Jødene i Brugata: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Legger inn bilde.)
m (Teksterstatting – «[[Kategori:j» til «[[Kategori:J»)
 
(45 mellomliggende versjoner av 6 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''[[Jødene i Brugata]]''' har ikke vært veldig mange. De fleste jødene i [[Oslo]] har bodd nederst på [[Grünerløkka]] og i gatene helt i nærheten av synagogen. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i [[Brugata]]. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske [[migrasjon|innvandrerne]].
<onlyinclude>{{thumb|Adath Jeschurun.gif|Israels Menighed (Adath Jeschurun)´s gudstjeneste i [[Brugata 5 (Oslo)|Brugata 5]]. Simchat tora. I midten [[Mayer Aschkanaze|rabbiner Aschanaze]].|Ikke oppgitt hos Mendelsohn}}Det har ikke alltid bodd spesielt mange '''[[Jødene i Brugata|jøder i Brugata]]''', men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i [[Oslo]] bodde opprinnelig nederst på [[Grünerløkka]] og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i [[Calmeyergate (Oslo)|Calmeyergate]] og [[Det mosaiske trossamfund i Oslo|synagogen i Bergstien]]. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i [[Brugata (Oslo)|Brugata]]. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske [[migrasjon|innvandrerne]].</onlyinclude>


== Jødeparagrafen og den tidligste innvandringen==
== Før annen verdenskrig ==
[[Bilde:Synagogen i Bergstien 2007.jpg|thumb|Synagogen i Bergstien har vært et samlingspunkt for Oslos jøder siden 1919. {{byline|commonsbrukeren Grzegorz Wysocki}}]]Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på [[Oslo øst|østkanten]], nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i 2010 kanskje ville kalt nedre del av [[Grünerløkka]]. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. [[Det Mosaiske Trossamfunn|DMT]] holdt til blant annet i [[Mariboes gate]] 10, men fikk i 1919 sin egen [[Synagogen i Bergstien i Oslo|synagoge i Bergstien]]. En annen menighet (1901-1906)<ref>Hausmannskvartalene i liv, lyst og vekkelse, Byantikvaren i Oslo, 2000, s. 45</ref> var [[Adath Jeschurun]], som en periode holdt til i [[Brugata 5 (Oslo)|Brugata 5]]. Synagogen til [[Den israelitiske menighed]] i [[Calmeyergate (Oslo)|Calmeyergate]] lå heller ikke langt unna. For det jødiske miljøet var det lenge viktig å bo nær synagogen for å kunne overholde sabbaten ved å gå til fots<ref>[http://www.dmt.oslo.no/joeder-i-norge/hefte/joedisk-hjelpevirksomhet-en-del-av-kulturen.html Det mosaiske trossamfunns nettsider om jødisk historie] oppgir at dette var et viktig element helt fram til 40-tallet.</ref>. Dermed både bodde jødene og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel. Mange jobbet også i nærområdet. I ytterkanten av sirkelen lå handlegater som [[Torggata (Oslo)|Torggata]], [[Storgata (Oslo)|Storgata]] og [[Brugata]]. I Brugata lå blant annet [[Sverre Lemkow]]s konfeksjonsfabrikk<ref>Gjernes 2002:217</ref>, og fra 1885 [[Abraham Josef Koritzinsky]]s urhandel (i nummer 17).


Paragraf 2 i Norges grunnlov lød fra 1814 til 1851
I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal<ref>Også skrevet Lewenthal.</ref> med mor, far og fire sønner i [[Brugata 19 (Oslo)|Brugata 19]]. Far Isak skriver at han er født i «Kurland (Lettland)», og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i «Rhyl (England)» og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak «agent», mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på «[[Grand Café (Oslo)|Grand]]», mens kona (født på [[Elverum]]) har fått tittelen «husmor» i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.


”Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”
[[Familien Joseff i Brugata|Familen Joseff]] er et annet eksempel på en jødisk familie som flyttet mye rundt, men som i noen år holdt til i Brugata. Deres fortelling begynner i Russland, men ender i Stavanger - og i Auschwitz.
 
