Ingrid Bjerkås (1901–1980)
Ingrid Bjerkås (født 8. mai 1901 i Kristiania, død 30. november 1980 i Bærum) var første kvinnelige prest i Den norske kirke. Hun ble prestevia i 1961 i Vang kirke, og fikk samme år stillingen som sokneprest i Berg og Torsken prestegjeld. Under andre verdenskrig var hun motstandskvinne.
Bakgrunn
Bjerkås var datter av kjøpmann Olaf Johansen (1874–1958) og Hilda Charlotte Elise Holmsen (1874–1953). Ved folketellinga 1910 bodde hun sammen med foreldrene og den to år eldre broren Rolf på adressa Tordenskjolds plass 5 i Oslo. Plassen finnes ikke lenger, men lå der man nå finner den nedre delen av Rosenkrantz' gate, nær Rådhusplassen.
Hun tok i 1920 examen artium, og i 1922 gifta hun seg med Søren Alexius Bjerkås (1895–1965). Hun ble husmor, og var faktisk det helt fram til siden 1938 i teorien vært åpning for kvinnelige prester i Den norske kirke, men det var i lovvedtaket fastslått at dersom en menighet ikke ønske en kvinnelig prest burde ikke kvinner ansettes. Dette sperra i praksis muligheten for å få et presteembete. I 1956 ble så denne klausulen fjerne da Stortinget gikk gjennom lover etter å ha undertegna FNs konvensjon om kvinners politiske rettigheter.
Virke
Hun begynte å studere teologi ved Universitetet i Oslo i 1950-åra. Det har etter hennes død blitt kjent at hun under andre verdenskrig skrev et svært krasst brev til Vidkun Quisling, ser hun blant annet sa «Hvordan våger De Herr Quisling å forlokke og forföre nordmenn til å bli landsforredere, kongesvikere og forbrytere mot sitt eget folk, til skjensel for hele verden og til usselhet blant sine egne?»[1]. Hun skrev også et klagebrev til Josef Terboven i 1943, noe som førte til at hun ble arrestert og satt på Grini. Psykiater og NS-medlem Hans Eng skrev en rapport om henne, der han ha henne pseudo-diagnosen «jøssingismus psykopatica».
Krigsårene hadde styrka hennes tro, og hun ble etter frigjøringa sondagsskolelærer. I 1958 avla hun teologisk embetseksamen, og i 1960 praktisk-teologisk eksamen.
Da Bjerkås tok praktikum i 1960 var tre av de ni biskopene for ordinasjon av kvinner. Dermed var det mulig å bli ordinert, men det var to store skjær i sjøen. Det ene var at man måtte regne med en lang kamp for å bli akseptert, noe de fleste kvinner som hadde den nødvendige utdanning kvia seg for. Det andre var at selv om man er ordinert betyr ikke det at man får et embete, og ordinasjon uten mulighet til å utøve sitt kall kan være en vanskelig situasjon å leve med. Bjerkås var i 1960 59 år gammel, og hadde derfor ikke tid til å sitte på gjerdet. Hun valgte derfor å søke ordinasjon så raskt som mulig.
Biskop Kristian Schjelderup i Hamar bispedømme var en av de tre som var for kvinnelige prester, og han valgte å ordinere henne og sette henne inn i tjeneste som vikarprest. Hun ble ordinert i Vang kirke på Hedmarken den 19. mars 1961, etter å ha fått ordinasjonstillatelsen fra Kirkedepartementet 3. mars. Dermed ble hun den første kvinne som ble ordinert i Den norske kirke, og den andre norske kvinnelige presten etter Agnes Nilsen, som ble ordinert i Metodistkirken i 1954. Avgjørende for Schjelderup var det at Bjerkås hadde begynt et tungt studium da hun var over femti år gammel, og at hun var villig til å ta tjeneste hvor som helst i landet. Dette betydde for ham at det måtte ligge en sterk bevissthet om kallet bak hennes ønske.
