Vestfossen

Vestfossen

Vestfossen er et tettsted i Øvre Eiker i Buskerud. Stedet har 2867 innbyggere (2008). Vestfossen ligger ved Vestfosselva og er bygd opp rundt Holmefoss, som opp gjennom historien har vært grunnlag for en mangfoldig industri. Stedet har også vært et knutepunkt i ferdselen på vannveien mellom Drammensvassdraget og Eikeren med de nordre delene av Vestfold, samt i varetransporten mellom Drammen og Kongsberg. Stedet ligger på Sørlandsbanen, og toga på strekningen Kongsberg-Eidsvoll stopper ved Vestfossen stasjon. RV 35 går gjennom sentrum og krysser E 134 rett nord for Vestfossen. Stedet har barne-og ungdomsskole, legekontor og tannleger, samt idrettsanlegg, svømmehall og flerbrukshall. Det er lokalt handelssentrum for den vestlige delen av Eiker, med dagligvareforretninger, optiker, blomsterforretning, bensinstasjon, restauranter og kiosker. Stedet har også flere mindre industribedrifter, blant annet på Kubberud Industriområde. Flere profesjonelle kunstnere og kulturvirksomheter er etablert rundt Vestfossen, blant annet i tilknytning til Vestfossen Kunstlaboratorium, Arena Vestfossen og Fredfoss Kulturpark. Stiftelsen Kulturhovedstaden Vestfossen koordinerer den lokale kulturvirksomheten.

Navnet

Navnet Vestfossen (Vestre Fossen, Westfossen) ble tatt i bruk på begynnelsen av 1600-tallet. Tidligere hadde fossen vært kjent som Holmefoss, der det hadde vokst fram en liten tettbebyggelse rundt møller og sagbruk på grunnen til gårdene Foss og Fåsen. Det er uklart hva som er bakgrunn for at navnet Vestfossen ble tatt i bruk, men det virker som om det skjedde i forbindelse med kong Christian IVs anleggelse av smeltehytte ved fossen. En teori er at opphavet er gårdsnavnet Fåsen og at det opprinnelig har ligget en gård med navnet «Vestre Fåsen» her . Dette virker imidlertid lite sannsynlig, fordi tettstedet vokste fram øst for de andre gårdene med navnet Fåsen. Navnet har også blitt satt i sammenheng med en teori om at innsjøen Eikeren tidligere hadde utløp lenger øst og at det derfor også har eksistert en «Østfoss», men det finnes ikke noe kildemateriale som kan underbygge denne teorien. En mulighet er at «Vestre Fossen» ble tatt i bruk fordi den ligger vest for hovedvassdraget «Drammenselva». Det mest sannsynlige er imidlertid kanskje at navnet ble brukt for å skille mellom nabogårdene Foss (også skrevet Fosse og Fossum) og Fåsen (ofte skrevet Fossen eller Fosen). For å unngå en sammenblanding, kan Vestre Fossen eller Vestfossen blitt brukt om tettbebyggelsen på Fåsens grunn på nordvestre siden av fossen. Seinere ble navnet også gradvis tatt i bruk om tettbebygelsen på sørøstre side, også kjent som Foss-siden.

Historie

Vestfossen har gjennom historien vært et typisk industristed, men også et knutepunkt for samferdsel. Viktigste næring var sagbruksdrift og trelasthandel, og i nyere tid treforedlingsindustri, men også en lang rekke andre industribransjer har vært representert opp gjennom historien. Stedet var dessuten er knutepunkt for varetransporten til Kongsberg Sølvverk og for godstransporten til og fra Eidsfos Jernverk. Tettstedets historie er også preget av nærheten til de adelige setegårdene Sem og Foss og av rivaliseringen mellom adel, kongemakt, byborgerskap og lokale bønder.

Middelalderens møllebruk

Mølledrift i Holmefoss er kjent fra midten av 1300-tallet, og alt før dette, i høymiddelalderen, har antagelig dette vært ett av de viktigste møllebrukene på Eiker. Både Foss-gårdene, med den adelige setegården Søndre Foss, på sørsiden av fossen, og Fåsen-gårdene på nordsiden hadde kverner, men det hadde også flere andre gårder i nærheten, blant annet den adelige setegården Berg, samt flere geistlige institusjoner.

Alt før midten av 1300-tallet er det også dokumentert trelasthandel fra gårder ved Eikeren. . Denne transporten må ha foregått via Vestfosselva og Drammenselva, slik at tømmeret antagelig har blitt trukket på land forbi Holmefoss, noe som også gjorde at det ville være behov for arbeidskraft på stedet.

