Andreas Marius Olay (1887–1963)

Andreas Marius Olay (født 18. august 1887 i Kopervik, død 8. juni 1963 i Oslo) var prest, og ble under andre verdenskrig en av NS-biskopene da han ble innsatt som biskop av Borg. For dette ble han dømt under rettsoppgjøret.

Slekt og familie

Han var sønn av skipskaptein Olai Kristiansen (f. 1842) og Karen Nicoline Kristiansen (f. 1853).

I 1915 ble han gift i Kristiania med Anna Egenes (1894–1963). De fikk minst tre døtre.

Liv og virke

Han ble døpt i Kopervik kirke den 30. oktober 1887, og het da Andreas Marius Kristiansen – Olay var et navn han tok senere, åpenbart etter farens fornavn. I 1900 finner vi familien i Sandnes. Faren døde tidlig, for i 1910 er mora oppført som enke. Familien hadde da flytta til Kristiania, der de bodde i Colletts gate 16. Det er ukjent hvorfor mora og flere søsken flytta til hovedstaden, men for Andreas Marius Olays del begynte han å studere rundt samme tid. Han avla teologisk embetseksamen ved Universitetet i 1914, og ble gift året etter.

I 1920 finner vi familien i Byneset prestegjeld, i dag en del av Trondheim kommune, der han hadde blitt sokneprest. Senere ble han residerende kapellan i Degernes sokn i Rakkestad prestegjeld; dette må ha skjedd før 1931 da hans eldste datter ble konfirmert der. Han rykka så opp til sokneprest i Rakkestad, embetet han var i da krigen nådde Norge i 1940.

Olay hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling allerede i stiftelsesåret 1933, og var aktiv i valgkampen samme år. Han ble også medlem av NS Kamporganisasjon i 1936. Dette er noe mindre dramatisk enn det høres ut; kamporganisasjonen var ei gruppe utvalgte NS-medlemmer som avla en troskapsed til «føreren» Vidkun Quisling, en slags orden innafor partiet. I 1936 sto han til valg i Østfold, på andre plass på NS' stortingsliste, og han ble kretsfører for Indre Østfold krets i NS.

Olay var en av nokså få geistlige som fortsatt var medlem av partiet ved krigsutbruddet. Han forble lojal mot Quisling og nasjonalsosialismen. I oktober 1940 oppfordre han i en avisartikkel til å slutte seg til NS' rekker.[1] Jula 1941 gikk han enda lenger, da han oppfordra norsk ungdom til å tre inn i Den norske legion for å kjempe i øst.[2] Med tanke på aktivitetsnivået og lang fartstid lå Olay i utgangspunktet godt an til å nå toppen i ei nazifisert kirke. En ulempe var at han var frimurer. Dette hadde ikke vært et problem før krigen, men tyskerne forbød frimurerlosjene, og Nasjonal Samling fikk også en generelt negativ innstilling til frimureriet. Olay hadde nådd 10. grad, og hadde ikke tydelig tatt avstand. Han ble derfor ikke utnevnt i den første runden med NS-biskoper. I stedet ble Hans Olaf Hagen biskop i både av Oslo og det nyutskilte Borg fra 1942. Først i 1943 ble det Olays tur, da han i oktober ble konstituert som biskop av Borg. Han uttrykte senere et ønske om å bli ordinert som biskop, og da ble frimurerstatusen igjen brukt mot ham.

I sin første rapport til departementet fortalte han at det hadde blitt bedre i Aremark etter at Ole Hallesby var blitt fengsla. Han rapporterte også en av sine sokneprester for tyskfiendlig tale. Den 20. januar 1944 innrapporterte han sokneprest til Spydeberg Søren Storaker med krav om avskjed etter det han omtalte som «splittende tale».[3] I 1944 var det snakk om å gjeninnsette i hvert fall en del av prestene som hadde nedlagt sine embeter – dersom de kunne overtales til det. Olay likte tanken, men kunne ikke helt slutte seg til den.

Etter krigen var Olay den siste av NS-biskopene som fikk sin sak ført for retten. Han fikk fire års tvangsarbeid og rettighetstap i ti år, samt inndragning av kr 33 000. Han sona på Ilebu fra 3. mai 1949 til 19. november 1949, samt at han fra før hadde sittet 227 dager i varetekt.

Referanser

  1. Thorsdal 2017: 38.
  2. Thorsdahl 2017: 57.
  3. Thorsdahl 2017: 251.

Kilder og litteratur