Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bedriften på Tangen
Foto: Norsk Teknisk Museum (1949).

Drammens Jernstøberi & Mek. Værksted lå på Tangen på Strømsø ved Drammen og startet som et lite jernstøperi i 1847 av kjøpmann Berent (Bernt) Christian Blichfeldt (1821-1863) fra Drammen. Det utviklet seg til å bli en av landets største verkstedbedrifter i sitt slag og var i perioder Drammens største industribedrift. Fra 1890-åra var det en mangesidig virksomhet, og huskes for ettertiden blant annet for sitt kjølemaskineri, kranene, veiskrapene, skulpturene og ovnene som ble støpt her i 130 år.

Historie

Paul Erik Schmidt var bestyrer for Drammens Jernstøberi og Mekaniske Værksted fra 1852 til 1889. Bysten på graven hans på Tangen kirkegård i Drammen er støpt på jernstøperiet (utført av Bergslien).
Foto: Stig Rune Pedersen (2015).

Blichfeldt hadde vært materialforvalter på Eidsfoss jernverk og etablerte her et jernstøperi basert på importert koks og plasseringen var Drammenfjorden var derfor hensiktsmessig, også med tanke på forsendelsen av de ferdige produktene.

Stortinget bevilget i 1848, mot 40 stemmer, et lån til støperiet på 6 000 speciedaler (2023: rundt to millioner). Blichfeldt hentet kompetanse både innenlands og utenlands, med en formermester og seks formere fra Tyskland. Utgangspunkt for støpingen var råjern fra England. Hovedbygningen hadde to kuppelovner og et pusseverksted med slipestein, og i en sidebygning var det snekkerverksted, smie og dreiebenk. Anlegget hadde en dampmaskin som drev blåseviften for kuppelovnene.

Bedriften var fra 1850 eid av et interesseselskap, og fra 1865 fikk det bevilling til å opprettet et mekanisk verksted.

Rundt 1900 var det 250 ansatte i bedriften, og i 1908 kjøpte Myrens verksted seg inn på eiersiden og bedriften samarbeidet etter dette med Myrens og Fredrikstad Mekaniske Verksted.

Bedriften hadde på slutten av 1930-årene rundt 550 ansatte, i 1946 670 ansatte, herav 100 funksjonærer.

Bedriften var på sitt største på midten av 1960-tallet, og sysselsatte da rundt 700 personer. I 1970-årene hadde fabrikkområdet en kai- og strandlengde på 450 meter langs Drammensfjorden med eget kaianlegg for skipsanløp. Bedriften tomteareal var på 70 dekar, av dette var 22 dekar bebygget.

Virksomheten tok slutt rundt 1980, manglende lønnsomhet gjorde at støperiene ble stanset. I 1981 ble bedriften til murmester og entreprenør Ole K. Karlsen (OKK-gruppen) som etablerte Drammen Stål AS i 1982. Bygningene, maskiner og rettighetene fulgte med til det nye selskapet. Dette ble imidlertid lagt ned allerede i 1986. Kuldedivisjonen ble da solgt til konkurrenten Kværner Kulde, som sammen med Thune-Eureka dannet Kværner Eureka AS, som ble samlet på Tranby i Lier i 1989.

Det store fabrikkområdet på Tangen blir drevet videre som Tangen Næringspark, eid av Brække eiendom, med utleie til ulike formål.

Produkter

Annonse for bedriftens produkter.
Foto: Kysten (23. desember 1903).

Ovner og komfyrer

Blant produktene som bedriften produserte var ovner og komfyrer, i en periode på hele 130 år. Produktspekteret innen dette området var ulike typer vedovner, komfyrer, gryter, bryggepanner, kakejern og allslags bygningsstøpegods.

Kunststøping

Støperiet klarte å etablere seg som en betydelig norsk aktør innen bronsestøpning av statuer og byster. Det første større prosjektet på dette området var Brynjulf Bergsliens statue av Henrik Wergeland, som ble avduket av Bjørnstjerne Bjørnson på Eidsvolls plass 17. mai 1881.

Fram til 1914 støpte bedriften rundt 100 statuer og byster. Blant disse oppdragene var det flere prestisjeoppdrag. Blant statuene er dette foruten Wergelandstatuen også Julius Middelthuns statue av Anton Martin Schweigaard på Universitetsplassen, Lars Utnes løvegrupper på Nationaltheatrets inngangsfasade, Bergsliens statue av Johannes Brun på Bankplassen og Gunnar Utsonds statue av Johan Sebastian Welhaven.

Av byster kan nevnes Mathias Skeibroks byste av Bjørnstjerne Bjørnson, Anders Svors av Fridtjof Nansen, Gustav Vigelands av Johan Jørgen Schwartz (Strømsø torg) og Bergsliens byste av bedriftens egen bestyrer Paul Erik Schmidt på Tangen kirkegård.

