lokalhistoriewiki.no

Gamle Jordal Amfi (1951–2017)

Denne artikkelen er om arenaen som ble bygget til de olympiske vinterleker i 1952. For dagens arena, se: Nye Jordal Amfi (2020–)

Gamle Jordal Amfi var en idrettsarena på Jordal i Oslo som åpnet onsdag 12. desember 1951 og ble revet i januar/februar 2017 for oppførining av dagens arena. Arenaen ble også benyttet til kunstløp, isshow, konserter, håndball, boksing, folkedanstevne, politiske- og predikantmøter og andre arrangementer. Flere av de sistnevnte ofte om sommeren. Navnet ble valgt for å henvise til at anlegget kunne brukes tik mange formål, herunder friluftsteater.

Jordal Amfi høsten 2014 med det gamle scenebygget og garderobene i de to nederste etsjene. Den runde heis- og trappebygningen «Rotunden» og kontorbygningen til venstre ble oppført i forbindelse med byggingen av Jordal Ungdomshall i 1988.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014).
Nyåpnede Jordal Amfi uten tak. Hølandsgata 40 er ikke revet ennå.

Arenaen var opprinnelig bygd uten tak som Norges første bane med kunstfrossen is til de olympiske vinterleker i 1952 (ishockey og kunstløp), arkitekter var Frode Rinnan og Olav Tveten.

Plassering

Utdypende artikkel: Kroken (Hølandsgata)

Hølandsgatas opprinnelige løp tok en bue østover fra der gateløpet rett fram heter Elverumgata, ved krysset med Ullensakergata. Denne buen østover ble kalt Kroken og omfattet Hølandsgata 32-47 med bebyggelse fra 1870/1880-åra og gikk gjennom der hvor Jordal Amfi skulle bygges. Også Elverumgata 9 og 11 måtte rives for å få plass til arenaen.

Etter at den internasjonale olympiske komite i juni 1947 bestemte at vinterlekene skulle holdes i Oslo, pekte dette området seg ut som en sterk kandidat til en arena for ishockey og kunstløp. Området med det naturlige amfiet og denne bebyggelsen ble allerede i 1935 og i årene fram til krigen vurdert som et sted å anlegge et idrettsanlegg/utendørs scene. Særlig Frode Rinnan, som fra mars 1937 var arkitekt for idrettsadministrasjonen i Oslo kommune og arbeidet med utvikling av idrettsanlegg, så dette områdets potensial og kom tilbake til dette som arkitekt for anleggene. En modell av anlegget ble presentert i oktober 1949.

Rivingen pågikk i mars-mai 1950 for de bygningene som direkte sto i veien for anlegg som måtte anlegges i tilknytning til OL, de første bygningene var de som lå der hvor maskinhuset skulle komme, rundt Hølandsgata 37-39. De to murbygningene i henholsvis Hølandsgata 31 (ved «Bingen») og 40 mellom vesttribunen og Elverumgata) lå utenfor selve området hvor arenaen ble bygget, men tett inntil, og begge ble revet mellom 1956 og 1958. Nr 31 ble revet for å få plass til ytterligere en tennisbane.

Også den øvrige bebyggelsen på østsiden av Hølandsgata fra og med nr 9, det vil si på tomtene mot dagens friareal bak Jordal ungdomshall fra 1988 og Jordal idrettshall fra 1998 ble revet noe senere, noen like etter OL, men flere rundt 1963 av hensyn til utviklingen av området til Jordal idrettspark, i første omgang kom det friareal for ballspill og tennisbaner i dette området.

Dette omfattet 14 bygninger med 65 leiligheter og 172 beboere. Bebyggelsen omfattet også en skofabrikk, et malerverksted, og et fargeri med 30 ansatte. Selv om flere av disse bygningene var saneringsmodne, var det krevende å fjerne disse i en by med bolignød. Det gikk likevel raskt i skaffe erstatningsboliger i området til beboerne.

