Thomas Fearnley (1802–1842)

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 1. mar. 2017 kl. 09:44 av Cnyborg (Samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
«Slindebirken» fra 1839 er et av de første og mest betydningsfulle av Fearnleys malerier med kulturminnemotiv.
Redningsskøyta «Thomas Fearnley» har navn etter kunstmaleren
Foto: Chris Nyborg (2016).

Thomas Fearnley (1802–1842) (født 27. desember 1802 i Fredrikshald, død 16. januar 1842 i München) var kunstmaler. Han regnes som en av sin tids fremste norske malere, og som den med talentfulle av Johan Christian Dahls norske elever.

Slekt og familie

Han var sønn av kjøpmann i Fredrikshald Thomas Fearnley (1768–1834) og Maren Sophie Paus (1782–1838), og hørte altså til slekta Fearnley på farssida og Paus på morssida.

Den 15. juli 1840 ble han gift i Christiania med Cecilie Catharine Andresen (1817–1888), som var datter av kjøpmann og banker Nikolai Andresen og Engel Johanne Christiane Reichborn. De fikk sønnen Thomas Fearnley (1841–1927), som ble skipsreder.

Enka Cecilie Cathrine Andresen ble gift for andre gang med sokneprest Halvor Tobias Heyerdahl.

Liv

Da Thomas Fearnley var fem år gammel, i 1807, måtte han flytte fra sine foreldre og bo hos ei tante som var gift med kjøpmann G.F. Hagemann i Christiania. Årsakene til denne flyttinga er ikke kjent. I 1814 ble han elev ved Landkadettkorpset, men i 1819 avbrøt han den militære karrieren. Han begynte da å jobbe i onkelens forretning i Christiania, og han ble elev ved Den kongelige Tegneskole. I 1820 fikk han andrepremie fra stattholderen for et av sine arbeider under en utstlling på Tegneskolen. Han reiste i 1821 til København, der han ble elev i den første frihåndklassen ved Kunstakademiet. I København ble han kjent med andre unge malere, og med mye sjarm og et utadvendt vesen kom han raskt inn som en sentral del av deres krets.

I 1823 fikk Fearnley en bestilling på et maleri fra kronprins Oscar, og han reiste derfor til Stockholm på høsten dette året. Der studerte han i fire år under professor C.J. Fahlcrantz ved Konstakademien. Fearnley fikk flere bestillinger fra kongehuset, blant annet på et stort oversiktsbilde over Stockholm sett fra Klaravikstranden.

I 1826 ble han kjent med J.C. Dahl under en studietur til Sogn der de begge bodde hos kaptein Munthe i Luster. De reiste sammen over Fortun til Sogndal. Høsten 1827 hadde Fearnley fått nok av Stockholm. Fahlcrantz var uten tvil en dyktig maler og en god lærer, men han satt fast i 1700-tallet konvensjoner. Etter et par år i København reiste Fearnley i 1829 til Dresden, der han igjen møtte J.C. Dahl og ble han elev.

Det som gjorde Dahl meste spennende for Fearnley var han realistiske naturskildringer. Dahl var også kjent for å være en mester i hurtigmaling, og Fearnley skal også ha beherska det svært godt. En annen som gjorde mye for Fearnleys kunstneriske utvikling i Dresden var Caspar David Friederich. Han fokuserte på en innadvendt landskapskunst med religiøse undertoner, og kan sees som en motsetning til Dahl. Fearnley tok blant annet med seg den isolerte og ryggvendte forgrunnsfiguren fra Friederichs kunst. Dette var et element som egentlig var videreført fra 1700-tallskunsten, men som nå ble brukt i en litt annet sammenheng.

Fearnley reiste rundt i Tyskland og malte, og fikk flere bestillinger. Blant annet ble et av hans mest kjente malerier fra denne perioden, «Utsikt over Elbedalen», bestilt av grev Gustaf Trolle-Bonde. Etter å ha reist lenge bosatte han seg i oktober 1830 i München. Der kom han inn i en krets av unge nordtyske og danske malere, som sto i opposisjon til det dominerende historiemaleriet. Fearnley hadde nå funnet sitt eget uttrykk, som kjennetegnes av komposisjonskunst, ofte i stort format, basert på naturstudier. Billedelementene var velregissert, og lys og skygge ble brukt for å gi både sterke effekter og en samlende helhetsvirkning. J.C. Dahl var for det meste fornøyd med sin tidligere elev, men omtalte han med noe sarkasme som «professor i effektmaleri».

