Veideristninger langs Mjøsa
Veideristningene langs Mjøsa stammer trolig fra steinalderen. Veideristninger er en type helleristninger som ofte avbilder dyr og jaktscener. I Mjøsområdet er det funnet veideristninger i Ringsaker, Østre Toten og Fåberg.
Veideristninger og jordbruksristninger
Helleristninger er bildefremstillinger som er hugget (prikkhugget) eller risset inn i stein. Det kan være isskurte svaberg eller løse steiner slik som store flyttblokker de store isbreene la igjen etter siste istid. Det er også bevart enkelte hellemalinger i Norge, men ingen slike er kjent fra Mjøsområdet. Helleristningene har blitt delt inn i to kategorier; veideristninger og jordbruksristninger (også kalt bronsealderristninger). Veideristningene er blitt knyttet sammen med grupper med jeger-samlere fra eldre og yngre steinalder (fra ca 9500 f.Kr. og ca 5500 år framover i tid), mens jordbruksristningene helst er noe yngre, og har blitt satt i sammenheng med de første jordbrukerne i yngre steinalder og bronsealder (ca 4000 f.Kr – 500 f.Kr). Det som i hovedsak skiller veideristningene fra jordbruksristningene er motivet.
På veideristningene finner man avbildninger av dyr (elg, hjort, rein, hval, fisk og vannfugl), som kan være både naturalistiske eller mer abstrakte. Av og til kan det se ut som om indre organer er markert og bundet sammen med en såkalt «livslinje». Det kan dreie seg om enkeltfigurer, eller flere samlet som for eksempel kan vise en jaktsituasjon. Også geometriske og abstrakte figurer kan opptre blant veideristningene. Mens skip, vogner, våpen, dyr (hester, okser og lignende), sol og hjulfigurer, lurer, ard, geometriske figurer og menneskefigurer er de vanligste motivene på jordbruksristningene. En type geometriske figurer er skålgroper. Disse er den vanligste form for helleristning i Skandinavia. Det er kjent flere jordbruksristninger i Mjøsregionen, blant annet skålgroper på Toten.
Datering
Å datere helleristninger er ingen enkel sak. Arkeologer bruker derfor forskjellige metoder, ofte i kombinasjon med hverandre, for å få en mest mulig sikker alder på ristningene. Dersom ristningene har ligget tett ved en strand i sin samtid, kan såkalte strandlinjekurver, det vil si oversikter over hvor mye landet har hevet seg etter at isen smeltet etter siste istid, gi en indikasjon på alderen. Denne metoden kan brukes på lokaliteter som har ligget ved sjøen. Også dateringer av avsetninger (det vil si jord, grus og stein), som har dekket til helleristninger, kan gi en minimumsverdi for alderen til ristningene.
En annen metode er å sammenligne motivene på ristningene med innrissede figurer på kjente oldsaker, eventuelt miniatyrfigurer. Til slutt kan også ristningenes innbyrdes alder regnes ut ved å sette opp stilistisk-typologiske rekker over motivene. Det er likevel vanskeligere å datere veideristninger enn jordbruksristninger, der mange av motivene (båtfigurer, skip med mer), forekommer på blant annet rakekniver og sverd av bronse der alderen kan avgjøres relativt nøyaktig. Trolig er de fleste veideristningene på Østlandet fra eldre steinalder (9500-4000 f.Kr). Dette var en periode da levesettet var basert på jakt, fangst, fiske og sanking av planter. Ingen trekk ved disse helleristningene viser tilknytning til jordbruk eller husdyrhold.
Stein (Ringsaker)
Ved Moelv, ca 1,5 kilometer vest-nordvest for Ringsaker kirke, stikker en odde ut i Mjøsa. Dette er et område som er rikt på kulturminner, blant annet er det registrert tre steinalderlokaliteter på odden, en dyregrav brukt til storviltjakt og et gravminne. Rett utenfor odden ligger Mjøskastellet på en holme. På denne odden ligger også helleristningsfeltet på Stein. Helleristningene er hugget inn på en stor steinblokk som måler 6 x 4,5 meter og er 3 meter høy. Ristningene er fordelt på fire forskjellige felt på steinen. På grunn av forvitringen av steinen er det bygd et tretak over hele flyttblokka. Dette beskytter steinen mot vær og vind, noe som igjen fører til mindre forvitring og skade på helleristningsfigurene.