Noen bygninger som ble revet

Bygging

Byggingen kom i en tid hvor gjenreisningen etter andre verdenskrig la beslag blant annet på hva som var av tilgjengelige byggematerialer, med dertil hørende rasjonering av disse. Byggingen av Jordal Amfi skulle derfor skje med minst mulig bruk av denne typen byggematerialer.

Anleggsarbeidene startet i mai 1950 og grunnarbeidene, tribuner og maskinhus ble utføret av A/S Fagbygg. I grunnarbeidene ble rundt 10 000 jordmasser og 5–6 000 steinmasser fjernet og mye løst fjell som krevet spesialbehandling. Det var også visse utfordrnger med syreholdig fjell som måtte behandles med kalk og andre kjemikalier for det kunne støpes.

I banedekket ble det lagt ned 24 000 meter rør, hvorav 22 000 meter med fryserør. Disse var i 440 lengder på 50 meter og ble båret inn på dugnad av folk fra ishockeysporten, herunder landslagsspillere som jobbet adskillige dugnadstimer på anlegget. Rørene ble støpt inn i betong i en avstand på 88 mm fra sentrum til sentrum, uten bøyler slik at saltlaken gikk fra et fordelingsrør på den ene kortsiden og over til et oppsamlingsrør på den andre kortsiden. Over dette var det en monolittisk støpt jernbetongdekke uten fuger. En tredel av baneflaten var forankret direkte i fjell, to tredeler på pæler av betong. Kjølemaskineriet ble levert av Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted, samme bedrift leverte for øvrig også kjøleanlegget til Valle Hovin kunstisbane i 1966.

Klokka var en gave i anledning OL fra den sveitsiske klokkeprodusenten Longines. Klokka var svært avansert for sin tid og hadde en diger styringskassse i et betjeningsrom bak uret som sto i telefonforbindelse med kampsekretariatet ved hjelp av en telefonlinje. Under kamper måtte 18 personer være med i betjeningen. Signalhornet hadde en dyp, skurrende lyd og fikk raskt kallenavnet «Hese-Fredrik». Dette er et uttrykk som stammer fra Sverige, hvor kronikøren Oscar Fredrik Rydqvist i 1931 sa da flyalarmen for Stockholm ble montert og testet at den hørtes ut som ham selv når han var hes.

Fra byggingen

Anlegget

 
Interiør i den gamle hallen etter siste ombygging i 1998.
Foto: Pål Giørtz (2007).

Anlegget er plassert nordvest for Jordal idrettsplass og var en naturlig og bebygget grop i terrenget som ble planert videre ned til nivået som ble dannet etter uttaket av leire til Jordal Teglværk. Dette har 12 meter høydeforskjell som gjorde at publikum kom inn på toppen av tribunene. Anlegget var inspirert av antikkens teater. Rinnans tanke var at alle skulle se like godt og være nærme isflaten.

Det var planlagt at anlegget skulle koste 700 000 kroner (2018: ca 12,2 millioner). Som så mange ganger i Oslo ble det uforutsette problemer med grunnforholdene, så kostnaden endte på rundt en million kroner (2018: ca 17,5 millioner). Dette var bare selve arenaen, totalt kostet hele anlegget opp mot tre millioner (2018: 52,5 millioner), og var blant de største enkeltinvesteringene i forbindelse med lekene.

Publikumsmessig var anlegget populært under lekene, og billettinntektene på anlegget var på 700 000 kroner. Arrangementene viste seg viktig for interessen og rekrutteringen til ishockeysporten.

Taket

 
Nytt tak, men veggene ennå ikke på plass. På bildet baneformann Ingolf Andresen.