I 1832 bar det videre til Roma. Der ble Fearnley kjent med blant annet danskene Bertel Thorvaldsen og H.C. Andersen, og med nordmannen Ole Bull. Tidligere hadde han for det meste malt nordiske og tyske motiver, men i Italia satte han i gang med å male Campagna, Albanerfjellene, Napolibukta og Sicilia. Fearnley ble i Roma til 1835, da han reiste via Lugano til Sveits. Fjelldalene der fascinerte han sterkt, og hans maler av Grindelwaldgletscheren regnes som et av hans hovedverk. Vinteren 1835/1836 bodde han i Paris, der han fikk lite oppmerksomhet. Han forsøkte seg med en ufullført versjon av Grindelwaldgletscheren på Salonen, uten å nå fram til sitt publikum med det.

I 1839 kjøpte Nasjonalgalleriet i Christiania for første gang inn norsk samtidskunst. Det ble to av J.C. Dahls landskapsmalerier og Fearnleys bilder av Grindelwaldgletscheren og Labrofossen som var de innkjøpene. I bildet av isbreen i Sveits kan man se hvordan Fearnley kombinerte realisme med egen regi. Skissene han brukte kombinerer nemlig isbreen i Grindelwald med trær i Scheideck, som han besøkte en uke etter at han hadde vært ved breen i august 1835. Han bilde av Labrofossen regnes av flere som et av norsk kunsthistories hovedverk. Vannmassene og fløtetømmere omgitt av et romantisk landskap gjøres mektigere ved at menneskene i bildet er kraftig forminska. Planter og trær er gjengitt svært naturtro, basert på botaniske studier Fearnley gjorde i København. Bildet fikk i første omgang lite oppmerksomhet. Det ble utstilt i Royal Academy i London i 1837 med tittelen «Norwegian Scenery». De fleste kritikere nevnte det knapt, og de som nevnte det mente fargebruken var hard og monoton. Året etter ble maleriet Grindelwaldgletscheren stilt ut i Royal Academy, og Fearnley reiste også rundt en del i Lake District i England. Han hadde forøvrig britiske aner; hans farfar Thomas Fearnley (1729–1789) flytta fra Kirklees i Yorkshire til Fredrikshald.

Fra London bar det sommeren 1838 videre til Tyskland og så til Christiania. Han traff Dahl og Friederich i Dresden, og han møtte Andreas Achenbach og Christian Breslauer i Düsseldorf. De reiste sommeren 1839 rundt på Vestlandet sammen med Fearnley. Etter denne studieturen begynte Fearnley for alvor med landskapsmotiver med historiske minnesmerker. «Slindebirken» fra 1839 regnes som det viktigste av disse maleriene. Dette leverte han som prøvebilde for å bli medlem av direksjonen for Den kongelige Tegneskole.

I 1839 ble Fearnley medlem av styret i Christiania Kunstforening, og året ettr deltok han med flere bilder på foreningas utstilling på Oslo Børs. Han gifta seg sommeren 1840 med Cecilie Catharina Andrese, som var datter av hans velgjører fra studieårene Nicolai Andresen. Paret flytta til Amsterdal, der de bodde i ett år. Deres eneste barn, sønnen Thomas, ble født der.

Sensommeren 1841 reiste familien til München. Der ble Fearnley smitta av tyfus, og han døde av dette i januar 1842. Han ble først gravlagt på Südlicher Friedhof i München. Åtti år senere tok sønnen initiativ til å få levningene flytta til Norge, og i 1922 ble Thomas Fearnley gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Kristiania.

I 1938 donerte rederiet Fearnley & Eger ei redningsskøyte som fikk navnet RS 46 «Thomas Fearnley» til minne om kunstmaleren. Rederiet var grunnlagt av hans sønn, og ble i 1938 lede av sønnesønnen, som også het Thomas Fearnley (1880–1961). Skøyta var i tjeneste til 1967 og har siden vært i privat eie.

Litteratur og kilder