Felt 1 (nord-feltet1) består av to elger, en ødelagt elgfigur samt enkelte streker. Strekene kan høre sammen med en av elgfigurene. Det er også en figur på dette feltet som det er vanskelig å tolke. Kanskje skal det forestille en fangstinnretning? Felt 2 (sør-feltet) som vender ut mot Mjøsa er svært forvitret. Her kan man i dag se seks dyrefigurer, hvorav den ene kan artsbestemmes til elg. De resterende fem er hjortedyr, og det kan være fristende å tenke seg at disse også forestiller elger. På dette feltet har det mest sannsynlig vært flere figurer enn de som er bevart i dag. På felt 3 (øst-feltet) er det avbildet seks dyr, antagelig elger, mens det på felt 4 (sørøst-feltet) er en elg samt en kraftig forvitret figur, som vanskelig lar seg bestemme. Foreslåtte tolkninger har vært at det skal forestille en båt eller en dyrefigur. I lys av de andre figurene på steinen, virker det som om den siste tolkningen er mest sannsynlig. Båter hører dessuten til jordbruksristningene som til dels er yngre enn veideristningene.
Glemmastad (Østre Toten)
Helleristningene ble funnet på ei strand med små og mellomstore rundkamp omtrent 500 meter nordvest for tunet på Glemmastad. Helleristningene på Glemmastadstranda er fordelt på tre steinblokker som måler henholdsvis 1,90 x 0,96 meter; 1,85 x 1,30 meter og 1,85 x 0,90 meter. Steinblokka med felt 1 ble funnet i 1969, mens blokkene med felt 2 og 3 ble funnet i 1973. Da de første helleristningene ble funnet, var det ikke kjent slike fra Toten, men lokalitetene på Drotten og Stein var allerede kjent. Helleristningene lå i reguleringssona til Mjøsa og var derfor utsatt for både frostsprengning og isskuring. De var kun synlige noen få uker hver vår før vannstanden begynte å stige. I 1975 ble de derfor flyttet til hageanlegget på Toten Museum på Stenberg. I 1995 ble de flyttet videre til Kapp Melkefabrikk slik at de skulle komme under tak.
På felt 1 (forekomst I) er det avbildet tre dyr. To av dem er elger, mens det ikke kan bestemmes hva den tredje er. På felt 2 (forekomst II) er det to hjortefigurer, hvorav den ene er en elg. Den andre kan ikke avgjøres med sikkerhet, men det dreier seg trolig om en elg i dette tilfellet også. På felt 3 (forekomst III) er det tre figurer; en elg, en figur som ikke kan bestemmes nærmere, samt en menneskefigur med framhevet skjelett. Alle elgfigurene vender hodet mot land, og det kan derfor se ut som om de går vekk fra Mjøsa. Den mulige menneskefiguren på felt 3 har hodet mot Mjøsa og beina mot land. Det er mange lignende blokker på Glemmastadstranda, og det er vanskelig å si hvorfor akkurat disse tre ble valgt. En medvirkende faktor kan være at alle ligger i et vannsig som kommer fra land og går ut i Mjøsa. Kanskje er det flere helleristninger i området som enda ikke er oppdaget?
Drotten (Fåberg)
Helleristningene på Drotten ligger ikke ved selve Mjøsa, men 5-6 kilometer oppover Gudbrandsdalslågen fra utløpet ved Lillehammer. Figurene er her risset inn i en loddrett bergvegg ned i elva, og når det er mye vann i Lågen, kan det være vanskelig å komme seg bort til feltet. Den loddrette bergveggen kan ha vært et egnet sted for styrtfangst av elg, mens ei lun vik rett sør for feltet danner en fin fiskeplass. Hele området kan ha vært brukt aktivt i forhistorisk tid. Ristningene er fordelt på tre steinblokker i bergveggen.
Oppsprekking av bergflaten har gjort at sikringstiltak er gjennomført her. Det er støpt en kant mellom de to øverste og den nederste blokken for å hindre dem i å rase ut. Det er også støpt en forsterkning over de to øverste blokkene. Den rustbrune og hvite fargen som til dels dekker de nederste elgene, er dannet fordi vann trekker med seg rust og kalk fra de støpte forsterkningene. Dette legger seg som et hardt lag over helleristningene. Her er det avbildet sju elger, hvorav en er svært ufullstendig. I tillegg er det risset enkelte streker inn i berget, som er vanskelige å tyde. En av elgene er mye større enn de andre. Den er ca 45 cm lang, mens de andre kun er 20-30 cm lange. Alle elgene har hodet vendt mot Lågen i øst.