I 1953-1956 tilbød Sonja Henie å bidra til finansiering av tak over Jordal Amfi etter at hun hadde hatt et isshow på anlegget. Hun fikk ved sine isshow nedsatt luksusskatt av Staten og kommunen ga henne en sterkt redusert baneleie. Begge disse offentlige ytelsene til hennes kommersielle arrangementer var begrunnet i at hun bar risikoen ved eventuelle avlysninger på grunn av været. Tilbudet ble avslått fordi hennes finansieringstilbud ville monne lite i forhold til de samlede kostnadene med å legge tak. Myten i ettertid hevder imidlertid at kommunen avslo tilbudet fordi man mente at tak på arenaen ville ødelegge arkitekturen.

Anlegget ble imidlertid overbygget til ishall i 1972 og fikk da et heldekkende tak båret av 17 søyler og ble hengt opp i stålvairere over hele anlegget og festet med barduner i bakken og ble forankret hele 25 meter ned i fjell. De gamle veggene måtte rives før taket kunne legges.

Først etter fire uker var de nye veggene på plass og første kamp ble spilt 18. januar 1972, en ordinær seriekamp mellom Vålerenga og Jar. De nye tribunene kom ikke før starten på neste sesong. 5. november 1972.

Bruk

 
Lille Grethe, senere Grethe Kausland, fotografert på Framfylkingens årsfest på Jordal Amfi 1. mai 1960.

Arenaen er særlig kjent som hjemmebanen til Vålerenga Ishockey, men ble i årenes løp benyttet som hjemmearena for en rekke andre klubber. Også klubber med egen hall, som Manglerud Star og Furuset spilte enkelte hjemmekamper her, særlig kamper med stort publikumsbesøk, for eksempel mot nettopp Vålerenga.

Anlegget var arena for A-VM i 1958 og 1999 samt B-VM i 1989 og 2004. I forbindelse med Ishockey-VM 1999 var det en større modernisering gjennom om- og påbygginger i 1998. Kafeen innvending, hvor det tidligere hadde vært ståtribune og scene, ble fjernet og de to garderobene modernisert. Videre ble det bygget på et større VIP-bygg mot øst, og publikumsbokser på tribunen innenfor. Spillerbokser og sekretariat skiftet side langs banen.

Ved åpningen var tilskuerkapasiteten 9 000, senere økt til 11 000. Ved nedleggelsen var det rundt 4 500 sitteplasser, og totalt anledning til å slippe inn 5 000 tilskuere på grunn av evakueringskapasiteten.

Det har også blitt avholdt en rekke konserter på Jordal Amfi, blant annet holdt både Jussi Björling og Louis Armstrong konsert her i 1952, Motörhead i 1985 og David Bowie i 1990.

Ved siden av Jordal Amfi ble Jordal ungdomshall åpnet i 1988, samt Jordal idrettsplass med kunstgress, opprinnelig anlagt i 1930-årene dom koksbane. I 1998 ble en hall for håndball og andre idretter åpnet; Jordal idrettshall (Jordalhallen). Her finnes også anlegg for rullebrett, rulleskøyter, cricket og tennis. Disse anleggene, kalt Jordal idrettspark er videreført og videre utviklet med den nye arenaen og går inn i den omkringliggende Jordal park.

Riving

Den siste seniorkampen på Jordal Amfi ble spilt 7. januar 2017 mellom Vålerenga Ishockey og Frisk Asker og rivingen av anlegget begynte 26. januar samme år og alt var borte i løpet av februar.

Galleri

  • Faksimile fra Dagbladet 15. sept. 1953; annonse for forestillinger med Sonja Henie på Jordal Amfi.

  • Festebarduene for taket.
    Foto: Pål Giørtz (2008).
  • Festebarduene for taket.
    Foto: Pål Giørtz (2008).
  • Fra rivingen av Jordal amfi, som startet i slutten av januar 2017.
    Foto: Roy Olsen

Kilder og litteratur


Koordinater: 59.9111° N 10.7841° Ø.


Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gamle_Jordal_Amfi_(1951–2017)&oldid=2504099»