Foss (Nes på Romerike)

Foss og omegn i Amtskartet fra ca 1830. Glomma renner i øverste venstre hjørne. Gårsnavnet Skirset er falt ut. Området dekkes av et nettverk av gårdsveier med tildels betydelige avvik fra senere veistruktur. På kartet ser vi tydelig avmerket to kverner og to sagbruk i de to fossene nedenfor Kjærnsmotjernet. Lenger nord var det kvern ved Aulibekken, før den neste kverna er avtegnet ved Bodingbekken, nord for kartutsnittet. Inne på Skogen er en rekke setre som senere har forsvunnet. Blant dem er "Steens"-setra ved nordenden av Steinstjern.

Foss er matrikkelgård nummer 204 i Udnes sogn i Nes på Romerike. Navnet er skrevet Forsse i Raudeboka 1394, Ffoss 1514 og 1528, Foes 1594, Fos 1838, fra 1578 Foss. Gården hadde fra 1836 løpenr. 325 og matrikkelnr. 200, tidligere matrikkelnr. 159. Foss var fra tidligmoderne tid regnet som halvgård og var soldatgård.

Navn og plassering

Gårdsnavnet tilhører klassen av usammensatte naturnavn i ubestemt form, den eldste navneklassen vi har. Gården ligger på tidligere havbunn omkranset av gårder med navn som i hovedsakelig peker tilbake før kristen middelalder. Gården i nord har det sammensatte naturnavnet Kjærnsmo. Huser ligger i sør med sitt usammensatte kulturnavn i flertall. I vest ligger Skirset, opprinnelig en seter navngitt etter det som kan ha vært et eldre navn på Sloråa, ‘’Skir’’ eller ‘’Skira’’. I øst er det skog.

Ved matrikkelforarbeidene i 1723 het det at Foss hadde kvern til husnytte og innimellom kunne male for naboene. Jorden var måtelig men noe frostlendt. Brukeren kunne så 2 ½ tønne blandkorn og 7 ½ tønne havre og høste 30 lass høy, noe som plasserte gården på høyde med det vanlige i distriktet. Også dyreholdet lå nær gjennomsnittet, med tre hester, 13 storfe, seks sauer og åtte geiter. Kjøring var en viktig inntektskilde på Romerike, og et såpass stort hestehold var vanlig.

Landskyld og eierskap

I middelalderen ble Foss regnet til Aulibingen og Auli sogn, som hadde egen prest. I Biskop Eysteins jordebok, nedtegnet i 1393, het det at "Aulini kirkia" hadde ett øre i skyld, mens to øre gikk til å holde prestens bord. (Foss er oppført to ganger til prestens bord, andre gang med h.[sic] øre penning i skyld.) Samlet landskyld var sannsynligvis høyere, men vi vet ikke noe om hvem som eide resten av gården. Vi vet ikke om gården har vært delt.

I tidligmoderne tid hadde gården kornskyld på 1 5/8 skippund (i årene 1647-60 ofte også oppgitt som 1 ¾). Eiersituasjonen er ukjent fram til begynnelsen av 1600-tallet. I 1616 oppgis Per Knutsen på Toten som bygselrådig eier. Tre tiår sener var eierskapet delt. Ett skippund med bygselrett var borgergods, eid av Anne Albrektsdatter i Christiania mens de resterende ¾ eller 5/8 var eid av Ole (Tormodsen) Bliksrud i Høland. I 1651 hadde sognepresten i Aurskog, Engebret Madsen overtatt Ole Bliksruds part, og før herr Engebrets godssamling gikk på auksjon i 1661 hadde han også overtatt Anne Albrektsdatters part i gården. I 1661 fikk Kristoffer Olsen tilslaget på Foss, og tiltrådte selv som gårdbruker. I 1838 ble landskylden omregnet til 6 skylddaler 1 ort 22 skilling og fra 1886 17 mark 78 øre.

Brukere på 1600-tallet

Det ser ut til at Foss var i bruk gjennom ødetida i senmiddelalderen. Asmund var bruker i 1514 og 1528, Gunder 1593. Erik oppgis som bruker i 1600 til 1626. I 1611 skattet Erik også av tjeneren Iver på halv lønn. Halv lønn tilsier at Iver ikke var fullvoksen, men landskattelistene er notorisk upålitelige og svært mangelfulle i sin registrering av tjenere, og det ble aldri skattet for ham igjen. I 1628 var Hans bruker og han nevnes ennå i 1643. Deretter ser gården til å ha stått uten bruker noen år, før Amund stod som skatteyter fra 1646 til 1662.

