lokalhistoriewiki.no

Meyer Nilsen Foshaug

Meyer Nilsen Foshaug (født 15. juni 1868, død 6. juni 1955) var en gardbruker og fisker fra Målselv, som representerte Det Norske Arbeiderparti på Stortinget fra 1903 til 1946, med unntak for periodene 1925 til 1927 og 1931 til 1933. Da Foshaug sa fra seg gjenvalg etter annen verdenskrig, var han den stortingsrepresentanten som hadde lengst ansiennitet av alle i nasjonalforsamlingen. Det var Karlsøy-presten Alfred Eriksen som stimulerte Foshaug til å satse på rikspolitikken. På lokalplanet engasjerte han seg allerede noen år tidligere og ble medlem av Målselv herredsstyre i 1900. Opprinnelig soknet Foshaug til «den radikale fløy» i Venstre, men innså like etter århundreskiftet at «venstre ikke lenger var et parti for det arbeidende folk», ifølge en portrettartikkel på 80-årsdagen.[1] I 1902 sluttet han seg til Arbeiderpartiet og sto på partiets program fram til partisplittelsen i 1921, da han valgte å følge sosialdemokratene. På Stortinget var Foshaug særlig engasjert i samferdselspolitikk, ikke minst arbeidet han for å bygge ut vei- og jernbane i Nord-Norge.

Meyer Nilsen Foshaug (1868-1955).
Foto: Ukjent

Familiebakgrunn på Hedmarken

 
Våningshuset på den gamle Fosshauggarden i Målselv, der Meyer Foshaug vokste opp.
Foto: Ukjent

Meyer Foshaug var etterkommer av folk som opprinnelig kom fra Ringsaker på Hedmarken.[2] Bestefaren John Nilsen Hauknes, som var født i 1757, fikk rydningsseddel på plassen Fosshaugen i Målselv i 1806. Ifølge muntlig tradisjon lå John Nilsen under for flaska, og drakk seg nærmest fra gard og grunn på Hedmarken. Kona – Anne Olsdatter Solberg (f. 1762) – var fortvilet over situasjonen og fikk overtalt ham til å flytte nordover. I 1804 skal de ha solgt to eiendommer og reist fra bygda med fem barn. I første omgang gikk turen til en annen ringsaksokning, handelsmannen og haugianeren Ottar Karlsen Bakkerud, som bodde på Survika i Nord-Trøndelag. Der døde kona Anne og ett av barna. Og Jon reiste videre nordover med de fire gjenlevende barna til Steigen, der en annen haugianer, Kristoffer Bratteng fra Biri, drev et handelssted på Lauvøya. Den yngste av sønnene, en gutt på sju år, ble igjen der, mens Jon og de tre siste ungene dro videre til Målselv. Der bosatte de seg i første omgang hos Peder Amundsen, også han haugianer, før Jon overtok Fosshaugen. Plassen hadde vært opparbeidet tidligere, og familien kunne overta hus og bygninger fra den tidligere eieren. Tradisjonen vil ha det til at John ikke var noen stor gardbruker, men til gjengjeld en flink jeger, og i skriftlige kilder omtaler futen ham også som en dyktig smed.[3]

I 1843 skjøtet John Nilsen halvparten av garden, br.nr. 1 Fosshaug, til sønnen Nils Johnsen (f. 1825). Nils giftet seg i 1848 med Marit Knutsdatter Bakkehaug. De fikk fem barn, før Marit døde i 1862. Noen år seinere giftet Nils seg på nytt, denne gang med Erikka Korneliusdatter fra Tranøy på Senja, og de fikk også fem barn. Tre av dem var sønner, og etter at Nils var død i 1891, delte Erikka eiendommen mellom dem. Meyer overtok bruksnummer 3 Solbakken i 1895. Fiskeretten i Målselva, som stryker like forbi Fosshaug, og eiendomsretten til vann, veier og et sagbruk skulle brukene ha i fellesskap.[4]

