Krigshistorie Hemnes i Nordland/16: Kontakt med tyskerne

I løpet av de fem okkupasjonsåra var det mange som kom i kontakt med vanlige tyske soldater som stort sett var vernepliktig ungdom. Noen fikk venner blant tyskerne, jenter fikk seg kjærester. I ettertid kan vi klart se det urettferdige i den fordømmelsen disse kvinnene ble utsatt for, og enda verre sjikaneringa av barn som hadde tyske fedre. Holdninga overfor denne gruppa var for eksempel en heilt annen enn overfor menn som tjente penger ved å arbeide på tyske militæranlegg.

Erfaringene var delte. De som så SS-soldatene sin brutalitet overfor krigsfangene i Korgen fikk gjerne et annet forhold til tyskere enn de som daglig var i kontakt med de mange Wehrmacht-soldatene som var forlagt på Hemnesberget. Oppe i dalene kunne det gå lang tid mellom hver gang en over hodet så en tysk uniform.

Populære østerrikere

De østerrikske soldatene ble nok rekna for å være spesielt sympatiske innstilt til nordmennene og lite Hitler-vennlige.

- Sommeren 1940 kom det mange østerrikske alpejegere til Korgen. Blant annet bygde de seg en stall. Vi hadde mye kontakt med dem. Det var neppe mange av dem som var nazister, minnes Molvin Villmo.

- Østerrikerne gikk mye i gardene, og ville komme i kontakt med folk. En av dem, Heinrich Gruber, kom på besøk til oss fleire ganger, en sanitetssoldat som var forlagt i Doktorhytta i Korgen, ei tømmerhytte hvor distriktslegen hadde kontor.

Siste kvelden de var her før de skulle til Murmanskfronten, kom denne soldaten til oss. Han hadde lurt seg ut for å ta avskjed med oss. Vi hørte ikke mer fra han før i 1942, da pappa fikk brev fra ham. Da lå han hardt såra på et lasarett i Trondheim, og hadde fått ei sykesøster til å skrive for seg. Det var siste gangen vi hørte fra ham. Antakelig hadde han dødd, sier Molvin Villmo.

Mishandlet

Det finnes noen få beretninger om tyskere som uprovosert mishandla sivile. Men i de tilfellene da slikt ble anmeldt, ble de som hadde forgrepet seg som regel strengt straffa av sine egne.

Fleire har fortalt om da John Bjerkmo fra Korgen ble mishandla av to tyske soldater.

Det var vinteren 1942. Noen jernbanearbeidere måket snø på jernbanelinja som går nær riksvegen like sør for Bjerka. Nå får de se at John Bjerkmo kommer kjørende med hest og slede, og at han plages med to tyskere som går i vegen for hesten hans. Den ene tyskeren hopper opp på sleden og slår plutselig Bjerkmo hardt i ansiktet med pistolen, slik at han faller av lasset. Et titalls jernbanearbeidere tar nå snøskuffene sine og løper for å komme Bjerkmo til unnsetning. Tyskerne truer dem først med pistol, men stikker så av.

Det viste seg at de samme to tyskerne tidligere på dagen hadde vært heime hos John og prøvd å true ham til å gi dem poteter. Han nekta, og da hadde de slått ham. Da han seinere kom kjørende til Bjerka, hadde de kjent ham igjen. John Bjerkmo var sterkt forslått. Han måtte få distriktslege Drøpping til å stelle sårene sine, og overfallet ble anmeldt.

Bjerkmo ble innkalt til Finneidfjord, hvor soldatene var forlagt. Han skulle forsøke å identifisere de to som hadde overfalt ham. De var ikke å finne, men i neste omgang ble de gjenkjent og visstnok sendt til et straffekompani som skulle til Østfronten.

Tok høns

Lidvor Heimstad forteller om en gang noen tyskere på hamstringstur kom til Holmslet for å kjøpe høns.

- Tyskerne var fulle. De kom med lastebil. Før de kom til oss hadde de vært lenger opp i dalen og fått tak i en kalv. Nå kom de inn til oss og forlangte å få kjøpe høns. Mor svarte at vi hadde ingen høner å selge. Da kommanderte de Peer (Heimstad) til å gå i hønsehuset og hente noen. Dem stappa de i en sekk.

Da de kom inn og ville betale, svarte mor enda en gang at hun ikke skulle selge høner. De hadde stjålet dem, framholdt hun. Tyskerne slengte fra seg noen penger og dro sin veg.

Kalven hadde stått tjora på lasteplanet. Men de hadde bundet den med et dårlig papir-tau som den hadde gnagd av. I en skarp sving borte ved saga for kalven av kassen. Tyskerne la etter den bortover åkeren med mye skrål, men de fikk tak i den igjen, forteller Lidvor Heimstad.

"Vi rekvirerer"

En dag i begynnelsen av 1945 kom Gestapo til gards hos John Bang Holmslet i Leirskardalen.

