Tyttebærkrigen
Tyttebærkrigen er betegnelsen på et felttog hvor Norge invaderte Sverige i 1788. Krigen varte fra de norske styrkene rykket inn i Bohuslän 24. september 1788 til det ble inngått våpenhvile 8. oktober samme år, da det ble truet med at Storbritannia og Preussen ville gå inn i krigen på svensk side. Våpenhvilen ble forlenget og de norske styrkene vendte tilbake til Norge 12. november ved Svinesund, før vinteren kom.
Bakgrunn
Dette norske felttoget er ofte forklart som en avledningsmanøver, hvor Sverige ble angrepet fra Norge i Bohuslän for å støtte Russland, som Danmark var alliert med. Danmark og Russland hadde blitt angrepet av Gustav III 17. juli samme år, og man mente at en invasjon fra Norge kunne føre til at trykket mot Danmark lettet.
Gjennomføring
I ledelsen for felttoget fant man blant annet titulær generalkrigskommisær Peder Anker, som var medlem av feltkommissariatet i Sverige. Styrkene ble samlet på Fredrikstad festning, og marsjerte så inn i Sverige.
De norske styrkene angrep de svenske ved Kvistrum bru 29. september og tok 800 fanger, uten selv å lide nevneverdige tap. De norske styrkene rykket inn i Uddevalla og rykke mot Göteborg og truet byen. Britisk diplomati truet med at både Storbritannia og Preussen ville gå inn i krigen på svensk side om byen ble angrepet. Det ble inngårr våpenhvile og de norske styrkene trakk seg tilbake til Norge før vinteren kom.
Nordmennene fant lite velvilje i området. Muligens hadde man forestilt seg at det ville være lett å få assistanse i det tidligere Båhuslen, men forsvenskningen hadde sørget for at få var villige til å avse mat til de norske soldatene. Det hele endte det med at soldatene måtte leve av det skogen hadde å by på. Heldigvis foregikk felttoget i bærsesongen, og de nødstilte soldatene måtte ty til skogsbær før de slukøret vandret hjem, derav navnet på felttoget.
Den norske styrken var på 10 000 mann og bare åtte falt i trefninger. Derimot omkom mellom 1500 og 3000 mann av sykdom forårsaket av kontinuerlig høstregn, dårlige klær, utstyr og dårlige sanitære forhold.
Krigen førte ikke til varige resultater eller endringer, og samtiden oppfattet det hele som en farse, derfor det noe uhøytidelige kallenavnet.
Mye av materialet fra krigen ble deponert i Tøihuset i Fredrikstad, og ble tatt i bruk i krigen i 1808.
Erfaringene fra denne krigen førte til at Hæren ble reorganisert gjennom Hærordningen av 1789.
Ledelse
- Øverstkommanderende: overgeneral, prins Carl av Hessen
- Generaladjutant: major Frederik Gottschalk von Haxthausen
- Generalkvartermester: oberst Hans Christopher Gedde
- Medlem av feltkommisariatet: Peder Anker
Infanteriet
Organiseringen av infanteriet i feltbrigader var en nyskaping. I fredstid var soldatene organisert i regimenter med lokal tilknytning, men disse brigadene var til dels større enn regimentene og ble bevisst satt sammen med soldater fra ulike landsdeler.
- Sjef for 1. feltbrigade: generalmajor Johan Jacob Fasting (kom ikke med i felttoget), fire bataljoner, 2240 mann
- Sjef for 2. feltbrigade: generalmajor, grev Carl von Schmettow, fire bataljoner, 2240 mann
- Sjef for 3. feltbrigade: generalmajor Hans Jacob Henning Hesselberg, fire bataljoner, 2240 mann
- Sjef for 4. feltbrigade: generalmajor Johan Frederich von Mansbach, to bataljoner, 1120 mann
- Sjef for 5. feltbrigade: oberst Carl Alexander Stricker, tre bataljoner, 1180 mann
- Sjef for Jegerkorpset: oberstløyntant Ludvig Jacob Binzer, seks kompanier, 720 mann
Kavaleriet
- Rytterbrigaden: generalmajor Ernst Christoph Friederich von Düring, 12 eskadroner, 1140 mann
Artilleriet
- Artilleribrigaden: Oberstløyntant Ezecias Gustav Mechlenburg, 62 kanoner, 170 kruttvogner, 600 mann
Litteratur
- Apenes, Georg: Tyttebærkrigen. Utg. Aschehoug. 1988. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Tyttebærkrigen» på no.wikipedia.org