Bestemmelsen hadde tradisjon bakover i tid, vi kan for eksempel se at Christian 5s Norske Lov av 1687 bestemmer at jøder ikke kunne oppholde seg i Norge uten såkalt kongelig leidebrev. Da paragrafen, eller rettere sagt den siste setningen av paragrafen, ble opphevet ved stortingsvedtak 13. juni 1851, var det etter mye motstand og debatt.
Den første jøden som bosatte seg i Norge etter opphevelsen av jødeparagrafen var sannsynligvis Abraham Vollman. Han var født i Hessen, men bosatt i Lübeck før han kom til Norge. Han ble handelsborger og ble i landet helt til 1886 eller 1887. Før ham hadde det kommet enkelte andre, mest kristent døpte tidligere jøder<ref>Myhre 2003:278</ref>.
 
[[Marita Gjernes]] har undersøkt gruppa av 734 jøder som ble registrert mellom [[1851]] og [[1900]] som født i eller med bosted i [[Kristiania]]<ref>Gjernes 2004:385</ref>.  Blant de første som kom finner hun at to av tre opprinnelig kom fra Danmark eller Tyskland. Fram til 1880 er det snakk svært få, litt over 50 personer<ref>Gjernes opererer med en definisjon av jøde som omfatter både de som selv så på seg selv som jøder og de som ble definert slik av omgivelsene. Hun har for eksempel med personer som ble født av to jødiske foreldre, selv om de ikke selv oppga å være jøder.</ref>. Fra 1880 forandrer dette seg. Da kommer gruppa med [[østjøder]], fra det russiske tsarrikets områder. Først etter at denne gruppen hadde etablert seg gir det mening å snakke om et jødisk miljø i hovedstaden og i [[Trondheim]]. Selv om man ikke ennå hadde noen egen [[synagoge]], så bosatte man seg gjerne i nærheten av hverandre, og møttes for eksempel til høytid i private hjem<ref>[http://www.dmt.oslo.no/joeder-i-norge/hefte/joedisk-liv-i-kristiania.html| [[Det Mosaiske Trossamfunn]]s nettsted: Jødisk liv i Kristiania 1900-1917.]</ref>.
 
== Hvorfor kom de? ==
 
Den østjødiske innvandringa til Kristiania inngår i et større mønster: omkring fire millioner jøder vandret eller flyktet fra øst mot vest mot slutten av 1800-tallet.
 
Østjødene kom fra områder nær Østersjøen: Kovno, Suwalki, Vilna og Lomza<ref>Disse områdene ligger i 2010 i Litauen, Hviterussland, Polen og Kaliningrad.</ref>.  Dette var områder med relativ nærhet til områder som i denne perioden opplevde pogromer<ref>Ordet pogrom betyr ødeleggelse, og brukes om særlig angrep på jødisk liv og eiendom (fra opphissete folkemengder og / eller fra staten, særlig i det russiske riket og i nazi-Tyskland. </ref> etter 1881. Selv om de som valgte å utvandre ikke nødvendigvis selv var direkte berørt, kan det ikke være noen tvil om at pogromene spredde frykt og usikkerhet for hva framtida ville bringe.
I tillegg var mange av jødene som migrerte folk som var knyttet til tradisjonelle jødiske næringsveier som nå sto i krise. Som følge av industrialisering og endringer i samfunnsstruktur i områdene de bodde i, ble det stadig vanskeligere å skaffe seg et skikkelig levebrød. Mange drømte om Amerika, andre ville bare finne tryggere livsgrunnlag uten at det spilte så stor rolle hvor det var. Flere jødiske foreninger ble startet for å hjelpe til med reisekapital og reiseruter. I tillegg hjalp gjerne pionerene familie og venner med å komme etter.
 
I folketellingene kan vi se at mange av jødene som kom til Kristiania før og etter 1900 først hadde bodd noen år i Sverige. De oppgir for eksempel eget fødested å være Kovno, mens barna er født i Karlstad eller andre steder som hadde en etablert jødisk befolkning. Mange av de jødiske innvandrerne ble ikke lenge i Kristiania. Man brukte tiden her for å spare opp penger til å komme seg videre over Atlanteren. Det gjelder for eksempel [[Moritz Nachtstern]]s foreldre, som dro videre til USA etter noen år i byen.
 
== Etter 1900 ==
 
Etter 1900 finner vi en fortsatt økning i jødisk innvandring til Kristiania: mellom 1900 og 1920 ble antallet tredoblet. I tillegg var det en sterk økning i ”transmigranter”: folk som reiste via Oslo for å dra videre til andre vesteuropeiske land og Amerika. Man kan få et innblikk i dette for eksempel ved å studere virksomheten til [[Jødisk Understøttelsesforening i Kristiania]], som kom til i [[1906]], eller hjelpearbeidet til synagogene, som kunne være temmelig omfattende<ref>Gjernes 2002:43</ref>.
 
