Isdrift: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
|||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{thumb|Isskjæring Nesøytjernet Foto A B Wilse.png|Isskjæring på Nesøytjernet i Asker.|Anders Beer Wilse|1912}} | {{thumb|Isskjæring Nesøytjernet Foto A B Wilse.png|Isskjæring på Nesøytjernet i Asker.|Anders Beer Wilse|1912}} | ||
{{thumb|Isskap annonse.jpg|Annonse for isskap. Isen ble lagt øverst, slik at den kalde lufta kunne synke.}} | {{thumb|Isskap annonse.jpg|Annonse for isskap. Isen ble lagt øverst, slik at den kalde lufta kunne synke.}} | ||
'''[[Isdrift]]''' var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i [[etterkrigstida]] en viktig næring i Norge | '''[[Isdrift]]''' var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i [[etterkrigstida]] en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs [[Oslofjorden]]. Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra [[Halden]] til [[Farsund]], og enkelte steder i [[Bergen tollsted|Bergen tolldistrikt]]. | ||
Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Betydelige mengder is ble eksportert til utlandet, blant annet til [[Storbritannia]], [[Nederland]], Vest-[[Sverige]], [[Danmark]], [[Tyskland]], [[Belgia]], [[Frankrike]] og flere middelhavsland, som [[Spania]], sporadisk også til Nord- og Sør-Amerika og Asia. I år med milde vintre, som gjorde at den tyske egenproduksjonen ble lav, var Tyskland det største markedet for norsk naturis nest etter England. | |||
Ved å pakke isen i halm eller sagflis og plassere den i godt isolerte bygninger, kalt ishus, var det mulig å ta vare på vinterens is gjennom hele sommeren, og man kunne frakte den på skip til utlandet. Dette ble en stor næring, og Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800-tallet. I toppåret 1898 ble det eksportert omkring 500 000 tonn is. Både regelmessighet og det største omfanget var eksporten fra kyststrekningen mellom [[Risør]] og [[Larvik]], med byene [[Kragerø]] og [[Brevik]] som tyngdepunkter, samt fra området rundt Indre Oslofjord (særlig [[Follo]]) og [[Drammensfjorden]] (Hurum og Røyken). Den største eksporthavnen var [[Oslo|Kristiania]], mens andre særlig viktige ishavner var [[Drøbak]], [[Kragerø]], [[Larvik]], [[Brevik]], [[Porsgrunn]] og [[Drammen]]. [[Nesodden kommune|Nesodden]] var den enkeltkommunen med den største leveransen av is, med omkring 1000 mann i arbeid om vinteren. I [[1900]] eksporterte Nesodden 95 000 tonn is, noe som utgjorde rundt 20 prosent av den samlede norske iseksporten det året. Med isdriften hadde fattigfolk større mulighet til å livnære seg og spe på familiens inntekt enn de hadde andre steder på Østlandet. På Nesodden er det identifisert over 25 dammer som det ble skåret is fra under iseksportens storhetstid. Også innenfor det området som utgjør dagens [[Kragerø kommune]] var det et lignende antall sysselsatt med isdriften. | |||
I tillegg til at isdrifta ga inntekter og arbeidsmuligheter på land, ble den også lukrativ for skipsfarten. Det meste av isen ble transport på norsk kjøl. Verdien av iseksporten nådde opp mot en tredjedel av inntektene fra trelasthandelen, som var vår viktigste eksportindustri. | |||
Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn ei isblokk for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av ei blokk som passa rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom. | Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn ei isblokk for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av ei blokk som passa rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom. | ||
| Linje 11: | Linje 13: | ||
Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i [[Statistisk sentralbyrå]]s tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder. [[Oslo Ismagasin]] på [[Årvoll]] drev som et av de siste siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 skar firmaet ut store isblokker som ble levert firmaer og privathusholdninger. | Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i [[Statistisk sentralbyrå]]s tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder. [[Oslo Ismagasin]] på [[Årvoll]] drev som et av de siste siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 skar firmaet ut store isblokker som ble levert firmaer og privathusholdninger. | ||
[[Fil:Isdamdemning ved Valle 20160704.jpg|thumb|left|Rester av demning for isdam i [[Bamble kommune]]{{byline|Pål Giørtz}}]] | [[Fil:Isdamdemning ved Valle 20160704.jpg|thumb|left|Rester av demning for isdam i [[Bamble kommune]]{{byline|Pål Giørtz}}]] | ||
{{thumb|Isrenne Kragerø.jpg|Isrenne ved [[Kragerø]]|[[Telemark Museum]]/[[Johan Lyng Olsen]]}} | |||
==Isdammer== | ==Isdammer== | ||
Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed sikre en stabil produksjon. De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret. | Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed sikre en stabil produksjon. De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret. De enorme isanleggene, med renner, binger eller ishus og store lasteramper, var godt synlige i landskapet. | ||
Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene begynt å gro igjen, og de har dermed fått preg av å være naturlige tjern. Ofte kan man finne avslørende spor i terrenget i form av anlegg for å regulere vannstanden. | Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene begynt å gro igjen, og de har dermed fått preg av å være naturlige tjern. Ofte kan man finne avslørende spor i terrenget i form av anlegg for å regulere vannstanden. | ||
Sideversjonen fra 25. jul. 2016 kl. 17:24
Isdrift var fra første halvdel av 1800-tallet og helt inn i etterkrigstida en viktig næring og en betydelig eksportvare fra Norge. Iseksporten skapte tusenvis av arbeidsplasser i Kyst-Norge, spesielt i bygdene langs Oslofjorden. Storhetstiden var mellom 1850 og 1914, men de siste skipslastene med norsk naturis ble eksportert så sent som på 1960. Eksport av naturis er dokumentert på store deler av kysten fra Halden til Farsund, og enkelte steder i Bergen tolldistrikt.