Opprinnelig har sikkert arbeidet i forbindelse med møller og tømmertransport blitt utført av treller og tjenestefolk på gårdene i nærheten, men i løpet av middelalderen har det vel også sannsynligvis blitt etablert enkelte husmannsplasser, som boliger for møllere og tømmerfløtere med familier.

De priviligerte vannsagene

De første vannsagene ved Vestfossen ble antagelig etablert omkring år 1500, og skriftlig dokumentasjon finnes fra 1527. I løpet av 1500-tallet etablerte Foss-gårdene tre sager, mens fire sager på nordsiden av fossen ble lagt inn under adelsgodset Sem. En av drivkreftene bak denne utviklingen var adelsmannen Peder Hanssøn, som på 1540-tallet ble eier av en rekke gårder på Eiker og la grunnlaget for godssamlingene Sem og Fossesholm og dermed for de priviligerte sagbrukene i Vestfossen.

I løpet av 1600-tallet ble antall sager økt til fem på Foss-siden og sju på Semssiden, slik at det såkalte "westfossiske saugbrug" omfattet tolv priviligerte sager. Gjennom mer enn 300 år var dette det største sagbruksstedet i Drammensvassdraget. Fossesholm-sagene hadde nummer fra 1 til 5, mens Semssagene hadde navn: Øvre Sag, Skjelbred sag, Hammer sag, Skremma, Monka, Nedre sag og Møller sag. Disse sagene ble kongens eiendom da Christian IV i 1602 tvang igjennom et makeskifte som gjorde Sem med flere underliggende gården til krongods. Innbyggerne i den nordlige delen av Vestfossen ble dermed kongens husmenn.

Kongelig og adelig eierskap bidro utvilsomt til at sagbrukene i Vestfossen beholdt sine rettigheter til å skjære for eksport og at de fikk tildelt et stort eksportkvantum da kvantumsbestemmelsene ble opprettet i 1688. Dessuten sikret dette eierskapet tilgang på tømmer. Fossesholm kontrollerte mesteparten av skogen rundt Eikeren, og Semssagene fikk alt fra 1630-tallet tømmer fra fjerntliggende områder da lensherrene i Eker len, som hadde ansvar for driften av sagene, for alvor begynte å organisere fløtingen i Drammensvassdraget.

Opprinnelig besto sagbrukene i Vestfossen av oppgangssager med enkelt blad. Fra tidlig på 1700-tallet var også såkalte «silkesager» med flere blad kjent, slik at produksjonen kunne utvides ytterligere. Det ble gitt dispensasjon fra kvantumsbestemmelsene, og i 1795 ble disse restriksjonene opphevet for alle priviligerte sager. Etter først å ha vært gjennom en langvarig krise både under krigsårene 1807-1814 og den økonomiske depresjonen rett etter krigen, nådde derfor sagbruksvirksomheten i Vestfossen et høydepunkt fram mot midten av 1800-tallet.

Industridød og kultur

Viktig for framveksten av Vestfossen var treforedlingsindustrien. Rundt 1870 var det to tresliperier her, men det var Vestfos Cellulosefabrik som ble den mest levedyktige bedriften. Denne var i drift fra 1886 til 1970 og hadde i lange perioder over 300 ansatte. Cellulosefabrikens lokaler er nå tatt over av kulturen, med Vestfossen kunstlaboratorium som spydspiss.

Kilder

• Elster, Johan: Kvernene ved Holmefoss og deres eiere. I Eikerminne 1963
• Strøm, Hans: Physisk-Oeconomisk Beskrivelse af Eger Præstegjeld. Utg.1784
• Johnsen, Nils: Eker. Træk av en storbygds saga. Utg.1914
• Moseng, Ole Georg: Sigden og sagbladet. Eikers historie bind 2. Utg.1994
• Bjarnar, Ove: Elvekulturen. Eikers historie bind 3. Utg.1994

Ingen bilder oppfyller kriteria

• 

  Bedehuset i Fossgata ble bygd i 1864 og innviet som kapell i 1902. Dette bildet er tatt omkring 1900.

• 

  Holmefossen med Vestfossen bru i bakgrunnen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet. Den store trebygningen til venstre på bildet er Halvorsethgården, som brant i 1904.

• 

  Ellingsbakken i Vestfossen omkring 1910.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet sett fra brua.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet sett fra brua. Bildet er manipulert, med flagg og bokstaver på kjøpmann L.G.Nedbergs gård.