Kristoffer Olsen hadde som nevnt kjøpt Foss og tatt gården i bruk allerede i 1661. Han ble oppgitt som 30 år i 1664, og hadde hjelp av tjeneren Christoffer Andersen på 12 år. Brukeren hadde i 1666 sønnen Erland på 3 år.

1699-1715 leilendingsgods

På nyåret 1715 ble leilendingen på Foss, Siver Andersen, begravd ved Udnes annekskirke. 76-åringen etterlot seg enka Kari Larsdatter og fire voksne barn, og skiftet etter ham gir oss et innblikk i situasjonen for en leilendingsfamilie på begynnelsen av 1700-tallet. Det var i utgangspunktet ikke påkrevd offentlig skifte, for alle arvingene var fullmyndige. Antakelig var det et gjeldskrav som gjorde at slikt skifte allikevel ble holdt. Jordeieren, enka etter toller og tømmerhandler Hendrik Lachmann (død 1707) i Christiania, hadde nemlig et krav på 68 rd 3 ort 16 s, blant annet for utestående landskyld. Kravet som utgjorde hele ¾ av skiftets netto resultat på 89 rd 1 ort 14 s, ble bestridt.

Siver Andersen og Kari Larsdatter hadde fått leilendingskontrakt på Foss i 1699 fra R. Bache. Som gårdbrukere på Foss fikk de plassert alle de fire barna som vokste opp på gårder i bygda. Datteren Gudlaug kom til nabogården Kjærnsmo, den eldste sønnen Anders kom til Grøndal, Hans kom til Finholt og det ble den yngste sønnen Nils som skulle ta over Foss. Nils hadde nok i praksis overtatt gårdsbruket i forbindelse med at han giftet seg flere år tidligere, men formelt forble han i mange år morens medbruker. Førstebygselen var en betydelig avgift til jordeieren, så leilendingsfamiliene forsøkte i det lengste å utsette betalingen av hele eller deler av avgiften.

Ved hjelp av sine etter hvert voksne barn, hadde Siver og Kari foretatt en betydelig opprusting av husene på Foss. I åbotsforretningen som var påkrevd på leilendingsgårder ved brukerskifte het det at Siver selv hadde oppbygd 11 av 12 hus på gården. Oppbygd kan i denne sammenhengen både bety å sette opp nye og renovere eldre hus. Det eneste unntaket var en gammel kornlåve, som allerede hadde fått skiftet ut de nederste stokkene, og nå trengte en ny utskifting, nytt tak, møning, vindskier og panel på østre vegg. Taksponen var god nok, og kunne brukes på nytt. Det het at stuehuset var en gammel bygning. Den oppgis i skiftet med dagligstue og kove, og høres dermed ut til å ha vært en såkalt Akershusisk stue. Også den måtte få panel (sys) på østveggen av bakhon fra saga i nærheten. (Ennå i dag er kun østsiden av det drøyt 200 år gamle stabburet på gården som er panelt etter å ha vært utsatt for den hardeste slitasjen). Størhuset med påbygd nattstue var kassabelt. Kjellerbua trengte utskifting av den nederste stokken på nordsiden. To stabbur var i god stand. Et stort fjøs var satt opp 11 år tidligere, og grisehus for fem år siden. Et lite sauehus var i god stand, og det samme gjaldt stallåven med stall under. Kjølna og smia var ”dyktige” til sitt bruk. Seterhus er ikke omtalt.

Da skiftet ble avholdt ble det oppgitt to hester på Foss. Besetningen var på seks melkekyr, okse, tre fjorkalver og tre sommerkalver, foruten seks sauer, 15 geiter og seks griser. Antallet storfe antyder at tallene fra 1723-matrikkelen inkluderer kyr, okser, kviger og kalver, og at den kan regnes som forholdsvis pålitelig. Det var høstet 21 tønner 3 skjepper havre og ti tønner én skjeppe blandkorn, hvorav en fjerdedel allerede var fortært før Siver døde. Regnet etter 1723-matrikkelen gir det folltall i 1714 på fattige 2,8 for havre og 4 for blandkorn.