Det ble mange steder anlagt isdammer, der man skar ut isblokker til kjøling av matvarer. Dette førte til at det ble lettere å oppbevare lettbedervelige varer som melk og fisk, både hos produsenter og i folks hjem. Betydelige mengder is ble eksportert til utlandet, blant annet til Storbritannia, Nederland, Vest-Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, Frankrike og flere middelhavsland, som Spania, sporadisk også til Nord- og Sør-Amerika og Asia. I år med milde vintre, som gjorde at den tyske egenproduksjonen ble lav, var Tyskland det største markedet for norsk naturis nest etter England.
Ved å pakke isen i halm eller sagflis og plassere den i godt isolerte bygninger, kalt ishus, var det mulig å ta vare på vinterens is gjennom hele sommeren, og man kunne frakte den på skip til utlandet. Dette ble en stor næring, og Norge var verdens største eksportør av is på slutten av 1800-tallet. I toppåret 1898 ble det eksportert omkring 500 000 tonn is. Både regelmessighet og det største omfanget var eksporten fra kyststrekningen mellom Risør og Larvik, med byene Kragerø og Brevik som tyngdepunkter, samt fra området rundt Indre Oslofjord (særlig Follo) og Drammensfjorden (Hurum og Røyken). Den største eksporthavnen var Kristiania, mens andre særlig viktige ishavner var Drøbak, Kragerø, Larvik, Brevik, Porsgrunn og Drammen. Nesodden var den enkeltkommunen med den største leveransen av is, med omkring 1000 mann i arbeid om vinteren. I 1900 eksporterte Nesodden 95 000 tonn is, noe som utgjorde rundt 20 prosent av den samlede norske iseksporten det året. Med isdriften hadde fattigfolk større mulighet til å livnære seg og spe på familiens inntekt enn de hadde andre steder på Østlandet. På Nesodden er det identifisert over 25 dammer som det ble skåret is fra under iseksportens storhetstid. Også innenfor det området som utgjør dagens Kragerø kommune var det et lignende antall sysselsatt med isdriften.
I tillegg til at isdrifta ga inntekter og arbeidsmuligheter på land, ble den også lukrativ for skipsfarten. Det meste av isen ble transport på norsk kjøl. Verdien av iseksporten nådde opp mot en tredjedel av inntektene fra trelasthandelen, som var vår viktigste eksportindustri.
Etter hvert ble det vanligere å ha isskap, der man satte inn ei isblokk for å holde matvarer kalde. Først var det bedrifter som gikk til anskaffelse av slike, men særlig i byene ble det også vanlig i private hjem. I en del byer kunne man abonnere på is, slik at man fikk en ukentlig leveranse av ei blokk som passa rett inn i isskapet. På landsbygda ble det en del steder anlagt felles kjølerom.
Det ble først i 1950 lagt inn et eget punkt i isdrift i Statistisk sentralbyrås tall. Det var i siste liten, for nettopp på det tidspunktet begynte det å gå nedover som følge av teknologiske framskritt. Kjøleskap og frysebokser begynte å bli tilgjengelige for stadig flere, og dermed var det ikke lenger behov for is i så store mengder. Oslo Ismagasin på Årvoll drev som et av de siste siste naturisfirma. Helt fram til 1967/68 skar firmaet ut store isblokker som ble levert firmaer og privathusholdninger.
Isdammer
Den første isskjæringa skjedde gjerne i naturlige vann, men man begynte raskt å anlegge egne isdammer for å kunne kontrollere vannivået og dermed sikre en stabil produksjon. De fleste isdammer ble anlagt nær kysten. I tilknytning til dammene var det ishus og lange renner der man sendte isblokker ned til lageret. De enorme isanleggene, med renner, binger eller ishus og store lasteramper, var godt synlige i landskapet.
Etter at isdriften tok slutt har mange av dammene begynt å gro igjen, og de har dermed fått preg av å være naturlige tjern. Ofte kan man finne avslørende spor i terrenget i form av anlegg for å regulere vannstanden.
Litteratur
- Den siste istid, Telemark museum, besøkt 25. juli 2016
- Isdrift på Wikipedia på bokmål og riksmål