- Vi hadde fått beskjed om det på forhånd gjennom telefonen. Med seg på sleden hadde de Olav Sørgård, som var arrestert. Vi trodde at far også skulle arresteres, men det ble han ikke forteller Lidvor Heimstad. Hun har skrevet om denne episoden i boka "Takk for livet":

"Etter ein samtale i stua, vart det full undersøkelse i alle husa på garden. Dei sa vi hadde fleire tusen kilo sukker lagra for butikken i Korgen. Ein eller annen hadde angitt oss for det, men dei fann ingen ting. Så ville dei ha mat. "Det høver ikkje no, for arbeidsfolket skal eta," sa far. Då skreik dei: "Vi rekvirerer!" "Javel, det er vi vant til," sa far. Vi jentene skulle dekke på bordet og servere brød og melk. Det låg ein duk på bordet. "Aldri i verda skal dei karane eta på duk," tenkte eg, og tok demonstrativt duken av bordet og sette brødfatet og melkemugga til dei. Dei skjøna det nok, men sa ingen ting."

"Elles ville Gestapo vita om vi hadde radio, og om far hadde søner i Sverige. "Nei, dei står der," sa far og peika på brørne mine som då var tolv, åtte og seks år. Då skulle dei gjere seg vener med gutane og bydde dei sjokolade, men gutane snudde ryggen til og gjekk sin veg. Etterpå fekk dei pengebelønning hos far."

John Bang Holmslet unngikk å bli arrestert, men resten av tida fram til frigjøringa hadde han en ferdigpakka sekk, i tilfelle han skulle bli nødt til å rømme til Sverige.

Beholdt båten

- En kveld kom to tyskere til meg fra Sandnessjøen. De sa de visste jeg hadde en småbåt, og at de var kommet for å rekvirere den, forteller Nils Pedersen fra Hemnesberget.

- Dette ville jeg se papirer på. De hadde ingen anelse om at jeg kunne tysk, og det stod at den ene av dem hadde fullmakt til å kjøpe fem småbåter på Hemnesberget. Han skulle bløffe meg!

Da trua jeg med å ringe Hemnes Ortskommandantur, og gjorde oppmerksom på at det var ikke lov for noen fra ett ortskommandantur å rekvirerer i et annet.

Men de for sin veg. Seinere gikk jeg på kaia. De hadde fått tak i fem småbåter, men ikke min!

Privat var privat

- Vi hadde mye handel med "Elsfjordtyskerne", de som var på jernbanen, Eisenbahnpionieren som de offisielt ble kalt, forteller Nils Pedersen.

- Kassereren kom aldri på kontoret. Han kom privat, for han var så interessert i å komme i private heimer. Men jeg gjorde ham oppmerksom på når kontortida var, så han viste seg ikke mer heime hos meg.

Rekvirerte rom

- En dag ringte kona til meg på jobb, om at jeg måtte komme heim. Tyskerne hadde rekvirert et rom, og møblene også.Hun var rasende og sa at før tyskerne fikk sitte i lenestolen, skulle hun brenne den opp. Tyskerne stod med ei ordbok for å finne ut hva hun sa.

Det bar til Ortskommandantur, og jeg lot som om jeg ikke kunne tysk, sier Nils Pedersen.

- Si til mannen at han har å velge mellom fem soldater eller en offiser, sa kommandanten, som satt med hodet i hendene. Jeg lot som jeg ble hoppende glad over å få en offiser. Men imens hadde kona rydda rommet, så bare lysekrona var igjen. Offiseren ble så sint at det skumma i munnvikene på ham.

"Hvis du hadde vært franskmann eller tysker, hadde du blitt skutt", sa han. Men den samme mannen var flau da han seinere kom som kunde på kraftlaget, for der var det jeg som var herre.

En offiser som bodde på dette rommet hos oss ble redd da nordveststormen kom. Han rømte midt på natta, og kom aldri igjen. Det var ikke den tyske Wehrmacht, men den norske vér-makt som skremte ham!

Unger og krutt

- Vi prøve både bombekastere og annet krigsmateriell da vi var gutter. Vi plukka opp forskjellig ved Storkaia. Det var slikt som var kommet på kaia før "Nord-Norge" ble senka. En god del av dette var ramla i sjøen, og lå på grunt vatn. Vi hadde ei råd å fiske det opp. Jeg veit ikke om tyskerne noen gang renska opp i dette, sier Per Jakobsen fra Hemnesberget.

- En gang rigga vi til en bombekaster, men tyskerne kom til og skreik før vi fikk skutt. De tok fra oss heile kassen. Jeg tror vi hadde greid å skyte. Det var meninga at vi skulle sikte ut mot Ranfjorden...

En gutt holdt en engelsk handgranat som hadde ligget i sjøen, og han dro ut splinten. "Ke det her e før nåkkæ?" sa han. Så kasta han den, men den eksploderte ikke...

Vi gjorde opp varme og heiv maskingeværbelter på bålet, slik at det smalt. Vi tok ut kulene og samla sammen krutt. Mange ganger hadde vi mye krutt som vi tente på. Det brant godt.