Til tross for at gården hadde skog nok til at det kunne drives salg, finnes det verken tømmer i skiftet eller andre tegn til at det ble drevet tømmersalg. Det salgbare tømmeret må dermed ha vært under jordeierens kontroll så langt det gjelder lovlig avvirking. Derimot finnes mange henvisninger til at brukeren på Foss har drevet kjørsel for jordeieren. Sannsynligvis dreier det seg hovedsakelig om kjøring av tømmer til sagbruket ved Kjærnsmo og kjøring av bord derfra og inn til Christiania. Ved siden av betalt landskyld, var det denne kjørselen arvingene mente var utelatt ved jordeierens beregning av sitt utestående.

Kvernbruket på Foss ser ut til å ha spilt en sentral rolle i distriktet fra eldre tid. Antakelig har det sammenheng med at mange av gårdene stod uten tilgang på bekker med fall nok til å drive egen kvern. I Sivers leilendingskontrakt fra 1699 ble det da også presisert at et kvernhus alltid hadde vært brukt under gården, og at Siver måtte bruke kvernen slik landsloven ga en leilending adgang til. I 1708 så han seg allikevel nødt til å vitnefeste at kvernen lå under gårdens landskyld etter at jordeieren skulle ha vært til sinns å feste bort kvernen separat.

Nils Siversen og Mari Nilsdatter drev gården sammen til hun døde i 1724. Barn: 1. [sannsynligvis Siver, død før 1724] 2. Nils f. ca. 1709 3. [trolig Kari, død før 1719] 4. Dorthe f. ca. 1714 (i tjeneste hos onkelen på Finholt i 1724) 5. Kari, f. ca. 1719 6. Eli, f. ca. 1722

...

1767-1808 selveietid

Nils Engebretsen (f. ca. 1728) og Rebekka Hansdatter (f. ca. 1741) overtok som eiere av Foss ved skjøte datert 29.12.1772, og flyttet antakelig inn på gården ved samme tid. Nils Engebretsen var fra øvre Øyset i Vinger og Rebekka var fra Hareton i Aurskog. Selveierne på Foss var betydelige skogeiere som kontrollerte flere gårdsbruk i området. I følge Eyvind Lillevold var Rebekka fra en av de rikeste familiene i Aurskog. I følge Lillevold hadde Nils visstnok allerede kjøpt Kjærnsmo og Foss i 1767, og samme år solgt dem til svogeren Christoffer Hareton. Han kjøpte, fremdeles i følge Lillevold, tilbake Kjærnsmo med kvantumsag og to kvernhus i 1772, før han i revolusjonsåret 1789 overdro alle sine eiendommer på Romerike til sønnen Engebret Øyset. Avskjediget sersjant Nils og Rebekka er fremdeles registrert som gårdbrukere på Foss i 1801. I husholdet hadde de også Nils’ bror, enkemann og avskjediget sersjant Jørgen Engebretsen (f. ca. 1737). De hadde fire tjenere på gården, foruten ei lita jente i oppfostring for fattigkommisjonen. På gården bodde også husmannsparet Erik Larsen (f. ca. 1763) og Marte Olsdatter (f. ca. 1771), som drev mølla på Foss og hadde jord til å så to tønner korn. Etter Nils' død overdro Rebekka sin halvdel av gården til parets eneste sønn, nevnte Engebret Øyset, mot 600 rd og føderåd for henne ved skjøte datert 24.8. tinglyst 2.11.1808. I føderådskontrakten forbeholdt Rebekka bruken av gårdens hus og løsøre av «sænge, sængeklæde, borde, stole, kakkelovne med vidre», med disposisjonsrett over husmannsplassen «Kiernet». Sønnen satt på Kjærnsmo, og i hans fravær beholdt hun dermed gården som sitt enkesete.

Sannsynligvis er det Nils og Rebekka som lot sette opp stabburet og bryggerhuset med drengestue som ennå står igjen på tunet. Hovedbygningen, en svalgangsbygning som ble revet omkring 1970, er antakelig også fra deres tid.

Husmannsplasser

Tjernet

Forsvunnet husmannsplass.

På Foss bodde i 1801 også husmannsparet Erik Larsen (f. ca. 1763) og Marte Olsdatter (f. ca. 1771), som drev mølla på gården og hadde jord til å så to tønner korn. Antakelig bodde de på plassen Tjernet, som Rebekka Hansdatter hadde forbeholdt seg disposisjonsretten over da hun avstod gården til sin sønn i 1808.