Oslo kongsgård: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
(litt mere kjøtt på beinet) |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
<onlyinclude>{{thumb|Kongsgården og Mariakirken i Oslo 001.JPG|Ruinene av kongsgården, med Mariakirken i bakgrunnen.|Chris Nyborg (2013)}} | <onlyinclude>{{thumb|Kongsgården og Mariakirken i Oslo 001.JPG|Ruinene av kongsgården, med Mariakirken i bakgrunnen.|Chris Nyborg (2013)}} | ||
'''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens. | '''[[Oslo kongsgård]]''' på [[Sørenga]] i [[Gamlebyen (Oslo)|Gamlebyen]] i [[Oslo]] var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av [[1000-tallet]]. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med [[Snorre Sturlasson|Snorres]] fortelling, da han nevner [[Harald Hardråde]] (konge [[1045]]–[[1066]]) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til [[senmiddelalderen]], men begynte så å forfalle ettersom [[Akershus slott og festning|Akershus festning]] ble det administrative sentrum og kongelig residens.</onlyinclude> | ||
Rester etter et sirkelformet anlegg har blitt tolket som et tidlig forsvarsanlegg rundt gården. Det var i disse man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. På | Rester etter et sirkelformet anlegg har blitt tolket som et tidlig forsvarsanlegg rundt gården. Det var i disse man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg. | ||
På [[1200-tallet]] ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong [[Håkon IV Håkonsson]] som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, selv om bruken av teglstein peker mot senere på 1200-tall og den tiden [[Håkon V Magnusson|Håkon Magnusson]] satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg med ringmur. Inngangen var via et porttårn ut mot [[Vestre strete]]. Erik Schia antok at ringmuren var forholdsvis høy, og gjetter på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en stor steinhall som trolig lignet den noe større [[Håkonshallen]] i [[Bergen]], men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Over der det regner man med at det var ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11x17 meter), vår største kjente laftebygningen fra middelalderen. Den bestod som [[Raulandsstua]] av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Det er også funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst. | |||
Fra [[1314]] var prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] også [[Norges rikes kansler]]. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården. | Fra [[1314]] var prosten i [[Mariakirken (Oslo)|Mariakirken]] også [[Norges rikes kansler]]. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården. | ||
| Linje 11: | Linje 13: | ||
* «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}} | * «Kongsgården» i {{Oslo byleksikon 2010}} | ||
* Schia, Erik, Oslo innerst i Viken, Aschehoug 1991. | |||
==Eksterne lenker== | ==Eksterne lenker== | ||
Sideversjonen fra 18. sep. 2015 kl. 09:38
Oslo kongsgård på Sørenga i Gamlebyen i Oslo var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av 1000-tallet. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med Snorres fortelling, da han nevner Harald Hardråde (konge 1045–1066) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til senmiddelalderen, men begynte så å forfalle ettersom Akershus festning ble det administrative sentrum og kongelig residens.
Rester etter et sirkelformet anlegg har blitt tolket som et tidlig forsvarsanlegg rundt gården. Det var i disse man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg.
På 1200-tallet ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong Håkon IV Håkonsson som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, selv om bruken av teglstein peker mot senere på 1200-tall og den tiden Håkon Magnusson satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg med ringmur. Inngangen var via et porttårn ut mot Vestre strete. Erik Schia antok at ringmuren var forholdsvis høy, og gjetter på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en stor steinhall som trolig lignet den noe større Håkonshallen i Bergen, men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Over der det regner man med at det var ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11x17 meter), vår største kjente laftebygningen fra middelalderen. Den bestod som Raulandsstua av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Det er også funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.
Fra 1314 var prosten i Mariakirken også Norges rikes kansler. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.
Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av Johan Meyer (1890–1892), Gerhard Fischer, Oluf Olsen og Håkon Christie (1961–1963) og en utgravning i 1990-åra. Ruiner av anlegget er synlige i Middelalderparken.
Kilder
- «Kongsgården» i Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Schia, Erik, Oslo innerst i Viken, Aschehoug 1991.
Eksterne lenker
- Oslo kongsgård på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no