Elg som motiv
Mange av dyrene som blir avbildet på veideristningene, er byttedyr som var en viktig matkilde. Samtidig kunne for eksempel gevir fra elg brukes til redskaper, slik som elghornshakka fra Alstad (14C2 datert til 1050 ± 80 f.Kr.). Denne er funnet ikke lenger enn 6-7 kilometer fra Glemmestadstranda. Samtidig viser arkeologiske funn fra samme periode som veideristningene at det ikke er noe 1:1 forhold mellom viktige byttedyr og motiv på ristningene. Mange viktige næringskilder, slik som en del andre byttedyr enn elg, bær, nøtter og planter er ikke avbildet på ristningene. Det er ikke funnet boplasser som med sikkerhet er samtidig med ristningene i umiddelbar nærhet av dem. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det ikke har blitt lett etter boplasser her, men det kan også bety at ristningene ble laget på andre steder enn der folk bodde. Kanskje var jakt en viktig arena for å samle hele stammen eller mennesker fra forskjellige stammer, og helleristningene markerte slike møtesteder.
Møte mellom vann, land og himmel
Et annet spørsmål er hva motivene på helleristningene er ment å kommunisere, og ikke minst hvem de henvendte seg til. Var de ment for andre mennesker, dyrene det skulle jaktes på eller en for oss ukjent dyreverden? Kanskje var de ment som et symbolsk offer til gudene for å sikre god jakt? Kanskje viser de til møtestedet for «Elgstammen» eller avbilder en «Elggud»? En annen ting er meningen bak valget av lokalitet. Hva kan steinenes beliggenhet fortelle om intensjonen til menneskene som valgte nettopp disse som «lerret» for sine avbildninger? Ristningene ligger ofte langs vann, eller sagt på en annen måte; der land, vann og himmel møtes, enten det dreier seg om innsjøen Mjøsa (Stein og Glemmestad) eller elva Lågen (Drotten).
Store ristningsfelt finnes også ved havet, for eksempel Vingen i Sogn og Fjordane, som rommer flere tusen ristninger. Denne systematikken i plasseringen er ikke tilfeldig, og det er fristende å se den i sammenheng med helleristerens verdenssyn og ritualer. Punktet der de forskjellige elementene møtes må ha betydd noe spesielt for steinaldermenneskene som ferdedes i området. Dette var et sted hvor det var lettere å oppnå kontakt med åndeverdenen. Motivene har også vært knyttet opp mot ritualer. Man har hevdet at dyrefigurene har sammenheng med jaktmagi, enten for å lokke byttedyret slik at jegeren kunne felle det, eller ved å sikre god fruktbarhet innen dyrebestandene noe som i sin tur ville gi god tilgang på byttedyr. Menneskefigurer, slik som på Glemmestad, og fotsåler er tolket som guddommelig nærvær.
Kilder
- Unni Tveiten Grøtberg: "Veideristningene langs Mjøsa" (Mjøsmuseets Årbok 2009) Hun bygger på:
- Gihle, Pål: "Helleristning på Glemmestadstranda" (TOTN tidsskrift hefte 5, 1970)
- Gihle, Pål: "Flere helleristninger på Glemmestradstranda" (TOTN tidsskrift hefte 6, 1973)
- Gjessing, Gutorm: "Veideristningen på Stein i Ringsaker" (Universitetets Oldsakssamlings Årbok 1935–1936)
- Haraldsen, Tom: "En gropstein på legd – På Stenberg" (TOTN årbok 2004)
- Mikkelsen, Egil: "Østnorske veideristninger – Kronologi og øko-kulturelt miljø" (Viking - Tidsskrift for norrøn arkeologi 1977, Bind XL)
- Mikkelsen, Egil og Høeg, Helge Irgens: "Hakker av elg- og hjortehorn funnet i Norge" (Universitetets Oldsakssamlings årbok 1975–1976)
- Rygh, Oluf: "Norske Oldsager" (1885)
- Topografisk arkiv, Oppland fylkeskommune
- Askeladden, Nasjonal database over faste fornminner