Kosmopolitisme

Kosmopolitisme (verdensborgerskap) betyr at et menneskes kultur, familierelasjoner og sosiale miljø eller et menneskes bosted og bevegelser strekker seg over landegrenser. Motsetningen til kosmopolitisme er patriotisme, det vil si at så vel identitet som familie- og sosiale relasjoner i all hovedsak begrenser seg til lokalnivå. Kosmopolitisme er ikke det samme som globalisme. En tilhørig kalles kosmopolitt (verdensborger), og kjennetegnes blant annet av multikulturell identitet, herunder flerspråklighet og tenke- og handlemåter fra forskjellige land. Noen ganger avviser en kosmopolitt å tilhøre en konkret nasjon. Interessekonflikter mellom det kosmopolitiske og det patriotiske finnes som samfunnsdrivende kraft gjennom norgeshistorien, fra 1700-tallets multikulturelle helstat til dagens kunnskapssamfunn.

Idéhistorisk resymé

Store norske leksikon forklarer kosmopolitisme som verdensborgerskap eller verdensborgerånd, mens kosmopolitt dermed er en som regner verden som sitt fedreland.[1]

Uttrykk for kosmopolitisme finnes allerede i Romerriket, hvor dikteren Marcus Pacuvius (død rundt 130 f.Kr.) i ettertid er kjent for ordene patria est ubicumque est bene, det vil si at fedrelandet er landet som man lever vel i. I tidlig kristenhet la man vekt på hvert menneske, herunder nestekjærlighet til hvert menneske, uavhengig av klasse, etnisitet og geografi, jf. begrepet katolsk. I nyere tid er Albert Einstein kjent som uttalt kosmopolitt, herunder for de berømte ordene om at nasjonalisme er en barnesykdom.

Kosmopolitisme i Danmark–Norge

1700-tallet omfattet helstaten Danmark–Norge en lang rekke folk og språk, nemlig nordmenn, islendinger, færøyinger, inuitter og samer i Norge, dansker og tyskere i Danmark med Slesvig og nedersaksere og frisere i Holstein,[2] foruten jødiske befolkninger i danske og tyske byer som København, Fredericia og Altona.[3] I tillegg var tvillingrikene preget av innvandring, blant annet hugenotter fra Frankrike. Samtidig som Danmark–Norge var en multikulturell stat, ble voksende nasjonalistiske ideer i de ulike landsdelene ansett som en trussel mot den samme statens eksistens.

1700-tallets diskurs om fedreland stod i hovedsak mellom to motsetninger:

  • Det kosmopolitiske fedrelandsbegrepet anførte at noens fedreland er landet som man har bosatt seg i. Med andre ord kunne så vel nordmenn som franskmenn og italienere i Danmark ha Danmark som fedreland. Det kosmopolitiske fedrelandet var samtidig opplysningstidens fedreland, som uttrykt i prinsippet patria est ubicumque est bene.[4] Dette begrepets talsmenn var blant andre Montesquieu-tilhenger Tyge Rothe, som understreket viktigheten av stor og vedvarende innvandring for å løfte Danmark–Norge fra provins til kontinentaleuropeisk nivå,[5] og Ludvig Holberg, som satte nestekjærlighet og individuelt talent høyere enn fødested.[6] Dette begrepet hadde tilslutning i de øvre sosioøkonomiske klassene i Danmark–Norge, som stort sett bestod av utlendinger. Begrepet kan da også sees på som et forsøk på å legitimere datidens omstridte praksis med å ansette utlendinger i ledende stillinger i staten.[7]
  • Det patriotiske fedrelandsbegrepet, herunder fødestedskriteriet, mente på sin side at noens fedreland er landet som man var født og oppvokst i, som man taler språket til og som man har sin historiske kontinuitet i. Implisitt var noens fedreland dermed uforanderlig, uansett om man flyttet til et annet land og hvor lenge man bodde der. To talsmenn var Jacob Langebek og Eiler Hagerup.[8] For stedbundne bønder var det kosmopolitiske fedrelandsbegrepet nærmest en irrelevant utopi. Dette kan særlig sies om danske bønder, som var pålagt stavnsbånd – forbud mot å flytte – på samme tid som talsmenn for staten Danmark–Norge fremhevet mobilitet som overordnet fødested.

I Danmark–Norge hadde borgerstanden i byer nære forbindelser til land som Nederland og England. Dette gjelder særlig storkjøpmenn som familiene Angell og Hornemann i Trondheim og Ancher i Oslo. Oslos overklasse på 1700-tallet, herunder med Bernt Anker i spissen, er blitt beskrevet som londonisert.