Politisk engasjement – fra Venstre til Arbeiderpartiet

Meyer engasjerte seg tidlig politisk. Allerede som 16-åring ble han med i et politisk samtalelag som var organisert av Venstre i hjembygda, og ved århundreskiftet ble han medlem av herredsstyret. Venstre var det dominerende partiet i Målselv. Partiet hadde vært nærmest politisk enerådende siden den første venstreforeningen ble stiftet i 1884. På denne tida var det fortsatt indirekte valg til Stortinget, og valgordningen var slik at hver valgkrets stemte fram en gruppe valgmenn, som siden møttes på distriktsnivå og kåret stortingsrepresentanter. Ved stortingsvalget 1900 pekte kretsen Målselv ut sju valgmenn og fire varamenn, og en av dem var Meyer Foshaug. Noe som vitner om at Foshaug hadde stor tillit i lokalsamfunnet.

Tilsynelatende sto Venstre fortsatt fjellstøtt i Målselv ved århundreskiftet, men på denne tida skjedde en serie hendelser som i løpet av forbausende kort tid skulle omkalfatre den politiske situasjonen i Troms amt.[5] Hendelsesforløpet hadde mange årsaker, som er for omfattende til at vi kan ta dem opp i sin fulle bredde. Noen stikkordpregete setninger får holde: Mest umiddelbart lå årsakene i at det på 1890-tallet hadde vært en rekke år med dårlig fiske, som skapte store økonomiske problemer for mange fiskerfamilier. Problemene ble sosialt forsterket gjennom avhengighetsforholdet mellom fiskerne og de lokale handelsmennene – «nessekongene» – som fungerte som kredittinstitusjoner overfor fiskeribefolkningen. Når fisket sviktet, måtte fiskerne låne penger av handelsmennene for å forsørge seg og familien, og pengene ble lånt mot pant i båt og bruk. Dermed havnet mange fiskere i et dypt gjeldsforhold til lokale handelsmenn. På det politiske plan ble konflikten forsterket av at fiskerne og deres representanter på Stortinget opplevde at de ikke fikk gjennomslag for tiltak de mente var nødvendige for å bekjempe krisa. Viktigst av disse var hvalfredning. Fiskerne hevdet at hvalen drev fisken inn mot land, slik at det ble mulig å drive fangst. Fiskerne fikk imidlertid ikke gehør for dette i storting og regjering, ikke engang i sitt eget parti, Venstre. Misnøyen var derfor stor, og den som mer enn noen annen klarte å kanalisere misnøyen, og gjøre den politisk potent, var presten og venstremannen Alfred Eriksen fra Karlsøy i Nord-Troms.[6]

Alfred Eriksen hadde sjøl i en rekke år stått i et intenst motsetningsforhold til den mektige handelsmannen Adolf M. Helberg. Opprinnelig gjaldt striden utnyttelsen av prestegardens ressurser, men den fikk gradvis både mer personlig og mer politisk karakter. Det personlige og det politiske aspektet lar seg knapt skille i Eriksens tilfelle: Fiendskapet til Helberg ble over tid tvunnet sammen med en generell kritikk mot det systemet han representerte. Til å begynne med var det «en dyp medfølelse med de fattige fiskerne», som drev Eriksen, sier Øyvind Bjørnson, men over tid utviklet han en sterkere forståelse av at det var systemet – «handelsmannsherredømmet», som han betegnet det – som var galt og måtte bekjempes.[7] Eriksens kritikk av samfunnsforholdene og samfunnstoppene i Troms, skapte begeistring blant velgerne på Karlsøy, men ga ham også mange uvenner i partiet Venstre. Han nådde ikke opp i stortingsvalget 1900. Etter hvert ble han boikottet av venstreavisa Tromsø. For å nå ut til fiskerbondebefolkningen startet han sin egen avis – Nordlys[8] – og i avisas spalter bekjente han seg første gang som «sosialist», men nølte likevel med å ta skrittet ut av Venstre.[9]

Alfred Eriksen og Nordmo arbeiderforening

Det var først i august 1902 han tok kontakt med arbeiderbevegelsen, og i løpet høsten reiste han på en sosialistisk misjonsreise i Troms for å engasjere og inspirere folk på lokalplanet til å stifte arbeiderforeninger. Til sammen 17 foreninger ble stiftet fram til jul, to av dem lå i Målselv, og på stiftelsesmøtet til den ene av dem – Nordmo arbeiderforening – var Meyer Foshaug til stede: «Eriksen la ut om hvor dårlig de gamle partiene skjøtta om interessene til Arbeidsfolket i by og bygd. Han slo fast, at tia var inne til å stifte et nytt parti også her nord. Det norske Arbeiderparti var 25 år alt, men det hadde ennå ingen avdeling i Nord-Norge.»[10] Etter foredraget oppfordret Eriksen forsamlingen til å stifte en forening. Og da møtet var slutt, ble 27 deltakere igjen og etablerte Nordmo arbeiderforening. Meyer Foshaug ble valgt til formann. Dagen etter var det stort møte på Moen i Fagerlidalen i samme kommune, og enda en forening ble stiftet med Rønning Tollefsen som formann. I slutten av samme måned la de to lokalpolitikerne ut på en lang ferd i vinterkalde Troms for å delta på et møte i Tromsø for å stifte Troms Arbeiderparti. Avisa Nordlys fortalte seinere levende om denne ferden i et portrett av Meyer Foshaug på slutten av hans politiske karriere. Den litt eventyraktige fortellingen gir et levende bilde av styrken i det politiske engasjementet, når det ble testet av nordnorske avstander, klima og naturkrefter omkring forrige århundreskiftet:

Det var i slutten av november 1902. Vinterkulda hadde alt satt inn i begynnelsen av måneden, men det hadde ikke falt nevneverdig sne. På enkelte partier av vegen oppover Målselvdalen var det sleføre, men over hauger og der vegen lå høgt i terrenget lå veggrunnen grå og steinhard […] Det var just på den tid av året da det ikke var greit for en dalbu å komme fram til sjøen. Oppe på Foshaug gikke en ung mann og «så i været». Det samme gjorde en oppe i Fagerlidalen: Skulle det bli kjøreføre til i morra. Det så ikke ut til det. Utpå kvelden kom mannen fra Fagerlidalen ned til Foshaugen. Vi lyt vel spasere i morra de tre milan ned til Målsnes, sier han, da han hadde helst. Nei, vi spasere ikke, vi spenner skøitan på og tar elva ned, sier den andre. Det blei de enige om. Og så satte de fast tia da de skulle møte på elva. Klokka åtte dagen etter var de to karene på veg nedover. Været var bra, men «han sto svart» ute i Malangsgapet, og det gikk ikke lange stunda før de første snøbygene feiet etter dalen. «Vi får nok uvær før vi er nere», sier mannen fra Fagerlidalen […] «Ja, han ser ikke bra ut. Men fram skal vi nå, Vi må nå båten på Målsnes i dag ellers kjem vi for seint til møtet», er svaret han får. «Kor skal dokker hen som bruke slik en skyss», spør en kar som arbeider nere ved elva på Moen. «Vi skal til Tromsø og gjøre det av med Venstre», svarer Foshaug-karen. Mannen på elvebredden er en av Venstres spisser og karene på isen vil gjerne erte ham litt. «Ja, løkke til med streve. Den jobben vil nok ta ei tid», hører de etter seg. Da de når Gullhav er det så mye snø på isen, at de må spenne skøitene av og søke opp på vegen. Og så presser de seg fram de siste 16-17 kilometerne, mot nordvesten til fots. Utpå ettermiddagen er de på Målsnes. Her får de høre at båten er forsinka og først vil komme utpå natta. Nå det klarer seg allikevel, trøster de seg, de to ukjente døler, som er ute på sin første politiske reise.[11]

Stortingsmannen Meyer Foshaug

Etter stiftelsen vedtok Arbeiderpartiet et program som både appellerte til fiskerbøndene ved kysten og til dølene langs Målselv og i Bardu. Mest for fiskerbefolkningen var programposter som krevde stopp i hvalfangsten og statsstøtte til innkjøp av fiskefartøyer, mens krav om offentlig støtte til innkjøp og drift av hus og jord, hadde appell så vel langs kysten som i oppover i dalførene. Valget i 1903 markerte et gjennomslag for Arbeiderpartiet i Nord-Norge. Partiet erobret fire mandater, tre i landdistriktene i Troms, og ett i byene Tromsø, Narvik og Bodø, som utgjorde en bykrets. Meyer Foshaug ble kåret til stortingsrepresentant av valgmennene, sammen med Alfred Eriksen og John Lind Johansen fra Gratangen for landdistriktene, Jørgen Berge, som da bodde i Narvik hvor han redigerte avisa Fremover, ble kåret for bykretsen.

I sine to første stortingsperioder var Foshaug medlem av den såkalte gasje- og pensjonskomiteen. Seinere i stortings-karrieren var han i første rekke med i ulike komiteer som arbeidet med kommunikasjonsspørsmål: Han satt i veikomiteen fra 1910 til 1924. Fra 1913 var han også komiteens sekretær. I 1922 – da han representerte Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti – ble han medlem i jernbanekomiteen og satt der stortingsperioden ut. Etter at han ble valgt inn på Stortinget på nytt fra 1924, tok han igjen plass i begge de to samferdselskomiteene, og i veikomiteen var han formann. Ved det dårlige valget for DNA i 1930 mistet Foshaug sin stortingsplass, men han var varamann til Stortinget og møtte fast fra april/mai 1932 og ut sesjonen. I neste periode kom han imidlertid inn igjen, og nok engang ble han formann i det som nå het vei- og jernbanekomiteen. Og bare avbrutt av okkupasjonstida, satt han i denne posisjonen fram til trakk seg fra Stortinget og politikken i 1946.[12]

Meyer Foshaug var en energisk og utholdende talsmann for kommunikasjonene i Nord-Norge. Han arbeidet utrettelig for å få bygget ut riksvegen i landsdelen og stambanen for jernbanen gjennom Nordland: «Jeg har altid set det som den viktigste og mest nærliggende opgave at fremme og utvikle vort kommunikationsvæsen. Jærnbaner som knytter landsdel til landsdel og et godt veinet som sætter distrikternes befolkning i forbindelse med jernbanen, er en livsbetingelse for den økonomiske utvikling i landdistrikterne», uttalte Meyer Foshaug til pressen.[13] Ved siden av komitearbeidet har Foshaug sittet i flere viktige spesialkomiteer og kommisjoner. Han var blant annet medlem av Statens spesialkomité for konsesjonslovene i 1909 og elektrifiseringskommisjonen av 1917, som utarbeidet planene for elektrisk utbygging på nasjonalt plan. I ettertid ble særlig hans arbeid med konsesjonslovgivningen framhevet; det er hevdet at Foshaug trakk opp de prinsipielle linjer for den sosialdemokratiske politikken på området.[14] Etter at Foshaug kom inn på Stortinget, gikk det noen år før han igjen engasjerte seg i kommunepolitikken i Målselv. Men fra 1916 tok han igjen plass i herredsstyret og mellom 1926 og -31 var han ordfører. Av andre verv og stillinger kan vi nevne at han i mange år var formann i direksjonen for Troms fylkes dampskipsselskap, formann i Målselv fiskeriforening og administrator ved Hypotekbankens lånekontor i Tromsø.

Sosialdemokrati og lekmannskristendom – en familiehistorie

 
Meyer Foshaug i 1955, samme år som han døde.