Etter den første etableringen kom en sosial og økonomisk oppgangsfase for den jødiske befolkningen i Oslo. Ganske fattige innvandrere klarte å skaffe etterkommerne sine et bedre liv, gi dem utdannelse og trygge kår. Etter 1900 kommer det vanskeligere perioder, særlig i [[mellomkrigstida]]. Antisemittismen økte på alle hold, og Norge var intet unntak<ref>Se for eksempel bekymrete artikler i [http://kundeweb.aggressive.no/users/jodiskmuseumoslo.no/hatikwoh_193812.pdf Hatikwoh 1938.]</ref>. I tillegg kom jødene i Oslo i kontakt med utviklingen på kontinentet gjennom at de var mye involvert i hjelp og støtte til venner, familie og andre som levde med det som etter hvert ble Hitler-Tysklands terror-regime. Samtidig kunne man merke at vilkårene for å for eksempel få arbeid hos annet enn jødiske butikkeiere ble hardere og hardere. Man engstet seg for andre, men hadde også egne problemer.
 
== Livet i Brugata ==
 
Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på [[østkanten]], nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i dag ville kalle nedre del av [[Grünerløkka]]. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. [[Det Mosaiske Trossamfunn|DMT]] holdt til blant annet i [[Mariboes gate]] 10, men fikk i 1919 sin egen [[Synagogen i Bergstien i Oslo|synagoge i Bergstien]]. [[Bilde:Synagogen i Bergstien 2007.jpg|thumb|Synagogen i Bergstien har vært et samlingspunkt for Oslos jøder siden 1919. Foto commonsbrukeren Grzegorz Wysocki.]] En annen menighet (uten særlig lang levetid) var [[Adath Jeschurun]], som en periode holdt til i [[Brugata 5 (Oslo)|Brugata 5]]. Synagogen til [[Den Israelitiske menighet]] i Calmeyergate lå heller ikke langt unna.
 
Jødene bodde, arbeidet og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel, og i ytterkanten av sirkelen lå handlegater som [[Torggata (Oslo)|Torggata]], [[Storgata (Oslo)|Storgata]] og Brugata. I Brugata lå blant annet Sverre Lemkows konfeksjonsfabrikk<ref>Gjernes 2002:217</ref>.
 
I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal med mor, far og fire sønner i [[Brugata 19]]. Far Isak skriver at han er født i "Kurland (Lettland)", og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i "Rhyl (?) (England)" og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak "agent", mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på "[[Grand Café (Oslo)|Grand]]", mens kona (født på [[Elverum]]) har fått tittelen "husmor" i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.


== 1942 ==
== 1942 ==


Da [[andre verdenskrig]] brøt løs bodde det omtrent 2100 jøder i Norge. Noen av dem var flyktninger fra kontinentet. Etter okkupasjonen av Norge fryktet man det verste, men det så i begynnelsen ut til å ikke få store konsekvenser for den jødiske befolkningen. Noen av de norske jødene tok seg over til Storbritannia med båt for å være med i motstandsarbeidet, mens andre dro via Sverige. Jødene måtte innlevere radioapparatene sine til okkupasjonsmakten allerede i mai 1941, et halvt år før resten av befolkningen måtte det samme. Fra januar 1942 skulle alle pass tilhørende jøder stemples med en J. Og den 25. oktober 1942 sendte sjef for politiet [[Karl Marthinsen]] ut telegram til alle landets politikamre. Der sto det blant annet at
Den 26. oktober 1942 tok [[Deportasjonen av jødene|massearrestasjonene]] av mannlige norske jøder til. Mange ble tatt, og endte blant annet på båten «Donau» som ble første etappe på ferden mot Auschwitz og de andre tilintetgjørelsesleirene i Hitlers Tyskland.
«Alle mannlige personer over 15 år hvis legetimasjonskort er stemplet med J, skal arresteres uansett alder oppover »


Noen klarte å flykte hals over hode rett før arrestasjonene tok til. Likevel endte denne første store arrestaksjonen av de norske jødene med at det en måned seinere, den 26. november, gikk et skip kalt [[Donau]] ut fra [[Vippetangen]] i Oslo. 523 barn, kvinner og menn ble fraktet til Stettin og så til Auschwitz. Bare åtte av fangene på dette skipet var i live da krigen var over. I løpet av krigen ble 768 jøder deportert, og kun 26 av disse overlevde<ref>Ottosen 1995</ref>. Blant dem var Moritz Nachtstern, som bodde i [[Brugata 15]] da krigen kom, og som mirakuløst overlevde konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.  
Blant dem som ble drept finner vi mange i [[Brugata 19 (Oslo)|Brugata 19]] i [[1933]]. Her var som sagt familien Leventhal med foreldre og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943.<ref>[http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_deportees_from_Norway_during_World_War_II Liste over deporterte jøder fra engelsk wikipedia.]</ref> Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.  


Blant dem som ble drept finner vi mange i [[Brugata 19 (Oslo)|Brugata 19]] i [[1933]]. Her var som sagt familien Leventhal<ref>Også skrevet Lewenthal.</ref> med mor, far og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943<ref> [http://en.wikipedia.org/wiki/Jewish_deportees_from_Norway_during_World_War_II. Liste over deporterte jøder fra engelsk wikipedia.]</ref>. Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.  
I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble ifølge mottaksprotokollen på Bredtveit begge skrevet inn der 26. oktober ca kl 1800<ref>Informasjon fra Per Åge Åsen mai 2011.</ref>. To dager seinere ble de transportert videre. De døde i Auschwitz 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.


I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble arrestert hver for seg, 27. og 26. november. De døde samme dag, 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.
== Etter krigen ==
 
Øverst i denne oppgangen bodde ifølge folketellingen for 1933 Herman Millamed og hans datter Sara Hildur. Herman ble sendt med Donau, og ble i en alder av 76 år drept i gasskammeret. I 1933 bodde Millamed sammen med en annen jødisk familie, Joseff. Det var  som man skjønner ikke uvanlig at flere familier (eller for den saks skyld ukjente) bodde sammen i [[1930-tallet|de harde tredveåra]]. Bolignøden var stor.
 
== Familien Joseff ==


David og Sofie Joseff var begge født i 1892 i Litauen. De fikk tre barn: Hildur Sara, Selma og Samuel, født i 1916, 1920 og 1922. I 1933 finner vi dem i Brugata 19, der de oppgir at de tidligere samme år har flyttet dit fra [[Sarpsborg]]. I 1922 bodde de i [[Fredrikstad]], og etter Oslo-oppholdet ble det [[Stavanger]] på familien. Den eldste datteren, Hildur Sara, blir i 1933 oppgitt å være ”expeditrice” i Calmeyergate 6. Da familien flytter til Stavanger fikk Hildur Sara seg en liknende jobb i Ruth Maiers Plisséforetning i Pedersbakken<ref>Høynes 2004:32</ref>.  
Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. [[Moritz Nachtstern]] var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.


Våren 1942 ble Hildur Sara gravid utenfor ekteskap. Hun fikk hjelp av fru Maier til å føde barnet i skjul hos nonnene ved [[St. Fransiskushospitalet]] i [[Haugesund]]. Den vesle jenta som Hildur fødte der ble adoptert bort for å slippe unna okkupantenes klør, og denne jenta overlevde [[Holocaust]]. Adoptivforeldrene visste at hun var jødisk, og de visste at man kunne straffes med døden for å skjule en jøde. Men de holdt tett. Hildur Sara gikk i gasskammeret i Auschwitz sammen med de fleste andre i sin familie. Hun døde uten å ha røpet for noen at hun hadde en liten datter<ref>Les mer i artikkelen [http://www.hvitebusser.no/Webdesk/netblast/pages/index.html?id=105373 Men barnet lever].</ref>.
== Les mer ==


== Etter krigen ==
* [http://www.jodiskmuseumoslo.no/ Jødisk museums nettsted]
 
* [[Jødisk historie i Oslo]]
Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. Moritz Nachstern var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.


