Matrilinearitet

Matrilinearitet (etter tysk Matrilinearität, jf. engelsk matrilineality) er et prinsipp og et konsept som legger vekt på kvinnerekker, det vil si mor, mormor, mormors mor og videre, i genealogisk, sosial, juridisk, politisk eller religiøs kontekst. Ved å granske og forstå økonomisk, kulturell og biologisk arv som overføres fra mor til datter gjennom flere slektsledd, kan rollen bedre påvises som kvinnerekker har hatt som bærere av materiell og immateriell kultur i husstand, slekt og sågar samfunn.

Patrilinearitet som hovedregel

Motstykket er patrilinearitet, som historisk har stått som dominerende prinsipp i norsk samfunnsliv, herunder historie og genealogi. I eldre slektsgranskning var farsopphavet gjerne det første som man tok fatt på når slekten skulle spores bakover til bønder og storbønder – eller aller helst til Harald Hårfagre. 1800- og 1900-tallets nasjonalisme dyrket både vikingetid og høymiddelalder: to perioder som begge representerte norsk selvstendighet og som i folks historiske bevissthet skulle balansere underlegenheten som fire hundre år under fremmed styre angivelig hadde påført landet. Herunder var en lang kongerekke – lengde var kanskje viktigere enn historisitet da rekken ble oppfunnet – selve kronen i markedsføringen som skulle styrke Norges legitimitet som nyselvstendig stat. Kongerekken var svært fremtredende i en offentlighet som i alminnelighet tilbad norsk opprinnelse. Dette beveget også mange slekter til å lage sin egen «kongerekke» som overfor sambygdinger slo fast at man minst var like gjev som andre.

Dette fokuset på mannsrekker kan likevel ikke bare tolkes som et uttrykk for nasjonalisme, men fant også dekning i harde juridiske realiteter. Det meste i samfunnet ble nemlig arvet langs mannsrekker: alt fra patronymika og faste slektsnavn til makt, penger og jord gikk i hovedsak fra far til sønn, ikke minst som følge av menns bedre arverett. Alt fra leilendingebruk til Norges trone ble agnatisk nedarvet. Det er med andre ord ikke ubegrunnet at eldre slektsgranskning er vært basert på patrilinearitet. Samtidig har fokuset på mannsrekker gjort det lett å overse kvinnerekkers rolle som samtids- og historisk aktør.

Matrilinearitet får økt oppmerksomhet

I senere år har flere historikere og genealoger åpnet øynene for historien som eksisterer i matriliner. En forholdsvis tidlig artikkel var Slektsgransking gjennom kvinneledd (1991) av Arnvid Lillehammer. Ved å vinkle historien i et matrilineært perspektiv, kan en slekts vei til nåtiden og ikke minst en slekts selvforståelse i nåtiden tolkes og oppfattes på en helt annen måte enn det vanlige narrativet om farsslekt gjør.

Det finnes flere grunner til at kvinnerekker kan ha særskilt historisk og genealogisk relevans:

• I eldre dager var kjønnsdelingen større enn i dag, herunder når det gjelder arbeidsoppgaver: døtre arbeidet oftest sammen med mødre, og motsatt for sønner.
• Morskap er blant det sikreste biologiske opphavet som finnes, særlig før kunstig befruktnings fremvekst. Sammenlikn med pater est-prinsippet.
• I mange tilfeller av leiermål ble det (alene)mødre som stod for et barns oppdragelse.
• Med oppdagelse av mitokondrielt DNA har matriliner vunnet ytterligere aktualitet, da mtDNA etter dagens kunnskap kun lar seg videreføre gjennom matriliner.

Så vel materiell som immateriell arv kan overføres gjennom kvinnerekker. Dette gjelder blant annet:

• For-, mellom- og etternavn.
• Oppførsel og skikker.
• Sosial status.
• Klesstil, frisyre med mere.
• Pretiosa, for eksempel smykker.
• Fortellinger.
• Stell og håndverk, for eksempel søm (jf. bl.a. bunadstradisjoner).

Matrilinearitet i sosial kontekst

Dette bildet på Tuxen.info viser ikke bare fremstående representanter for 1900-tallets dansk-nordnorske overklasse. Det viser også en mor, en mormor og en mormors mor som er representanter for personens matrilineære historie, herunder materiell og immateriell arv fra Nord-Norges lille, lukkede og søkkrike godseierklasse. Personens patriline stammer på sin side fra en maler. Ved å tolke historien i et matrilineært perspektiv, fanges informasjon opp som er avgjørende for å forstå personens fullstendige bakgrunn og som patrilineært orientert historie enten overser eller utilstrekkelig belyser. Hvilken vei til nåtiden har personen: en uektefødt malermesters vei eller overklasse gjennom fem hundre år? Spørsmålet vil tiltrekke ulike svar avhengig av om historien vinkles i et patrilineært eller matrilineært perspektiv.

Et annet eksempel på matrilinearitet finnes ved å studere Karen Johansdatters etterslekt, blant annet hvilke fornavn som går igjen og utvikling i sosial status.

Matrilinearitet i juridisk kontekst

Så vel lovverk som rettspraksis har hatt bestemmelser som favoriserer matriliner.

• Barn har vanligvis alltid arvet mor (kun med tids- og standsbegrensede unntak, blant annet da adelsprivilegiene av 1582 innførte tap av arverett til jord for adelige kvinner som giftet seg ikkeadelig). Før de Castbergske barnelovene betinget rett til farsarv at noen enten var født i ekteskap eller lyst i kull og kjønn.
• Mor hadde vanligvis automatisk eneforeldrerett til barn som ble født av ugifte foreldre.
• I senere års barnefordelings- og samværssaker har norsk rettspraksis vist en viss preferanse for mor i tilfeller hvor mor og far ellers er like egnet.^{[trenger fotnote]}

Matrilinearitet i religiøs kontekst

Innenfor visse trosretninger ansees medlemskap i jødisk tro og folk å følge matriliner.

Litteratur

• Groth, Bente (2009) «Jødedom», i N.N. (red.): Store norske leksikon.
• Johansen, Frank H. et al. (2011) «Mormors morsmors mor», i Digitalarkivet (red.): Brukernes eget forum.
• Lillehammer, Arnvid 1991. «Slektsgransking gjennom kvinneledd. Seks kvinner - seks biografiar. Ei prosaskisse». Heimen, vol. XXVIII (nr. 3): 151-158.
• Wikipedia-Autoren (2003) «Matrilinearität». Hentet den 22.09.2017 fra https://de.wikipedia.org/wiki/Matrilinearit%C3%A4t
• Wikipedia contributors (2002) «Matrilineality». Hentet den 22.09.2017 fra https://en.wikipedia.org/wiki/Matrilineality