Sorenskriver (også kalt tingskriver).
I. Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591 ( NRR III s. 201) etter begjæring fra den norske adel under Christian IV’s hylling i Oslo tidligere samme år ( Akts. no. st. hist. I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at bygdetinget (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat ( NRR III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – lagretten (se dette). Sorenskriveren skulle være lagrettens hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd. ... II. Allerede i 1592 var det blitt bestemt at sorenskriver skulle underholdes ved sportler og en fast årlig avgift som ble pålagt allmuen: sorenskrivertollen. Bestemmelsene fra 1592 ble inntatt i C.4. no. lov, som bestemte at sorenskriver skulle ha 4 skilling for hvert brev han skrev for allmuen, og at sorenskrivertollen skulle utredes med 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårdene (C.4. no. lov I, 4). Les mer …
Læstadianere, religiøs bevegelse innenfor statskirken. Læstadianerne har navn etter den svenske presten Lars Levi Læstadius, som i 1840-årene ble opphavsmann til en vekkelse særlig i den samiske og kvenske befolkning på Nordkalotten. Læstadianere kom tidlig til Finnmark (1846–48) og fikk stor betydning for sosiale og kulturelle forhold i Nord-Norge. Læstadianere ble sterkt omdiskutert i forbindelse med dramatiske hendelser i 1852 (« Kautokeino-opprøret»), men fikk likevel stor spredning i Troms og Finnmark i årene som fulgte. Læstadianerne er delt i flere retninger, men alle legger stor vekt på skriftemål og nattverd, forkynnelse, religiøs autoritet og streng livsholdning. I begynnelsen var også den ekstatiske fromhet et merkbart trekk ved læstadianere. Les mer …
Bråtebruk, også svebrenning, svedjebruk, jordbruksmetode som besto i at man i et godt jordlende hogg ned skogen, kvistet trærne og spredte kvist og greiner utover. Året etter ble kvaset brent så fullstendig som mulig, og kornet ble sådd i asken mens den ennå var varm. Det var helst rug som ble sådd i bråter, men også andre vekster forekom. Bråterug skulle kunne gi opptil 24 foll. Vanligvis høstet man to avlinger i en bråte, det kunne også bli brent på ny det 3. året, senere kunne området bli til beitemark, brytes opp til vanlig åker eller gro til med skog igjen. Bråtebruk synes å ha vært lite utbredt i Norge i middelalderen, bortsett fra Jemtland. Ifølge H. Bjørkvik finnes det ikke positive vitnemål om bråtebruk i det nåværende Norge før 1490 (KLNM XVII sp. 495ff.), selv om stedsnavn kan tyde på at bruksmåten også har forekommet tidligere. Med den finske innvandringen etter 1600 fikk bråtebruk ny aktualitet, først og fremst i de østnorske skogsbygdene hvor nordmennene tok etter de finske nykommerne. Les mer …
 Stadier i finsk og kvensk migrasjon og bosetning i det nordlige Skandinavia på 1500- til 1700-tallet. , pl. kvener, er en skandinavisk betegnelse som i middelalderen ble brukt om et finsk folk som holdt til i traktene rundt Bottenviken og som senere ble brukt om mennesker med finsk bakgrunn i Nord-Norge og deres etterkommere. Betegnelsen har vanligvis ikke blitt brukt om de finner som kom til Finnskogene på Østlandet, især på 1600-tallet, og deres etterkommere (se skogfinner). Kven har heller ikke vært brukt om de finlendere som har flyttet til Norge etter 2. verdenskrig, selv om uttrykket «nykvener» har forekommet sporadisk. Opprinnelsen til begrepet kven har i lang tid vært et heftig diskutert forskningstema, især blant finske historikere og filologer. Den tolkningen av kvenbegrepet som i dag synes å ha befestet seg, tross visse lydhistoriske problemer, er at det er avledet av en nordnorsk form av det gammelnorske ordet hvein, i urnordisk hvain, nemlig kvein eller kven, som betyr fuktig eller sumpig mark eller grasmark. Jfr. hvein i svenske dialekter («lavtliggende, sumpig mark»), dansk hvene («tynt gras») og i gamle norske dialekter hvein, gvein, kvein («et slags fint gras»). Kven er således et gammelt skandinavisk eller nordisk ord som beskriver godt det landskap der kvenene bodde opprinnelig. I Finland er kainulaiset brukt om det samme folket og Kainuu eller Kainuunmaa om kystområdene ved Bottenviken i eldre tid; Bottenviken ble kalt Kainuunmeri. Les mer …
 Sommersiden av en primstav.Ill.: K.R., kalenderstav av tre, brukt i middelalderen og noe inn i nyere tid. Primstaven var en evigvarende (syklisk) kalender, der hver dag i året var markert med et hakk eller en strek. Helligdager fikk i tillegg særskilte tegn, gjerne med grunnlag i den kirkelige tradisjonen som var knyttet til dagen (helgenattributter og lignende). Disse tegnene ble i folkelig tradisjon ofte sterkt forvansket eller omformet, for eksempel slik at de kom mer i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på en gård. Les mer …
Fogderi, futedømme, det er fogdens embetsdistrikt. Noen fast inndeling av landet i fogderier fantes ikke før 1600, selv om det var tendenser i den retning mot slutten av 1500-tallet. I første halvdel av 1500-tallet, da det for første gang er mulig å danne seg en slags «landsoversikt» over fogderidistriktene, har de dels svart til administrative enheter av middelaldersk opphav, dels har de vært nydannelser. På Vestlandet og Sørlandet var det ofte sammenfall mellom de gamle syslene og de nye fogderiene. Det samme gjaldt til dels på Østlandet og i Nord-Norge, hvor flere av de nye fogderiene kom til å omfatte to gamle sysler. Innenfor Akershus stift forekom det også nydannelser, som for eksempel Bragernes fogderi. Det tidligere Borgarsyssel, svarende til nåværende Østfold, besto av en rekke små, ofte ustabile lensenheter. Her tok det derfor forholdsvis lang tid før en endelig fogderiinndeling festnet seg. På Romerike svarte fogderiene til de gamle tredingene. I Trøndelag var den administrative inndelingen lenge uklar, og de fogderiene som etter hvert festnet seg, var nyskapninger. Les mer …
| 