==Referanser==
==Referanser==
Linje 66: Linje 32:


* Gjernes, Marita 2002: ''Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942'', Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
* Gjernes, Marita 2002: ''Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942'', Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
* Gjernes, Marita 2004: "Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania", i: ''Historisk tidsskrift, bind 83'', Nummer 3 2004
* Gjernes, Marita 2004: «Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania», i: ''Historisk tidsskrift, bind 83'', Nummer 3 2004
* Høynes, Daniel Magnus 2004: ”Jødene fra Rogaland”, i: NIS-info nummer 2  
* Høynes, Daniel Magnus 2004: «Jødene fra Rogaland», i: ''NIS-info'' nummer 2  
* Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
* Mendelsohn, Oskar 1969: ''Jødenes historie i Norge gjennom 300 år'', Oslo
* Myhre, Jan Eivind 2003: ”Å leve i det nye landet, Norge”, side 278, i: Norsk innvandringshistorie, bind 2, Pax forlag
* Myhre, Jan Eivind 2003: «Å leve i det nye landet, Norge», side 278, i: ''Norsk innvandringshistorie'', bind 2, Pax forlag
* [http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008020504042#&struct=DIV34 Ottosen, Kristian 1994: ''I slik en natt'', Aschehoug]
* [http://www.nb.no/utlevering/contentview.jsf?&urn=URN:NBN:no-nb_digibok_2008020504042#&struct=DIV34 Ottosen, Kristian 1994: ''I slik en natt'', Aschehoug]
* Våga og Askeland 2000: “Men barnet lever”, artikkel i Stavanger Aftenblad 18. april 2000.
* Våga og Askeland 2000: «Men barnet lever», artikkel i ''[[Stavanger Aftenblad]]'' 18. april 2000.


[[Kategori:Jøder]]
{{brugata}}
[[Kategori:Jødedom]]


{{brugata}}
[[Kategori:Jødisk historie og kultur|Brugata]]
[[Kategori:Oslo kommune]]
{{f1}}
{{bm}}

Nåværende revisjon fra 26. nov. 2023 kl. 01:20

Israels Menighed (Adath Jeschurun)´s gudstjeneste i Brugata 5. Simchat tora. I midten rabbiner Aschanaze.
Foto: Ikke oppgitt hos Mendelsohn

Det har ikke alltid bodd spesielt mange jøder i Brugata, men det har til tider vært mange nok til at de har dannet et miljø og satt sitt preg på gata. De fleste jødene i Oslo bodde opprinnelig nederst på Grünerløkka og for eksempel i gatene helt i nærheten av synagogen i Calmeyergate og synagogen i Bergstien. I perioder har det likevel vært et betydelig innslag av jødiske beboere og også jødisk forretningsdrift i Brugata. Brugata har vært ei innflyttergate, og kunne både være et første stoppested og et varig bosted for de jødiske innvandrerne.

Før annen verdenskrig

Synagogen i Bergstien har vært et samlingspunkt for Oslos jøder siden 1919.
Foto: commonsbrukeren Grzegorz Wysocki

Marita Gjernes har vist at de fleste jødene i Kristiania fram til annen verdenskrig bodde på østkanten, nærmere bestemt i Jakobs sogn og Paulus sogn. Dette er det vi i 2010 kanskje ville kalt nedre del av Grünerløkka. Her lå de første synagogelokalene, blant annet i Hausmannskvartalene. DMT holdt til blant annet i Mariboes gate 10, men fikk i 1919 sin egen synagoge i Bergstien. En annen menighet (1901-1906)[1] var Adath Jeschurun, som en periode holdt til i Brugata 5. Synagogen til Den israelitiske menighed i Calmeyergate lå heller ikke langt unna. For det jødiske miljøet var det lenge viktig å bo nær synagogen for å kunne overholde sabbaten ved å gå til fots[2]. Dermed både bodde jødene og holdt sitt religiøse og sosiale liv innenfor en ganske liten geografisk sirkel. Mange jobbet også i nærområdet. I ytterkanten av sirkelen lå handlegater som Torggata, Storgata og Brugata. I Brugata lå blant annet Sverre Lemkows konfeksjonsfabrikk[3], og fra 1885 Abraham Josef Koritzinskys urhandel (i nummer 17).