I Danmark–Norge fantes det kosmopolitisme i deler av bondestanden. Dette gjelder ikke minst under hollendertiden, hvor menn var sjøfolkskip med besetning fra flere land og hvor kvinner gjorde tjeneste i metropolen Amsterdam. Herunder utviklet de blandingskultur med hollandsk språk, hollandske skikker og hollandske navn, for eksempel Barend og Annatie for Brynulv og Anne.[9] Tusenvis av mennesker utvandret midlertidig eller for godt.

Moderne kosmopolitisme

Nordmenn av norsk etnisitet er i all hovedsak et stedfast folk som både knytter sin identitet til steder og samler sitt liv rundt et bestemt hus (som gjerne kalles hjem), nabolag eller by.[10] Vel to av tre norske slektsnavn var i 2017 toponyme,[11] noe som gjenspeiler nordmenns nære fortid som en overveiende agrarisk populasjon. Nordmenns sterke stedstenkning, herunder forestillingen om at et menneske fremfor alt annet er sitt fødested, synes ikke minst i nordmenns språkbruk, hvor det for eksempel er vanligere å si «Han ble født i Vadsø, men vokste opp i Bærum» enn «Han ble født i Vadsø, og vokste opp i Bærum», forstått slik at flytting avviker fra en slags forventning om at et menneske egentlig er ment å leve på samme sted som det er født. Heimstaddiktning er et særegent ord for diktning som dreier seg om noens (fraflyttede) hjemsted.

Geir Magne kommer fra Lofoten, men bor i Bodø
VG (1. november 2017) om Farmen-deltaker[12]

Historisk er det de øvre sosioøkonomiske klassene som er vært internasjonalt orientert, herunder med familierelasjoner, kultur og økonomi over landegrenser, mens bønder og arbeidere gjerne har dyrket det nasjonale.[13] Historisk har kosmopolitiske nordmenn begrenset seg til adelige kvinner og til sønner av patrisiat og høyborgerskap. I det postindustrielle informasjonssamfunnet finnes kosmopolitter også blant kunnskapsarbeidere som lever i multinasjonale sosiale miljøer, gjerne i metropoler som New York, São Paulo, Johannesburg, Moskva og Singapore. Norges corps diplomatique kan sies å leve utpreget kosmopolitiske liv, i alle fall under utenlandstjeneste. Visse kosmopolitiske tendenser finnes det også i bilbransjen, hvor særlig bilimportører og bilforhandlere inntil flere ganger årlig møter hverandre på ulike kontinenter. Det samme gjelder større redere.

I informasjonssamfunnet etter 2000 oppstod det en ny gruppe høyt utdannede nordmenn som hadde verden som bo- og arbeidssted, for i motsetning til industrisamfunnet, som hadde stedlig produksjon, og det postindustrielle samfunnet, som produserte tjenester til stedlige brukere, hadde de sine produksjonsmidler i hodet, og kunne dermed i teorien arbeide overalt hvor det fantes avsetningsgrunnlag. Samtidig fremvekst av nasjonalisme og antiglobalisme kan delvis ansees som en reaksjon fra grupper som «satt igjen» i distriktene uten mulighet til å delta i det nye transnasjonale (storby)samfunnet: som lavt utdannede som i tillegg ikke behersket fremmedspråk, ble de «tapere» i fremtidens arbeidsliv, herunder i kampen om økonomiske ressurser, idet distriktenes industri ble avviklet, manuelle yrker ble automatisert og offentlige sektor ble nedskåret.

Faglig snakkes det blant annet om somewheres og anywheres.[14] Somewheres forklares som «mennesker som er knyttet til stedet og kulturen de har vokst opp innenfor. De hører hjemme et sted. Dette er mennesker som setter pris på trygghet, familie og tradisjoner. De bor oftere enn andre i utkantstrøk. De føler seg truet av raske samfunnsendringer, som innvandring. De har oftere lav utdannelse». Anywheres er på sin side «ofte urbane. De har oftere høy utdannelse. Identiteten deres er ikke knyttet til stedet hvor de bor eller kulturen de har vokst opp innenfor. De føler seg hjemme mange steder. Identiteten deres er framfor alt knyttet til hva de har oppnådd i livet».

