusjonsfrykten, og at en del ledende lagsmedlemmers tyskvennlighet ikke ble tatt godt imot av alle. Victor Mogens, som tok over som formann i 1935, var en av de som var kjent som tyskvennlig.
Fram mot valget i 1936 ble det ført blokkforhandlinger med Bondepartiet og Frisinnede Folkeparti. Lagets ønske var å smelte sammen de to partiene og laget til en nasjonal blokk. I disse forhandlingene var også Nasjonal Samling, som ble grunnlagt i 1933, med en kort periode. NS forsvant raskt ut, da partiet ikke ville definere seg selv som borgerlig. Det eneste som kom ut av blokkforhandlingene var en oppfordring om lokale listeforbund.
Vedtaket som å stille egne lister ble fulgt opp i et par distrikter. Det ble også stilt felleslister med Frisinnede Folkeparti noen steder. Ingen av listene nådde opp i valget.
Den 25. september 1940 oppløste Reichskommissar Josef Terboven alle politiske partier unntatt Nasjonal Samling. Fedrelandslaget gjenopptok ikke virksomheten etter frigjøringa i 1945. Lehmkuhl reiste til USA i 1940, og lyktes der godt som forretningsmann.
Ideologi
Ut fra artikler i ABC er det mulig å identifisere tre hovedkilder som inspirerte Fedrelandslagets politikk slik den arta seg i 1930-åra. Fra den italienske fascismen henta man den korporative samfunnsmodellen, der privat eierskap kombineres med sterke statlige føringer. Det ble anført en viss skepsis mot den italienske modellen, idet man mente at forskjellene mellom det italienske og det norske lynnet kunne ha en del å si, men ideologisk sett var fascismen en inspirasjonskilde. Etter Hitlers maktovertagelse kom følgende uttalelse i ABC: «Vi velger Hitler, tusen ganger heller Hitler enn Thälmann.» Ernst Thälmann var leder for det tyske kommunistpartiet, og ble i 1944 drept i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Det var særlig Hitlers løsning på arbeidsløshetsproblemet som ble beundra i Fedrelandslaget. Den tredje hovedkilden var Roosevelts «New Deal», også dette en løsning som kombinerte privat eierskap og initiativ med statlige føringer.
Fra arbeiderbevegelsens side var det ikke uvanlig å omtale Fedrelandslaget som fascistisk, og i ABC brukes også denne betegnelsen av laget selv i enkelte anledninger. I en analyse av valget i 1933 brukte faktisk Lehmkuhl også betegnelsen fascisme om Arbeiderpartiets politiske plattform, og påviste at flere av hovedslagordene stemte overens med slagord fra nazistisk propaganda. Laget har ofte blitt omtalt som et høyreekstremt parti, men det blir upresist, og høyreradikal er en mer passende betegnelse. Laget holdt seg til en demokratisk modell. Kravet om forbud mot Arbeiderpartiet ble faktisk mindre framheva etter 1930 enn det hadde vært tidligere. Laget fikk heller ikke noe militært preg over seg, slik Samfundshjelpen og Nasjonal Samling gjorde. Da Quisling i 1930, etter Nansens død, foreslo å omdanne laget til et parti og legge et program han hadde skrevet til grunn, ble dette avvist av Lehmkuhl. Quisling ble derimot ønska velkommen som styremedlem i lagets Oslo-avdeling, på invitasjon fra Christoffer Borchgrevink. Sistnevnte var forøvrig også kompanisjef i Samfundshjelpen militære gren Samfundsvernet, og drev skyteøvelser i Nordmarka og på øyene i Oslofjorden. Selv om Quisling ble avvist på sentralt hold, ble altså Fedrelandslaget allikevel et av hans springbrett inn mot etableringer av NS i 1933.
I 1930-åra kom Fedrelandslaget også inn på rasehygienske idéer. ABC roste Hitlers rasetanker i 1933, og den norske rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen ble hyllet.
Se også
- Fridtjof Nansen i Harstad 1929 - om Fedrelandslagets folkemøte
Kilder
- Fedrelandslaget i Store norske leksikon
- Mal:Dahl Hagtvet Hjeltnes 1990
- Norland, Andreas: Hårde tider - Fedrelandslaget i Norsk politikk. Dreyer forlag 1973 (340 sider)
- Sørensen, Øystein: Solkors og solidaritet: høyreautoritær samfunnstenkning i Norge ca. 1930-1945. Utg. Cappelen. Oslo. 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket