Sandvika gjestgiveri og skysstasjon

Sandvika gjestgiveri og skysstasjon var et overnattings- og serveringssted ved kjøreveien gjennom Sandvika, og var i drift fra 1660-årene til 1918. I 1664 fikk tidligere korporal Christen Andersen bevilling fra stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve til å holde skysstasjon med et par hester og et par senger, samt rett til å skjenke brennevin, så lenge virksomheten «iche kommer nogen til præjuditz» (ikke skjer på bekostning av noen annens rettigheter). Andre kilder oppgir at det allerede året etter ble gitt tillatelse til en Morten Jørgensen til å drive gjestgiveri i Sandvika, men det er ikke kjent om dette andre stedet faktisk kom i drift eller hvor lenge noen av dem eksisterte. I 1757 er det i kildene nevnt to gjestgivere i Sandvika – Christen Haagensen og Peder Vestby (sistnevnte hadde ikke rett til selv å produsere brennevin, men måtte kjøpe det i Christiania), men det er uklart om dette dreide seg om to forskjellige etablissementer eller ett sted med to (på hverandre følgende?) bevillingshavere. Senere i århundret fikk gjestgiveren i hvert fall konkurranse fra et annet skjenkested, vertshuset «Roligheden», hvor vertshusholderen i 1779 het Jon Pedersen; han drev for øvrig uten kongelig privilegium og betalte heller ikke avgift av virksomheten.

Sandvika gjestgiveri og skysstasjon var det eneste overnattingsstedet i Sandvika fra 1923 til 1934, og gikk i denne perioden under navnet Sandvikens Hotel. Foto utlånt av Per Schulze.

Foto: Ukjent

Sandvika gjestgiveri og skysstasjon

Foto: Carl Normann/Nasjonalbiblioteket (1924).

Hvem som drev skysstasjon i Sandvika og hvor den lå i første halvdel av 1800-tallet, er uklart. Men fra 1863 drev Andreas Narvesen fra Norderhov landhandel og skysstasjon i den store bygningen som lå der kjøreveien fra Christiania kom inn i Sandvika (nå Sandviksveien 155). Han fikk et årlig tilskudd på 650 spesidaler for å holde 6 faste hester og 6 reservehester som kunne tilsies ved behov. Men etter drøye ti års drift skrev landhandleren til lensmann Helmer og sa fra seg driften av skysstasjonen fordi den førte for mye fyll og bråk med seg. Etter et kort mellomspill med Hans Larsen fra Lommedalen som skysstasjonsvert overtok den tidligere fullmektigen ved Bærums Verk, Anders Bjørnstad, opprinnelig fra Hole i Buskerud, eiendommen i 1877 og drev den som skysstasjon frem til sin død i 1901. Fra midten av 1890-årene leide han dessuten Walles Hotel. I tilknytning til skysstasjonen fantes det også gjennom store deler av 1800-tallet en «hvilestue», som ble revet under protester i 1909 og erstattet av en kommunal hvilestue fra 1911.

Rundt forrige århundreskifte var en av hovedbeskjeftigelsene for skysstasjonen i Sandvika om sommeren å frakte turister på dagsturer opp til Sollihøgda og videre til Sundvollen. Turen gikk med hest og karjol, og på fine dager kunne det være rene karavaner av karjoler som snirklet seg opp de lange bakkene til Sollihøgda. Her oppe kunne turistene nyte frisk luft og beundre utsikten over Tyrifjordens forgreninger før de vendte nesen hjemover igjen eller fortsatte ned gjennom Skaret og langs fjorden til Sundvollen.

Skysstasjonen, en toetasjes bygning i sveitserstil med loftsarker og glassverandaer mot veien, ble overtatt av Bjørnstads sønn Hans Luytkis ved farens død og drevet av familien til den ble nedlagt i 1918. Men da Walles Hotel ble ødelagt av brann i 1919 og konkurrenten Harreschous Hotel omtrent samtidig avviklet sin overnattingsvirksomhet, ble den tidligere skysstasjonen fra 1923 igjen det eneste sted i Sandvika hvor reisende kunne få nattely, nå under navnet Sandvikens Hotel. Det var restauratør Carl Johansen som i 1921 kjøpte stedet av brødrene Berntsen og bygde det om (det var på denne tiden bygningen fikk innebygd veranda i første etasje og åpen veranda i annen etasje). Men heller ikke Johansen klarte å få hotelldriften til å lønne seg, og etter noen år ble gjestgiveriet igjen et rent serveringssted.

Under fru Marie Olsens myndige ledelse ble stedet etter ombygging og konkurs i 1934 drevet som Sandvika Gjestgiveri (med oppnavnet «Geita») til sønnen Kaare Skaugen overtok driften i 1954. Han var visstnok den første norske restauratør som ansatte en kinesisk kokk, og gjestgiveriet hadde i hans tid renommé som et godt spisested inntil det ble nedlagt i 1969. Deretter ble bygningen tatt i bruk til kontorer og rommet i mange år også lokaler for Bærum Kunstforening.