I minefelt

Det var minefelt nesten over alt. Vi ungene var mange ganger borte i minefeltene uten å vite det, men det gikk bra. En gang for fotballen over minesperringa, men et par unger hoppa over for å hente ballen. Da kommer tyskerne og skriker at de må stå stille. De dro da ned på pionerbrakka og henta folk. De kraup og stakk og lette etter miner. Guttene sto i ro til de fikk hjelp til å komme seg velberga ut av minefeltet.

Miner i nota

I 1945 var far og jeg på notkasting på nordsida av Hemnes, og vi fikk nota full av elektrisk-miner. Vi rodde dem bortpå og søkte dem.

Miner som rak i land ble også demontert. Det var minesprengstoff i bruk. I 1945 var jeg hos Torvald i Hestneset og grøfta. Det var en stein vi skulle sprenge. Han hadde lite dynamitt, men mye minesprengstoff. Han visste ikke hvor sterkt det var - men det var kraftigere enn vi hadde rekna med. Det ble atskillig mindre i neste hull. Noen var virkelig eksperter på å ta sund miner. Det var nok mye flaks, men de demonterte uansett hva slags mine det var, forteller Per Jakobsen.

Ulovlige våpen

Etter kapitulasjonen i 1940 ble alle våpen innsamla av tyskerne, og det forbudt for folk å inneha våpen. Det å eie eller ha våpen kvalifiserte til fengselsstraff. Å ha et våpenlager - det vil si "mere enn 5 brukbare våpen" - ble straffa med døden. Mange trossa likevel forbudet.

- Vi hadde gevær under heile krigen, både krag og hagle, forteller Kåre Sundsli ved Røssvatnet.

- Det ble ikke så mye jakting. Det var de der smellene som ikke var så høvelige, i fall det kom folk. Det kunne være at man turde å bruke børsa når man var langt til fjells.

Geværene hadde vi godt gjømt. Vi hadde dem ikke med heim.

Vi hadde ei utengsløe austom Spjeltfjelldalen, på Granheim. Der hadde jeg ei børse som var tredd mellom stokkene, slik at den var ikke riktig synlig. Best som det var så vi at fullt av tyskere stod rundt løa, men de fant ikke børsa, sier Kåre.

Med tyskere på kornet

En gang fikk brødrene Ole og Ivar Tverå uventa besøk av tyskerne i hytta ved Kjensvatnet.

- Vi hadde både ammunisjon og gevær der oppe, gjemt i ei steinur. En dag det var uvær tok vi geværene til hytta for å tørke av dem og smøre dem inn, forteller Ole Tverå.

- Da kom tyskerne. Vi hadde både geværene og ammunisjonen i hytta, men geværene var heldigvis i gangen.

Vi hadde ensa dem før de kom til hytta. Jeg stakk ut, la karabinen i snøen og pakka ammunisjonen i lomma. Jeg tenkte jeg skulle ta dem da, men de var tre og hadde spredt seg. Jeg gikk inn i hytta igjen.

Vi måtte bare være høflige og koke erstatning til dem. Da de var kommet inn og til bords, lot jeg som om jeg skulle gå ut etter vatn. Vasshullet var omtrent hundre meter fra hytta, og dit gikk jeg og la meg med geværet.

Men de undersøkte ikke hytta, og dro videre til Bleikingan.

Ivar sa etterpå: "Jeg har aldri vært så glad når fremmedfolk for!"

Jeg følte meg trygg. Jeg rekna med at heilmantelen måtte gå gjennom mer enn en tysker. Når de var tre og jeg lå skjult, rekna jeg med at jeg skulle ha tatt dem. Vi kunne ha venta til blodet størkna. Vi hadde skikjelke som vi kunne ha dratt likene på til Smalsundet, hvor det var råk. - Hvis dere hadde gjort dette, måtte dere vel ha rømt til Sverige?

- Nei. Det ble sånt uvær natta etterpå at du så ikke spleisen av spor. Jeg trur det ville ha gått godt. Tyskerne ville antakelig ha trudd at de tre vaktene var rømt.

Men geværene ble ikke båret til hytta fleire ganger, tilføyer Ole Tverå.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjonNettbiblioteket.


  Krigshistorie Hemnes i Nordland

00:Kilder01: Det er blitt krig02: Øyenvitne da Hemnes falt03: Kvinner under ild04: Overlatt til sin undergang05: Noen måtte se etter dyra06: Krigsfanger i Korgen07: En strøm av flyktninger08: Kurer for Heimefronten09: Kommunalt krigsstyre10: -Dette er en spade11: «Jernbanen skal fram»12: Terbovenmjøl og papirbukser13: Kirke i krig14: På brakkedans15: Skole i krigstid16: Kontakt med tyskerne17: Friluftsliv18: Bygde radioer19: Avisbrannen20: Arbeid og tvang21: Finnmarks-evakuerte22: «Hitler er død»23: Innsetting av lovlig styre24: De som falt25: Fanger fra Hemnes