Slektshistorie

Slektshistorie (genealogi, slektsforskning, slektsgransking) er en hjelpedisiplin innen historiefaget som går ut på å dokumentere sentrale begivenheter i personers livsløp (som fødsel, ekteskap og død) og slektskapsbånd mellom forskjellige personer.

Slektsrekke fra Haug på Toten.

I Norge er det heller få som driver med slektshistorie på et profesjonelt nivå, men i enkelte andre land er slektshistorie en anerkjent vitenskap. Slektshistorie er imidlertid populært som hobby, og interessen har ikke blitt mindre i forbindelse med at sentrale kilder som folketellinger og kirkebøker har blitt tilgjengelige på internett.

Utøvelsen av slektshistorie blir som hovedregel vanskeligere jo lenger bakover i tid man kommer, ettersom kildetilfanget er mindre for de eldste tider. Særlig før 1600 er det tynt med kilder. Undersøkelser av middelalderslekter krever derfor solide kunnskaper om både kildebruk og datidas samfunn, lover og regler. Undersøkelser av slektsforhold de siste 150 år er derimot overkommelig for de fleste, selv om man også i nyere tid kan støte borti «nøtter» som ikke så lett lar seg knekke. Samtidig kan det også være betydelige utfordringer når man skal finne slekt fram mot vår egen tid, fordi personvernet setter begrensninger.

Det finnes to landsdekkende foreninger for slektsgranskere i Norge, nemlig Norsk Slektshistorisk Forening og Slekt og Data (tidligere DIS-Norge). I tillegg er det ei rekke lokale og regionale foreninger, både historielag og rene slektshistorielag, som har slektshistorie som arbeidsfelt.

Grunner til å drive med slektshistorie

Slektshistorie er minst like gammelt som skriftkultur, og det er grunn til å tro at den også går enda lenger tilbake i form av muntlige overleveringer om slektsforhold. Dette er noe man fortsatt finner i enkelte kulturer, blant annet i flere afrikanske land der noen i lokalsamfunnet har ansvar for å holde rede på slektene. Innafor vår egen kulturkrets finner vi slektshistorie i jødisk-kristen tradisjon, i form av slektslister i Det gamle testamente og vektlegging av slektsforhold i Det nye testamente. I de norrøne sagaene er også slektsrekker viktige. I begge tilfeller handler det om en av de to viktigste årsakene til at man begynte med slektsforskning, nemlig behovet for å kartlegge hvem som har arverett, det være seg til eiendom eller privilegier.

En annen viktig grunn til å holde kontroll på slekta er behovet for å unngå for høy grad av inngifte. Ekteskap mellom søskenbarn er/har vært tillatt i mange samfunn, men kan føre til problemer dersom det skjer i for mange ledd etter hverandre. Ved ekteskap mellom tremenninger er det mindre fare for problemer, men også der kan det etter flere generasjoner bli et for snevert genmateriale. Fordi det ble innført begrensninger på hvor nært beslekta ektefeller kan være, har det også vært et behov for å vite hvem som er i slekt.

Siden de to førstnevnte behovene i stor grad er dekt av offentlige registre, i hvert fall i vår del av verden, er den tredje grunnen i dag viktigst, nemlig nysgjerrighet omkring eget opphav eller et ønske om å finne røtter. Nært knytta til dette er også lokalhistorikernes ønske om å forstå samfunnet man er en del av gjennom å kartlegge tidligere medlemmer av dette samfunnet. I norsk sammenheng, og dette er til dels et særnorsk fenomen, ble også slektsforskning en del av nasjonsbygginga, fordi odelsbonden ble stående som idealtypen på den frie nordmann. Og uten oversikt over slekter kan ikke ordninga med odel fungere. Dermed var det ikke, som i mange andre land, først og fremst en mindre gruppe adelige som hadde et ønske om å holde orden på slekta, men også vanlige bønder.

Slektshistorias historie

Vi finner eksempler på slektsoversikter allerede i middelaldersagaene, og fra tida etter reformasjonen dukker de opp i likprekener, familiebilder og private nedtegnelser. Men disse er stort sett basert på overført kunnskap, eller laget over lang tid ved at nye generasjoner er føyet til. Det ligger med andre ord i liten grad noen form for forskning bak.

