Jødisk historie i Oslo
Jødenes historie i Oslo begynner på 1850-tallet. Før dette var det enkelte opprinnelig jødiske familier som slo seg ned i byen, men disse var folk som hadde konvertert til kristendommen.
Det har aldri vært spesielt mange jøder i hovedstaden, men de har i perioder hatt et aktivt sosialt og religiøst miljø. Krigens og nazistenes grusomheter ødela mye, men synagogen i Bergstien har vært og er fremdeles et samlingspunkt.
Jødeparagrafen og den tidligste innvandringen
Paragraf 2 i Norges grunnlov lød fra 1814 til 1851:
| Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget. | ||
Bestemmelsen hadde tradisjon bakover i tid, vi kan for eksempel se at Christian Vs Norske Lov av 1687 bestemmer at jøder ikke kunne oppholde seg i Norge uten såkalt kongelig leidebrev. Da paragrafen, eller rettere sagt den siste setningen av paragrafen, ble opphevet ved stortingsvedtak 13. juni 1851, var det etter mye motstand og debatt.
Den første jøden som bosatte seg i Norge etter opphevelsen av jødeparagrafen var sannsynligvis Abraham Vollmann. Han var født i Hessen, men bosatt i Lübeck før han kom til Norge. Han ble handelsborger og ble i landet helt til 1886 eller 1887.[1]
Marita Gjernes har undersøkt gruppa av 734 jøder som ble registrert mellom 1851 og 1900 som født i eller med bosted i Kristiania[2]. Blant de første som kom finner hun at to av tre opprinnelig kom fra Danmark eller Tyskland. Fram til 1880 er det snakk svært få, litt over 50 personer[3]. Fra 1880 forandrer migrasjonsmønsteret seg. Da kommer gruppa med østjøder, fra det russiske tsarrikets områder, til Norge og Oslo. Først etter at denne gruppen hadde etablert seg gir det mening å snakke om et jødisk miljø i hovedstaden og i Trondheim. Selv om man ikke ennå hadde noen egen synagoge, så bosatte man seg gjerne i nærheten av hverandre, og møttes for eksempel til høytid i private hjem[4].
Hvorfor kom de?
Den østjødiske innvandringa til Kristiania inngår i et større mønster: omkring fire millioner jøder vandret eller flyktet fra øst mot vest mot slutten av 1800-tallet.
Østjødene kom fra områder nær Østersjøen: Kovno (Kaunas), Suwalki, Vilnius og Lomza[5]. Dette var områder med relativ nærhet til områder som i denne perioden opplevde pogromer[6] etter 1881. Selv om de som valgte å utvandre ikke nødvendigvis selv var direkte berørt, kan det ikke være noen tvil om at pogromene spredde frykt og usikkerhet for hva framtida ville bringe. I tillegg var mange av jødene som migrerte folk som var knyttet til tradisjonelle jødiske næringsveier som nå sto i krise. I mange områder var jøder fratatt mange yrkesveier: man kunne for eksempel ikke eie jord. Som følge av industrialisering og endringer i samfunnsstruktur i områdene de bodde i, ble det stadig vanskeligere å skaffe seg et skikkelig levebrød. Mange drømte om Amerika, andre ville bare finne tryggere livsgrunnlag uten at det spilte så stor rolle hvor det var. Flere jødiske foreninger ble startet for å hjelpe til med reisekapital og reiseruter. I tillegg hjalp gjerne pionerene familie og venner med å komme etter.
.jpg)
I folketellingene kan vi se at mange av jødene som kom til Kristiania før og etter 1900, først hadde bodd noen år i Sverige. De oppgir for eksempel eget fødested å være Kovno, mens barna er født i Karlstad eller andre steder som hadde en etablert jødisk befolkning. Mange av de jødiske innvandrerne ble ikke lenge i Kristiania. Man brukte tiden her for å spare opp penger til å komme seg videre over Atlanteren. Det gjelder for eksempel Moritz Nachtsterns foreldre, som dro videre til USA etter noen år i byen.
Etter 1900
Etter 1900 finner vi en fortsatt økning i jødisk innvandring til Kristiania: mellom 1900 og 1920 ble antallet tredoblet. I tillegg var det en sterk økning i «transmigranter»: folk som reiste via Oslo for å dra videre til andre vesteuropeiske land og Amerika. Man kan få et innblikk i dette for eksempel ved å studere virksomheten til Jødisk Understøttelsesforening i Kristiania, som kom til i 1906, eller hjelpearbeidet til synagogene, som kunne være temmelig omfattende[7].
Etter den første etableringen kom en sosial og økonomisk oppgangsfase for den jødiske befolkningen i Oslo. Ganske fattige innvandrere klarte å skaffe etterkommerne sine et bedre liv, gi dem utdannelse og trygge kår. Etter 1900 kommer det vanskeligere perioder, særlig i mellomkrigstida. Antisemittismen økte på alle hold, og Norge var intet unntak[8]. I tillegg kom jødene i Oslo i kontakt med utviklingen på kontinentet gjennom at de var mye involvert i hjelp og støtte til venner, familie og andre som levde med det som etter hvert ble Hitler-Tysklands terror-regime. Samtidig kunne man merke at vilkårene for å for eksempel få arbeid hos annet enn jødiske butikkeiere ble hardere og hardere. Man engstet seg for andre, men hadde også egne problemer.
