Vekkelse

Voksendåp i Morgedal, 1923

Vekkelse betegner i kristen sammenheng både et individuelt og et kollektivt fenomen. Enkelte definisjoner legger hovedvekt på det første og slår for eksempel fast at vekkelse representerer «menneskets overgang fra vantro, det vil si manglende religiøs tro, til gudstro og erkjennelse av egen synd.» Andre definisjoner framhever derimot at «ei vekking er ein prosess der ein heller stor flokk menneske opplever ei omvending som gir ny meining til tilværet.» Definisjonene er noe ulike, men de utelukker ikke hverandre, snarere utfyller de hverandre og gir et begrep som dekker forskjellige, men viktige sider ved fenomenet vekkelse. Den første definisjonen reflekterer at vekkelse er et dypt personlig fenomen, som ofte er knyttet til én eller flere opplevelser av å våkne fra en åndelig søvntilstand. Den andre peker på at vekkelse har en utadvendt og sosial dimensjon, den knytter mennesker sammen, skaper fellesskap og kan motivere for handling.

Vekkelse – mellom individ og kollektiv

Et nærmest arketypisk uttrykk for det subjektive og individuelle aspektet ved vekkelser er Hans Nielsen Hauges vekkelsesopplevelse i 1896. Bondesønnen Hauge arbeidet ute på jorda en vårdag i april, et par dager etter at han fylte 25 år, og mens han sang den gamle salmen «Jesus din søte forening at smake», ble han plutselig fylt av en sterk religiøs opplevelse, som nærmest gjennomstrømmet kropp og sinn. Sjøl skriver han:

«Nu blev mit Sind saa opløftet til Gud, at jeg ikke sandsede mig, eller kan udsige hvad som foregik i min Sjel; thi jeg var uden for mig selv, og det første min Forstand samlede sig, da fortrød jeg paa, at jeg ikke havde tjent den kjære og over alting gode Gud, og at jeg nu syntes intet i Verden var at agte. At min Sjel følte noget Overnaturligt, Guddommeligt og Saligt; at det var en Herlighed, som ingen Tunge kan udsige, det mindes jeg denne Dag saa klart, som det skulde skeet faa dage siden.»

Men i forlengelsen av denne innadvendte og individuelle erfaringen lå nærmest umiddelbart en impuls til sosial handling, forteller Hauge videre:

«Jeg vilde nu gjerne tjene Gud, bad han vilde aabenbare mig hvad jeg skulle gjøre? Det gjenlød i mit Indre: Du skal bekjende mit Navn for Menneskene, formane dem at omvende sig og søge mig medens jeg findes, kalde paa mig naar jeg er nær og rører ved deres Hjerter, saa kunde de omvende sig fra Mørket til Lyset.»

Samtidig som hver enkelt vekkelse har et enestående eller singulært preg, så er det heller ingen tvil om at vi kan finne mønstre og likheter mellom vekkelsene innenfor den protestantiske tradisjonen. Ett fellestrekk ligger i båndene til pietismen, som la et tungt alvor i den kristne trosbekjennelsen. Bare en ting var helt nødvendig i et menneskes liv, nemlig å arbeide av alle krefter for å redde sjelen fra fortapelse. Og i denne livskampen kunne en ikke stole på dåp eller kirkelige ritualer av noe slag. Veien til himmelrike måtte gå gjennom full erkjennelse av egne synders tyngde og kraft, og deretter en vending mot Gud. Dette personlige dramaet krevde så å si en egen dramaturgi, og i denne dramaturgien inngikk for det første en rystende omvendelse, med syndserkjennelse, brudd med det tidligere livet og vending mot Gud, og for det andre – i lys av den nye gleden i livet med Gud – at den omvendte oppfylte et knippe plikter, plikten til å vitne overfor andre som fortsatt levde et verdslig liv, slik at de også vendte om; plikten til å kjempe mot de mange fristelser, villfarelser, urene tanker og følelser som kunne før en bort fra Gud igjen.

Vekkelsesbølger og organisert vekkelse

Pietismen er blitt tolket som en individualistisk reaksjon på den kollektive kirkekristendommen. Men i en annen forstand fungerte pietismen også til å skape nye kollektiver – ikke minst gjennom de mange vekkelsesbølgene som rullet over det norske samfunn på 1800- og 1900-tallet, og de mange organisasjonene som vokste fram – organisasjoner som både var en følge av bølgene, men også var årsak til at de ble forsterket og stadig fornyet. Vi kan beskrive en vekkelse som en bølge, hevder historikeren Bjørg Seland, når lokalsamfunn i et større område innenfor et relativt kort tidsspenn er preget av «massevekking». Haugevekkelsen hadde delvis karakter av en slik bølge, men de virkelig store bølgene av vekkelser kom etter at konventikkelplakaten ble opphevet i 1842 og dissenterloven ble vedtatt i 1845.

Vekkelsesbølgene på 1800- og 1900-tallet

Et karakteristisk – men også paradoksalt trekk – ved de norske vekkelsene på 1800-tallet er at de i stor grad ble ledet av prester i Den norske kirke. Det gjelder for eksempel den store vekkelsesbølgen i 1850- og 1860-årene, som gjerne kalles «den johnsonske vekkelse» etter professor Gisle Johnson, som riktignok ikke satte vekkelsen i gang, men tidlig ble grepet av den og tok ledelsen over den. Gisle Johnson sørget gjennom sin autoritet for å holde vekkelsen innenfor kirkens rammer.