Turbiner og maskiner

Under ingeniør Hans Gerhard Stub, som var overingeniør og bestyrer i åra 1892–1900, kom det en satsning på å levere til vannkraftutbyggingen, særlig vannturbiner og turbinregulatorer. Det ble fra 1893 satset på utvikling og konstruksjon av moderne turbiner med hydrauliske regulator. Bedriften lanserte i 1898 en francisturbin med dreibare skovler, og denne fikk sølvmedalje på Verdensutstillingen i Paris i år 1900. I 1908 avsluttet bedriften i Drammen arbeidet med å levere til vannkraftutbyggingen, Stub hadde begynt som direktør hos Kværner Brug og var med på å befeste denne bedriftens posisjon innen dette området.

Skipsbyggeri

Forløperen til bedriftens virksdomhet innen skipsbygging var en totalt ødeleggende brann i 1870 som medførte at det ble oppført et nytt produksjonsanlegg. Dette gjorde at en begynte å tilby skipsreparasjoner, noe som senere skulle føre til også bygging av dampfartøyer, særlig til treforedlingsindustrien som bedriften også leverte annet utstyr til.

Noen av fartøyene ble eksportert til Finland og Russland. Fram til 1907 ble det levert 23 nybygg av ulike typer. Blant disse var passasjerbåten D/S «Stadshauptmand Schwartz» gikk i sommerrute på Eikern mellom Eidsfoss og Vestfossen i årene 1903-1925 med post og passasjerer og ble dessuten brukt som transportfartøy av Eidsfoss Jernverk. Andre som kan nevnes er godsbåten D/S «Gyldenløve I» fra 1907 som gikk i fast trafikk mellom Drammen og Kristiania/Oslo gjennom to verdenskriger, men kolliderte i tett tåke 16. november 1950 med Wilh. Wilhelmsens M/S «Tijuca» i Oslofjorden ved Fagerstrand og sank.

Havnekraner

Da produksjonen av dampkjeler ble nedlagt i 1908, etablerte bedriften samtidig et nytt satsingsområde, nemlig konstruksjon og produksjon av elektriske havnekraner og ulike laste- og losseanlegg. Dette skulle bli en av bedriftens langsiktige grunnpilarer, og havnekraner ble ganske straks en spesialitet.

Treforedlingsmaskineri

Bedriften fikk mange oppdrag fra den voksende papirindustrien i området og Østlandet for øvrig. Særlig var bedriftens masseoppløsere og måleapparater, på fagspråket kalt «hollendere». Verkstedet leverte også andre type maskiner til papirbransjen. Det ble også levert dampkjeler og dampmaskiner som særlig ble levert til tresliperier, cellulosefabrikker og papirfabrikker.

Kjøleanlegg

Som en følge av det tette samarbeidet med Myrens verksted etter at dette gikk inn på eiersiden i 1908, var at dennes kjøleavdeling fra 1909 ble overført til Drammen i 1912 for at denne skulle utvikle og produsere kjøleanlegg. En del av overføringen var at bedriften i Drammenn også fikk den nyansatte tyske ingeniøren Gustav Pfeffer (1878-1951) med seks års erfaring fra en tilsvarende virksomhet i Tyskland. Pfeffer ble en nøkkelperson for den videre utviklingen av dette produktområdet.

Kunder av disse produktene var slaktere, meierier, bryggerier, og i andre deler av nærings- og nytelsesmiddelindustrien, kjemiske fabrikker etc. i inn- og utland. I mellomkrigstiden ble deres anlegg, kalt «Dravn» vanlig på stykkgodsskip med kjølerom, i tillegg til i rene kjøle- og fryseskip.

Bedriften leverte også i 1951 fryseanlegget til Jordal Amfi som var landets første idrettsanlegg med kunstis og som skulle brukes til vinter-OL i Oslo, og til den gang verdens største kunstisbane Valle Hovin i 1966.

Sentralvarme

På slutten av 1800-tallet ble det tilsvarende satset på sentralvarmeanlegg. Bedriften produserte ikke bare bestanddeler som fyranlegg og radiatorer, med tilhørende rør, men også som selvstendig leverandør og installatør ute i markedet. På 1890-tallet vokste denne delen av virksomheten til å bli landets ledende på området. Blant de større kundene var Frimurerlosjen i Kristiania som fikk installert sentralvarmeanlegg i sitt nybygg fra 1890–1894.

Veianleggsmaskiner

I 1914 ble det opprettet enda en avdeling, veimaskinavdelingen, som i første omgang tok opp produksjon av steinknusere, men skulle komme til å omfatte ulike produkter for veibygging og veivedlikehold. DE selvdrevne Dravn veihøvlene utgjorde noen ganske få årsverk i en bedrift med flere hundre ansatte, men ble viktige ved å representere bedriften utad i en virksomhet hvor det ble synlige for mange.

Stål

I mellomkrigstiden kom også stål inn i metallindustrien for alvor. I 1928 installert bedriften et elektrisk stålstøperi for slik å kunne støpe komponenter av ulike stållegeringer. Dette var dels til egen produksjon, men også oppdragsbasert støping fra utenforstående industrikunder.

Foruten de produkter som er nevnt tidligere ble det tatt opp produksjon av sorteringsverk, industriknuseverk, selvdrevne veihøvler, sentrifugalpumper og automatiske vannverk.

Noen produkter

Kilder og litteratur


Koordinater: 59.7270° N 10.2513° Ø.


Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Drammens_Jernstøberi_%26_Mek._Værksted&oldid=2387002»