Like etter 1900 var det hele fire jødiske forsamlinger i hovedstaden. Bare en av dem viste seg å være langlivet, Det mosaiske trossamfunn. I begynnelsen ble som sagt det religiøse livet organisert privat, i folks egne hjem, men etter hvert fikk man en synagoge i Calmeyergate og til slutt i Bergstien, fra 1918-20. Det var en stadig kamp å forsøke å leve kosher med hensyn til mat, men jødene i Oslo forsøkte å ha rituelle slaktere tilknyttet menighetene, og man importerte kjøtt fra Sverige. Nærheten til synagoge, og muligheten for å spise kosher og treffe andre jødiske familier var en viktig grunn til at så mange søkte seg til Oslo. For eksempel forteller Ruth Goldstein at familien hennes, der far var flyktning fra Litauen og mor var fra Riga, opprinnelig bosatte seg i Kongsvinger. Men Kongsvinger ble «et ensomt sted for en liten jødisk familie», og de flyttet derfor til Strømmen for å komme nærmere miljøet i Oslo[9].
Hovedstadens jøder bodde stort sett i nærheten av hverandre, og minneopptegnelser fra denne tida vitner om et rikt sosialt liv. Liv London forteller at
| Min tante Dora ble født i Korsgaten på Grünerløkka i 1910. (...) Etter middagen fredag kveld gikk de ofte på besøk til hverandre med brev og aviser fra «gamlelandet». De drakk te, spiste kaker eller lokshenkugel og leste høyt. Tante Doras mor, min farmor, kunne russisk, så hun oversatte hvis noen hadde fått en russisk avis , ellers gikk det på jiddish.[10] | ||
Arrestasjonene i 1942
Da andre verdenskrig brøt løs bodde det omtrent 2100 jøder i Norge. Noen av dem var flyktninger fra kontinentet. Etter okkupasjonen av Norge fryktet man det verste, men det så i begynnelsen ut til å ikke få store konsekvenser for den jødiske befolkningen. Noen av de norske jødene tok seg over til Storbritannia med båt for å være med i motstandsarbeidet, mens andre dro via Sverige. Jødene måtte innlevere radioapparatene sine til okkupasjonsmakten allerede i mai 1941, et halvt år før resten av befolkningen måtte det samme. Fra januar 1942 skulle alle pass tilhørende jøder stemples med en J. Og den 25. oktober 1942 sendte sjef for politiet Karl Marthinsen ut telegram til alle landets politikamre. Der sto det blant annet at «Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover».
Noen klarte å flykte hals over hode rett før arrestasjonene tok til. Likevel endte denne første store arrest-aksjonen av de norske jødene med at det en måned seinere, den 26. november, gikk et skip kalt Donau ut fra Vippetangen i Oslo. 523 barn, kvinner og menn ble fraktet til Stettin og så til Auschwitz. Bare åtte av fangene på dette skipet var i live da krigen var over. I løpet av krigen ble 768 jøder deportert, og kun 26 av disse overlevde[11]. Blant dem var unike tilfeller som Moritz Nachtstern, som bodde i Brugata 15 da krigen kom, men som overlevde konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
I dag
Da krigen var over, hadde menigheten i Bergstien under halvparten av sine medlemmer igjen. Forstanderen Mendel Bernstein hadde overlevd ved å flykte til Sverige, mens hans sønn Sigmund mistet livet i Auschwitz bare 20 år gammel. Det var en tung tid oppe i gleden ved å kunne vende hjem. Synagogen i Calmeyergate var rasert, men synagogen i Bergstien var i god behold. Okkupasjonsmakten hadde brukt den til å oppbevare blant annet eiendeler beslaglagt fra jødiske hjem. Men inventaret, og ikke minst tora-rullene, var intakt[12].
I 1946 overtok Harry M. Koritzinsky som forstander, noe han forble i 30 år.
Den jødiske befolkningen i Norge har vokst langsomt men sikkert etter krigen, og er i dag oppe i om lag 1500 mennesker, hvorav de fleste bor i Oslo. Noen av de nyere innvandrerne hit har jødisk bakgrunn, men ikke alle søker til de etablerte menighetene. I dag er det en synagoge i Trondheim og en i Oslo, i tillegg til mindre grupper som er organisert på annet vis.
Se også
Referanser
- ↑ Myhre 2003:278
- ↑ Gjernes 2004:385
- ↑ Gjernes opererer med en definisjon av jøde som omfatter både de som selv så på seg selv som jøder og de som ble definert slik av omgivelsene. Hun har for eksempel med personer som ble født av to jødiske foreldre, selv om de ikke selv oppga å være jøder.
- ↑ Det Mosaiske Trossamfunns nettsted: Jødisk liv i Kristiania 1900-1917.
- ↑ Disse områdene ligger i 2018 i Litauen, Hviterussland, Polen og Kaliningrad.
- ↑ Ordet pogrom betyr ødeleggelse, og brukes særlig om angrep på jødisk liv og eiendom (fra opphissete folkemengder og / eller fra staten), særlig i det russiske riket og i det nasjonalsosialistiske Tyskland.
- ↑ Gjernes 2002:43
- ↑ Se for eksempel bekymrete artikler i Hatikwoh 1938.
- ↑ London 2009:187
- ↑ London 2009:20
- ↑ Ottosen 1995
- ↑ Om jødisk historie i Norge på DMTs nettsted.
Kilder
- Gjernes, Marita 2002: Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
- Gjernes, Marita 2004: «Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania», i: Historisk tidsskrift, bind 83, Nummer 3 2004
- London, Liv 2009: Jødisk mat på norske fat, Press
- Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
- Myhre, Jan Eivind 2003: «Å leve i det nye landet, Norge», side 278, i: Norsk innvandringshistorie bind 2, Pax forlag
- Ottosen, Kristian 1994: I slik en natt, Aschehoug