Majorstuen stasjon
Majorstuen stasjon eret av T-banens trafikknutepunkter da den trafikkeres av alle T-banens linjer. I tillegg er det tre sporveislinjer og fem busslinjer i stasjonens umiddelbare nærhet.
Stasjonen åpnet 16. mars 1898 som endestasjon/utgangspunkt for Holmenkollbanen. Dette var landets første elektriske forstadsbane og gikk fram til 1915 bare fra Majorstuen til Slemdal, en strekning på 3,4 kilometer. Opprinnelig hadde ikke stasjonen noen bebyggelse annet enn et godsskur og en sykkelstall ved Slemdalsveien, da selskapets administrasjon satt først på Slemdal, deretter Vindern.
Da Smestadbanen åpnet i 1912, ble det bygget en liten stasjonsbygning med billettekspedisjon og uværstak for ventende reisende på begge banene. Dette var en trebygning i nasjonal nybarokk, tegnet av Kristofer Lange.
I 1928 ble begge banene forlenget til Nationaltheatret stasjon, og samtidig ble det bygget en ny vognhall vest for publikumsområdet, som samtidig ble helt bygget om som følge av at banene skulle passere stasjonen på sin videre reise til Nationaltheatret. Majorstuhuset i nyklassisistisk stil, også dette med Kristofer Lange som arkitekt, ble påbegynt i 1930 og ferdigstilt i 1934 i forbindelse med åpningen av Sognsvannsbanen. Majorstuhuset fungerte også som stasjonsbygning, med en vestibyle som hadde venteområde for reisende, billettsalg, kiosk og blomsterbutikk. På plattformen for vestgående linjer ble det bygget et leskur i funksjonalisme, stpøt i betong, mens det på den andre siden ble bygget en skistall for oppbevaring av ski. I denne bygningen hadde senere Tomm Murstad en klesbutikk, mens det nå er en glassvarebutikk. i 1960-årene flyttet også Holmenkollbanens administrasjon flyttet inn i Majorstuhuset, da det ble ledige lokaler etter Philips som flyttet til egen, nybygget bygg i nærheten.
I forbindelse med oppgradering av forstadsbanene til T-baanestandard ble også Majorstuen vesentlig bygget om i 1992. Arkitekt for denne ombyggingen var Arne Henriksen.
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.