I folketellingen for 1933 finner vi familien Leventhal[4] med mor, far og fire sønner i Brugata 19. Far Isak skriver at han er født i «Kurland (Lettland)», og hans kone Flora var født i Liverpool. De fikk sitt første barn i «Rhyl (England)» og de tre neste i Valbo i Sverige. Med andre ord har familien flyttet en god del på seg. I 1933 er Isak «agent», mens sønnene arbeider som henholdsvis barberer, musiker, tanntekniker og visergutt. Det ser ut til at de har slått seg til ro. Likevel sitter de tydeligvis ikke veldig fett i det, for fra 1932 flytter ekteparet Simonsen inn til dem som losjerende. Herr Simonsen var kelner på «Grand», mens kona (født på Elverum) har fått tittelen «husmor» i folketellingen. Familien Leventhal ser ut til å være ganske representative for den jødiske befolkningen i Oslo i mellomkrigstida. De var verken direkte fattige i forhold til naboene sine, eller særlig velstående. Og de bodde og arbeidet i sentrum av byen. Om de var religiøse mennesker kan vi ikke vite, men i så fall hadde de synagogen rett i nærheten. De hadde uansett gode muligheter til å treffe andre i den jødiske minoritetsgruppa, siden nummer 19 var et sted der mange jøder fra øst bodde.

Familen Joseff er et annet eksempel på en jødisk familie som flyttet mye rundt, men som i noen år holdt til i Brugata. Deres fortelling begynner i Russland, men ender i Stavanger - og i Auschwitz.

1942

Den 26. oktober 1942 tok massearrestasjonene av mannlige norske jøder til. Mange ble tatt, og endte blant annet på båten «Donau» som ble første etappe på ferden mot Auschwitz og de andre tilintetgjørelsesleirene i Hitlers Tyskland.

Blant dem som ble drept finner vi mange i Brugata 19 i 1933. Her var som sagt familien Leventhal med foreldre og fire barn. Foreldrene Isak og Flora står på listene over dem som ble sendt rett i gasskammeret ved ankomst Auschwitz. De døde 1. desember 1942. Den eldste sønnen, Benjamin, døde ikke lenge etter, 4. januar 1943.[5] Familien Leventhal bodde i oppgang 1. I oppgang 3 rett bortenfor finner vi Simon Goldwasser med kone og fire barn. Hans to sønner Sigmund og Abel, som var henholdsvis nitten og femten år gamle, ble sendt rett i gasskammeret. Simon fikk Auschwitz-nummer 87542 og levde til januar 1943.

I femte etasje i oppgang 3 bodde i 1933 Isja Pajkin fra Russland med sin kone Bertha og tre barn. Isja og sønnen Ivar ble ifølge mottaksprotokollen på Bredtveit begge skrevet inn der 26. oktober ca kl 1800[6]. To dager seinere ble de transportert videre. De døde i Auschwitz 1. desember 1942, 51 og 16 år gamle.

Etter krigen

Det jødiske miljøet i Oslo var selvfølgelig i sjokk etter krigen. Mens andre feiret seieren, måtte jødene ta i mot det ene dødsbudskapet etter det andre. Hele familier var borte - og som man kan se i tilfellet Brugata 19, kunne hele nabolag også bli revet bort. Moritz Nachtstern var blant de få som kom tilbake til sitt hjem i Brugata. Den jødiske perioden i Brugatas liv var over.

Les mer

Referanser

  1. ↑ Hausmannskvartalene i liv, lyst og vekkelse, Byantikvaren i Oslo, 2000, s. 45
  2. ↑ Det mosaiske trossamfunns nettsider om jødisk historie oppgir at dette var et viktig element helt fram til 40-tallet.
  3. ↑ Gjernes 2002:217
  4. ↑ Også skrevet Lewenthal.
  5. ↑ Liste over deporterte jøder fra engelsk wikipedia.
  6. ↑ Informasjon fra Per Åge Åsen mai 2011.

Kilder

  • Gjernes, Marita 2002: Jødar i Kristiania. Dei fyrste innvandrarne si geografiske og sosioøkonomiske plassering i samfunnet frå 1851 til 1942, Hovudfagsoppgåve i Historie, UiO
  • Gjernes, Marita 2004: «Dei fyrste jødiske innvandrarane i Kristiania», i: Historisk tidsskrift, bind 83, Nummer 3 2004
  • Høynes, Daniel Magnus 2004: «Jødene fra Rogaland», i: NIS-info nummer 2
  • Mendelsohn, Oskar 1969: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, Oslo
  • Myhre, Jan Eivind 2003: «Å leve i det nye landet, Norge», side 278, i: Norsk innvandringshistorie, bind 2, Pax forlag
  • Ottosen, Kristian 1994: I slik en natt, Aschehoug
  • Våga og Askeland 2000: «Men barnet lever», artikkel i Stavanger Aftenblad 18. april 2000.


Brugata.jpg Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki.
Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Jødene_i_Brugata&oldid=2004168»