Gjennom hele sitt politiske virke tilhørte Meyer Nilsen Foshaug den moderate, sosialdemokratiske fløyen i Arbeiderpartiet, som hevdet at veien til det sosialistiske samfunn gikk gjennom demokratiske valg og parlamentariske prosesser. Det var denne overbevisningen som gjorde at han i 1921 slo lag med Norges sosialdemokratiske Arbeiderparti. En annen interessant linje i Meyer Foshaugs liv er den tette forbindelsen mellom deler av lekmannsbevegelsen og den tidlige arbeiderbevegelsen som familiehistorien hans avspeiler. Som vi nevnte ovenfor, var besteforeldrenes vei fra Ringsaker til Målselv markert av mellomlandinger underveis hos kjente haugianere, og den første personen som tok imot den etter hvert reduserte familien i Målselv, var også en haugianer. For Meyers farfar var reisen nordover delvis en personlig katarsis fra alkoholisme, og både sønn og sønnesønn ble ivrige avholdsfolk. Familien ser ellers ut til å ha beveget seg noen skritt i løpet av generasjonene i Målselv fra en mer lovstreng haugianisme, som besteforeldrene muligens representerte, og over i en mer evangelisk fromhet, som barnebarna sluttet seg til. Det er i alle fall rimelig å tro at familien ble påvirket av den svenske pastoren C.O. Sjöberg fra Svenska Misjonsförbundet, som reiste rundt og forkynte i Bardu og Målselv fra høsten 1889. En bror av Meyer – Christian Fredrik Foshaug – var i mer enn 30 år formann i Bardu og Målselv frie misjonsforening.[15] Da den sosialistiske bevegelsen traff familien Foshaug på begynnelsen av 1900-tallet, hadde dette også karakter en vekkelse – målbåret av en statskirkeprest, riktignok – men ikke desto mindre i form av et emosjonelt åndsvær som skapte forventninger om en ny himmel og en ny jord. I et intervju med Meyer Nilsen Foshaug mye seinere i livet omtales «den sosialistiske vekkelsen som gikk over Troms og Finnmark fylker like etter aarhundreskiftet». Og denne karakteristikken følges opp med følgende utdypende tolkning av det som hadde skjedd: «I disse aarene dukker saa det nye evangelium op og griper om sig blant fiskerne, ikke minst skyldtes jo det at de hadde en ypperlig agitator i presten, Alfred Eriksen som reiste rundt og holdt sosialistiske foredrag alle dager omtrent, undtat de dagene han stod paa prekestolen i kjerka.»[16] Kristen, evangelisk fraseologi og arbeiderbevegelsens sosialistisk retorikk smeltet sømløst sammen i Meyer Foshaugs erindring.

Epilog – På vei til 50-årsjubileum

Da Stortinget tirsdag den 7. juni 1955 skulle feire 50-årsjubileet for løsrivelsen fra Sverige var Meyer Foshaug invitert som en av hedersgjestene. Det var bare to av stortingsrepresentantene som hadde vært med på vedtaket i 1905, som fortsatt var i live. Foshaug var en av dem. Søndagen før, straks etter at han var kommet til Oslo, ble han imidlertid innlagt på sykehus. Og mandag kveld den 6. juni døde han, nesten 87 år gammel.[17]

Referanser

  1. ↑ Nordlys 15.06.1948.
  2. ↑ Eilertsen 1982: s. 336.
  3. ↑ Samme sted.
  4. ↑ Samme sted: s. 337.
  5. ↑ Kiil 1976: s. 387-395.
  6. ↑ Bjørnson 1990: s. 211ff.
  7. ↑ Samme sted: s. 213f.
  8. ↑ Se artikkelen Nordlys av Hallvard Tjelmeland i Flo 2010.
  9. ↑ Bratrein 2009.
  10. ↑ Nordlys 15.06.1948.
  11. ↑ Samme sted.
  12. ↑ NSD har en fullstendig liste over Foshaugs ulike offentlige stillinger og verv.
  13. ↑ NB Utklippsbok nr. 146: s. 78.
  14. ↑ Socialdemokraten, 18.06.1918.
  15. ↑ Kiil 1976: s. 321, Eilertsen 1982: s. 337.
  16. ↑ Haugaland Arbeiderblad, 18.06.1938.
  17. ↑ Aura Avis, 10.06.1945

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Meyer_Nilsen_Foshaug&oldid=2394384»