Det var først på 1800-tallet at slektsforskning ble en egen disiplin i Norge. Ofte kom den i form av personalhistorie, altså egentlig biografiske skrifter, men slektskap var også en viktig del av det arbeidet så det er glidende overganger mellom slekts- og personalhistorie. Bernt Moe (1814–1850) ga de siste ti åra av sitt liv ut Tidsskrift for den norske Personalhistorie, det første slektshistoriske tidsskriftet her i landet. Wilhelm Lassen var en annen pioner; han ga ut første bind av Norske Stamtavler i 1868, og etterlot seg notater i Riksarkivet. Andre tidlige norske genealoger som må nevnes er Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Erik Andreas Thomle, Wilhelmine Brandt, Charles Antoine Delgobe, Haagen Krog Steffens, Christopher Munthe, Henning Sollied, Elisa Tandberg, Ingeborg Boyine Flood, Sigurd Engelstad, Cornelius S. Schilbred og Stian Herlofsen Finne-Grønn.

De tidligste publikasjonene var ofte bestillingsverk fra medlemmer av slektene. Dels dreide det seg om å dokumentere egne røtter. I flere tilfeller handla det også om å dokumentere hvem som hadde rett til å søke på familielegater og liknende. I tillegg til de genealogiske utgivelsene, ble gårds- og slektshistorie tidlig en vanlig sjanger i Norge. Dermed ble også svært mange bondeslekter dokumentert.

I 1880 begynte utgivelsen av Personalhistorisk Tidsskrift. Det ble gitt ut som felles dansk-norsk tidsskrift fram til 1927, og fortsatte som et rent dansk tidsskrift etter det. I Norge tok Norsk Slektshistorisk Tidsskrift over fra 1927; utgiveren Norsk Slektshistorisk Forening ble stifta året før. I 1990 ble DIS-Norge, senere Slekt og Data, grunnlagt. Hovedfokuset ble å fremme nye metoder i slektsforskning, et arbeid som bare få år senere ble utvida fra bruk av slektsprogrammer til også å gjelde digital tilgang til kilder.

Den digitale tilgangen til kilder har utvilsomt ført til økt interesse for slektshistorie som hobby. Mens man tidligere måtte reise til arkiv, og man måtte ha mye forhåndskunnskap for å kunne nyttiggjøre seg kildene, har mulighetene for å jobbe hjemmefra og å kunne bruke kilder med bare minimale kunnskaper om slikt som eldre skriftformer ført til at flere kaster seg ut i det.

Forholdet mellom lokal- og slektshistorie

Selv om fokuset i lokal- og slektshistorien er noe forskjellig, er det mange berøringspunkter. Lokalhistorisk forskning vil ofte være personorientert vel så mye som prosess- eller sektororientert. Norge har også historisk sett et bosetningsmønster der slekt spiller en betydelig rolle; gårds- og slektshistorie er sterkt knytta til hverandre ikke minst på grunn av odelsretten. Kildegrunnlaget for lokal- og slektshistorie vil ofte være sammenfallende. De to disiplinene har derfor mye å hente hos hverandre, både gjennom overlapping og gjennom å utfylle hverandre med bakgrunnsstoff.

Norsk lokalhistorisk institutt har tidligere i liten grad drevet direkte med slektshistorie. Et unntak fra dette kom i 2013, da NLI gikk inn i samarbeid med Riksarkivet og DIS-Norge om nettstedet Eidsvollsmennenes etterkommere. På Lokalhistoriewiki er det også et betydelig innslag av slektshistorie, og NLI har gjennom flere år deltatt på Slektsforskerdagen på Riksarkivet og i senere år på SlektshistoriedagenNasjonalbiblioteket. Fra 2020 vil NLI ha et sterkere fokus på slektshistorie, blant annet gjennom arrangementer på Nasjonalbiblioteket.

DNA i slektsforskning

Utdypende artikkel: DNA i slektsforskning

På 2000-tallet har bruken av DNA i slektsforskning fått et betydelig omfang. Gjennom analyser av arvemateriale kan man fastslå med rimelig grad av sikkerhet om to personer er i slekt med hverandre. Dette kombineres med tradisjonell slektsforskning for å finne ut hvor sammenfallene kommer. En utfordring med metoden er at slektsforskning i all hovedsak har vært basert på juridiske definisjoner av slektsbånd. Helt sentralt i dette står pater est-prinsippet, der det fastslås at den som er gift med mora, er å regne som faren. DNA tar ikke hensyn til dette, og det vil derfor raskt komme avvik mellom det juridiske og det biologiske slektskapet. Dette kan komme som følge av adopsjon som har vært holdt hemmelig, utroskap som ikke er kjent eller andre hendelser som har ført til at en annen enn den biologiske faren er oppgitt som barnefar.

Se også