I Aftenpostens utgave den 23. mars 2018 skrev Torbjørn L. Knutsen og Bernt Hagtvet følgende i en kronikk.[15]

Det har alltid vært en elite av flinke studenter. Under dem har det vært brede lag av gjennomsnittlige og mindre flinke studenter […]. Studentmassens form har vært som en kjegle. […] Nå mister studentmassen den tradisjonelle kjegleformen; den ligner mer på et omvendt vinglass: noen få studenter utgjør en tynn elite som er så flinke at de tåler sammenligning med de beste i verden. Men så er det et godt stykke ned fra stetten til klokken – fra eliten til den brede studentmassen.
Denne utviklingen har urovekkende følger. Ikke bare for høyere utdanning, men for hele samfunnet. De gode studentene vil alltids klare seg bra; de vil bli administratorer og beslutningstagere og leve rike, produktive og internasjonale liv. […] De mindre innsatsvillige vil det gå dårligere med. Dersom de ikke har tilegnet seg de akademiske ferdighetene, vil de neppe hevde seg i konkurransen med de godt utdannede – som i dag omfatter jobbsøkere fra hele EØS-området. De vil bli desillusjonerte. Kanskje blir de bitre og innvandringsfiendtlige i tillegg.
Denne utviklingen tegner konturene av et samfunn preget av økende ulikhet. Et nytt klassesamfunn, basert på økende forskjeller i fagkunnskap, forståelse og ferdigheter – og i jobbmuligheter, lønn og individuell valgfrihet.

Den 13. februar 2020 la universitets- og høyskolelovutvalget frem NOU 2020: 3. Utvalget mente å se økende samfunnsskiller mellom det transnasjonale kunnskapssamfunnets vinnere og dem som sitter tilbake i distriktene, og skrev således følgende i seksjon 6.3 «Ti utviklingstrekk som vil prege universitets- og høyskolesektoren», subseksjon 6.3.8 «Polarisering og mistro til vitenskap»:[16]

I mange vestlige land er det en tiltakende polarisering og splittelse i befolkningen langs flere politiske skillelinjer. En skillelinje som har blitt viktigere går forenklet sagt mellom en høyt utdannet, urban og globalt orientert del av befolkningen og en lavere utdannet, mer rural og mer nasjonalt orientert del av befolkningen. Selv om det er flere som tar høyere utdanning, vil det fortsatt være mange som ikke tar slik utdanning. Både splittelsen i befolkningen i Storbritannia i etterkant av folkeavstemningen om fortsatt medlemskap i EU (Brexit), og «de gule vestenes» opprør i Frankrike fra høsten 2018 er eksempler på en slik polarisering langs nye politiske skillelinjer.

Politisk perspektiv på kosmopolitisme

Kosmopolitisme har vanligvis fostret motstandere i illiberale ideologier, blant annet hos nasjonalsosialister som Nasjonal Samling og Vigrid. Fra jødeforfølgelser i Sovjetunionen under Josef Stalin kjennes det nedsettende uttrykket «rotløs kosmopolitt» om jøder.

Jødehat er vært et fremtredende trekk hos motstandere av kosmopolitisme. Jødehat har blant annet funnet uttrykk i kritikk av jøders påståtte fedrelandsløshet og antipatriotisme. I sine erindringer fra riksforsamlingen i 1814 skrev Nicolai Wergeland følgende om jødeparagrafen:[17]

Pluraliteten, hvortil ogsaa jeg denne Gang hørte, var imod [Jøderne], og saaledes vedtoges det, som vel er, at Landet skal være befriet fra Jøder. Der kunde være Jøder nok af vor egen Tro. Israeliterne, som have hele Jorden til Fædreland [uthevet her], kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden. Deres Indtrængen i Landet vilde kun fordærve og forarme Almuen.

Sitater

Her er et meget kosmopolitisk selskap, engelender, dansker, finlendere, svensker, ja sogar en tysk prinsesse, en niece av exkeiser Wilhelm
Trygve H. Wegge (26. februar 1925) i norgesbrev nr. 2587

Referanser

  1. Kosmopolitisme, kosmopolitisk og kosmopolitt i Store norske leksikon
  2. Feldbæk 1998: 21–22.
  3. Feldbæk 1998: 121.
  4. Feldbæk 1998: 162, jf. 164.
  5. Feldbæk 1998: 163–164.
  6. Feldbæk 1998: 162.
  7. Feldbæk 1998: 164.
  8. Feldbæk 1998: 161.
  9. Løyland 2012: 102–104.
  10. Engebrigtsen 2011: 303.
  11. Forskning.no 10042018.
  12. VG 01.11.2017
  13. Arter 1999: 64.
  14. Forskning.no 28032018
  15. Aftenposten 23.03.2018.
  16. NOU 20/2003.
  17. Mendelsohn 1987: 48.

Litteratur