Oslo kongsgård
Oslo kongsgård på Sørenga i Gamlebyen i Oslo var et kongelig gårdsanlegg fra omkring midten av 1000-tallet. Arkeologiske undersøkelser som har avdekket spor med denne dateringen stemmer overens med Snorres fortelling, da han nevner Harald Hardråde (konge 1045–1066) i forbindelse med gården. Anlegget var i bruk fram til senmiddelalderen, men begynte så å forfalle ettersom Akershus festning ble det administrative sentrum og kongelig residens.
Rester etter et sirkelformet vollgravanlegg har vært tolket som et festningsverk av typen motte and bailey, kjent fra de Frankrike og de britiske øyer. Det var i de sandfylte vollene man fant tyske og engelske mynter datert mellom 1040 og 1060, som dermed daterer anlegget. Bygningene må på denne tid ha vært i tre, og har ikke satt klare spor etter seg.
På 1200-tallet ble det så reist murer og bygninger i stein og tegl, som man ennå kan se rester av på Sørenga. Det antas gjerne at det var kong Håkon IV Håkonsson som fikk reist disse på midten av 1200-tallet, alternativt at det skjedde i den tiden Håkon Magnusson satt som hertug i Oslo. Erik Schia (1991) var blant de som regnet med at det meste av anlegget ble ferdig i Håkon IV Håkonssons tid. Samme år argumenterte Nedkvikne og Norseng for teorien om at det var hertug Håkon som reiste anlegget før han tok fatt på borgen på Akersneset. De underbygde det med at Håkon Håkonssons saga redegjorde for alle større byggearbeider kongen satte i gang, men uten å nevne stein da kongen lot "huse kongsgården". Også sønnen Magnus Lagabøte hadde hovedsete i Bergen, og det var vanskelig å se noe motiv for at han skulle bekoste en kongsgård i Oslo. De fremhevet også at borgen var bygd i tegl, et materiale som først ble vanlig mot slutten av århundret. Nedkvikne og Norseng mente å se første indikasjon på at det fantes en befestet kongsgård i 1285, etter at Håkon hadde blitt hertug i 1280. De forklarte byggingen av to forskjellige borger i Håkon Vs tid med at de to anleggene hadde forskjellige formål og utfylte hverandre. Kongsgården var en fyrstelig residens, mens Akershus var en ren borg, et skille som finnes igjen i Bergen og Tønsberg og ellers i Europa.
Anlegget ble utvidet til et stort, firkantet palassliknende borganlegg med ringmur. Inngangen var via et porttårn ut mot Vestre strete med en grunnflate på 176 kvadratmeter (16 11 meter)og 2,5 meter tykke vegger. Ringmuren var 2 meter bred, og Erik Schia antok at den var forholdsvis høy, og gjettet på ca. fem meter. I sørøstre hjørne lå en stor steinhall som trolig lignet den noe større Håkonshallen i Bergen, men med inngang på grunnplan midt på langveggen til en gang flankert av to større rom. Over der det regner man med at det var ett enkelt rom, en hall på nesten 470 kvadratmeter (27 x 17,5 meter målt utvendig). Vest for steinhallen stod en tømmerbygning på hele 190 kvadratmeter (11 x 17 meter), vår største kjente laftebygningen fra middelalderen. Den bestod, som Raulandsstua, av et stort rom og en lang smal forstue med inngang lengst vest på langveggen. Nedkvikne og Norseng (1991:144) snakket her om to trebygninger på i overkant av 150 kvadratmeter, begge i to etasjer. De regnet med at "julehallen" omtalt i 1318 befant seg i andre etasje på trebygningen til venstre fordi laftebygninger var lettere å holde varme om vinteren. Andre etasje på trebygget til høyre kunne ha rommet hertugens private rom, om han da ikke bodde i en steinbygning på utsiden av borgmuren. I første etasje i tre byggene henla Nedkvikne og Norseng borgstue for tjenerne, kjøkken og lagerrom. Det er funnet rester etter steinbygninger både på innsiden og utsiden av ringmuren i øst.
I bakken fra Kongsgårdsmuren og ned til Alnaelva i sør strakte "Grasgarden" seg, antakelig en kjøkkenhage tilknyttet kongens palass, med antakelig med loft, bolighus og driftsbygninger.
Nedkvikne og Norseng (1991) konkluderte med at Kongsgården omkring 1300 hadde mistet sin strategiske beliggenhet fordi den lå så nær Ekeberg at den kunne beherskes derfra.
Fra 1314 var prosten i Mariakirken også Norges rikes kansler. Han fikk etterhvert fast sete i kongsgården, som derfor også ble kalt Prostegården.
Det har vært flere utgravninger i kongsgården, foretatt av Johan Meyer (1890–1892), Gerhard Fischer, Oluf Olsen og Håkon Christie (1961–1963) og en utgravning i 1990-åra. Ruiner av anlegget er synlige i Middelalderparken.
Kilder
- «Kongsgården» i Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Schia, Erik, Oslo innerst i Viken, Aschehoug 1991.
- Nedkvikne, Arnved og Per G. Norseng, Byen under Eikaberg, Osly bys historie bd 1, Cappelen 1991.
- "Julehallen" i DN bd 3 nr 114
Eksterne lenker
- Oslo kongsgård på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no