Ett unntak i denne sammenheng var «den lammerske vekkelsen» som har navn etter botspredikanten og presten Gustav Adolph Lammers, som virket i Skien og Telemark, men også fikk følgere andre steder. Lammers-vekkelsen trakk ut av Den norske kirken, først og fremst på grunn av et annet dåpssyn, og Lammers’ menighet ble etter hvert baptistisk. Tromsø var en av de byene Lammersvekkelsen skapte liv og bevegelse, og som historikeren Rolf Inge Larsen viser, var Tromsø et møtested og konfliktsentrum både for «den johnsonske» og «lammerske vekkelse», og i tillegg fantes her en liten utløper av «den læstadianske vekkelsen», en luthersk vekkelse som hadde navn etter den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius, og som på 1860-tallet spredte seg over store deler av Nordkalotten.

Etter de voldsomme bølgene på midten av 1800-tallet, kan vi identifisere tre bølger i den norske vekkelseskristendommens historie fra slutten av 1800-tallet og fram til annen verdenskrig, argumenterer Bjørg Seland. Først en bølge i 1870-åra, ikke minst knyttet til presten og predikanten Lars Oftedal, så en bølge nummer to omkring århundreskiftet, som gjerne kobles til den svenske forkynneren Carl Olof Rosenius og den engelsk-norske predikanten Thomas Ball Barratt, som brakte pinsebevegelsen til Norge. En tredje bølge traff landet i mellomkrigsåra. Også den kan – i alle fall delvis – forbindes med en konkret person, nemlig den svensk-finske predikanten Frank Fridolf Mangs, «mannen som vekket Oslo».

Den organiserte vekkelsen

Vekkelsene var ikke bare bølger, de representerte også i høy grad organisasjon. Lekmannsbevegelsen var tidlig ute med organisering. Allerede i 1850-åra kom de første foreningene for indre misjon. Foreningene ble etablert på basis av den pietistiske tanken om det var behov for en gjenkristning av nordmenn. Og for indremisjonen var det et overordnet mål, argumenterer Bjørg Seland, å utløse vekkelse. I 1868 ble Den norske Lutherstiftelsen opprettet som et sentralt organ for de lokale foreningene, og i 1891 ble organisasjonen strømlinjeformet og omorganisert til Det norske lutherske Indremisjonsselskap, som gjennom sine lover markerte kontinuitet til «den johnsonske vekkelsen» og lojaliteten til Den norske kirke og det norske presteskap. Forholdet til embetet ble karakterisert slik: «Under all sin virksomhet vil selskapet, saavidt det staar til det, søke at samarbeide i tilslutning til det kirkelige embede.»

Men det fantes også mer radikale retninger innenfor lekmanns- eller vekkelseskristendommen, som markerte klarere avstand til Den norske kirke. Disse retningene hadde særlig utbredelse på Vestlandet: «Vestlendingene krevde en fullstendig fri indremisjon», skriver kirkehistorikeren Einar Molland, «og ville gjerne samarbeide med prester av deres egen farge, men bare fordi de var av den rette farge, ikke fordi de var prester.» Resultatet var at disse grupperingene opprettet et selvstendig Vestlandsk Indremisjonsforbund i 1898, med sete i Bergen. Og Vestlandet og Bergen ble også utgangspunktet for en enda mer radikal organisasjonsdannelse, «Det norske lutherske Chinamisjonsforbund», som både drev indre og ytre misjon og vekkelsesarbeid, og som hadde mange medlemmer som var prinsipielt frikirkelige.

Se også

• Vekkelsen i Kvæfjord i 1945
• Vekkjinga på Lesund i 1948

Litteratur

• Dyrvik, Ståle og Ole Feldbæk: Mellom brødre 1780-1830. Aschehougs Norgeshistorie. Bind 7. Oslo: Aschehoug & Co. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Hauge, Hans Nielsen: Om religiøse Følelser og deres Værd, Første og anden Deel. Utg. Trykt hos S.A. Steen. 1840. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Larsen, Rolf Inge: En salig røre: en undersøkelse av hvorfor vekkelsen i Tromsø på midten av 1800-tallet ble splittet i tre grupper. Masteroppgave i historie. UiT 2005.
• Molland, Einar: Fra Hans Nielsen Hauge til Eivind Berggrav. Hovedlinjer i Norges kirkehistorie i det 19. og 20. århundre. Oslo: Gyldendal norsk forlag. 1978.
• Molland, Einar: Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bind I. Oslo: Gyldendal norsk forlag. 1979.
• Molland, Einar: Norges kirkehistorie i det 19. århundre. Bind II. Oslo: Gyldendal norsk forlag. 1979.
• Seland, Bjørg og Olaf Aagedal: Vekkelsesvind. Den norske vekkingskristendommen. Oslo: Det norske samlaget. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Seland, Bjørg: 1800- og 1900-tallets religiøse bevegelser. Historiografiske perspektiver på forskning og formidling. I Historisk tidsskrift, bind 94, nummer 3/2015: s. 419-453.
• «Vekkelse» i Store norske leksikon.