Fra de seks biskopene som var motstandere av kvinnelige prester kom det en uttalelse om at de ikke ville samarbeide med henne, og at prester og lekfolk også kunne nekte å samarbeide. Deres begrunnelse for dette var Bibelens ord og kirkens tradisjon. De fikk støtte fra konservative kristne, inkludert mange prester. Bjerkås begynte å søke på soknepreststillinger. Berg og Torsken prestegjeld hadde utlyst soknepreststillingen tre ganger uten å få noen søkere, og da Bjerkås søkte fikk hun støtte fra det ene av de to menighetsrådene i prestegjeldet. Også prosten og biskopen støtta hennes søknad. Hun ble derfor utnevnt av regjeringa den 14. april 1961. I prestegjeldet ble hun tatt godt imot av de fleste. 96 medlemmer nekte å anerkjenne henne som prest, og krevde å få en mannlig prest som kunne utføre kirkelige handlinger for dem. Flere tilbød seg å utføre slike tjenester, og konflikten skulle derfor vare en tid.
I 1963 oppsto en ny konflikt da Bjerkås søkte om medlemskap i Den norske kirkes presteforening. Kvinneprestmotstandere trua med å melde seg ut, og det var fare for en splittelse i foreninga. Men man kom fram til et kompromiss som løste konflikten. Det avgjørende for å være medlem ble ikke lenger å være i aktiv prestetjeneste, men å ha teologisk kandidatstatus. Dermed ble Bjerkås i 1965 akseptert som medlem.
Samme år som hun kom inn i presteforeninga døde hennes mann Søren Alexius Bjerkås. Han gikk bort den 12. mai, og den 9. juni søkte hun avskjed fra soknepresteembetet. Den nå 64 år gamle presten at hun ikke lenger kunne klare å være sokneprest i det store prestegjeldet i nord. Uten mannen som støtte ville dette være for hardt, og hun valgte å flytte til Bærum. Hun fikk der stillingen som sykehusprest ved Martina Hansens hospital i 1966, og hadde den inntil hun nådde pensjonsalderen i 1971.
Ingrid Bjerkås regnes som en av de viktigste kvinnepionerene i etterkrigstida. Også andre kvinnelige prester måtte kjempe for å bli anerkjent i Den norske kirke, men Bjerkås hadde tråkka opp en sti som gjorde det langt enklere for de som fulgte henne.
Minne
14. april 2011 ble parkområdet mellom Jakob kirke, Hausmanns gate og Torgata gitt navnet Ingrid Bjerkås' plass etter henne.[2]
Ingrid Bjerkås og ektemannen er gravlagt på Haslum kirkegård i Bærum. Tittelen sogneprest er benyttet på gravminnet.
Referanser
- ↑ - Hvordan våger De, Herr Quisling? i Aftenposten 2010-04-08
- ↑ * Protokoll og sakspapirer fra bydelsutvalgets møte (sak 46/11)
Kilder
- Jonassen, Mari: Norske kvinner i krig : 1939-1945, 295-296, 321-322. Aschehoug, 2020. ISBN 9788203267512.
- Norderval, Kristin Molland: Ingrid Bjerkås i Norsk biografisk leksikon
- Kvinnelige prester i Store norske leksikon
- Bjerkås, Ingrid på Arkivportalen
- Nettutstillingen «Ingrid Bjerkås, Norges første kvinnelige prest» fra Arkivverket
- Dokumenter relatert til Ingrid Bjerkås fra andre verdenskrig på Digitalarkivet
- Ingrid Johansen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet
- Gravplassforvaltningen i Bærum kommune; angivelse av graven
Eksterne lenker
Videre lesning
- Tønnessen, Aud Valborg (2014). Ingrid Bjerkås: motstandskvinnen som ble vår første kvinnelige prest. Oslo: Pax. ISBN 9788253036878. Digital versjon på Nettbiblioteket.