Elisabeth Trønnes Lie (1995–2011)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
" Elisabeth Trønnes Lie 16 år " er gravert inn i bronsesøylen på det nasjonale minnesmerket på Utøyakaia.
Foto: Eva Rogneflåten (2022)
Halden kommunes 22. juli-minnesmerke er reist på sørsida av Rødsberget.
Foto: Eva Rogneflåten (2021)
Detalj på 22. juli-minnesmerket i Halden. Den største sommerfuglen er for Elisabeth Trønnes Lie.
Foto: Eva Rogneflåten (2021)
Dertalj på minnesmerket Lysningen ute på Utøya: Elisabeth Trønnes Lie, 16 år.
Foto: Eva Rogneflåten (2023)
Statsminister Jens Stoltenbergs tale i begravelsen.
Foto: Faksimile fra Halden Arbeiderblad (2011)
Minneord om Elisabeth Trønnes Lie.
Foto: Klassekampen (2011)
Minneord fra Østfold Arbeiderparti og Østfold AUF.
Foto: Faksimile fra Dagbladet (2011)

Elisabeth Trønnes Lie (født 9. mars 1995 i Halden, død 22. juli 2011 på Utøya i Hole kommune) var styremedlem i Halden AUF og nettopp ferdig med Risum ungdomsskole, da hun ble drept i terrorangrepet på Utøya, der hun befant seg i Storsalen i Kafébygget.

Lie brant for demokrati, rettferdighet og solidaritet. Drømmen var å jobbe som rettsgransker i Kripos. Hun var engasjert i dyrs rettigheter og var sterkt imot pelsoppdrett.

Fra høsten hadde hun kommet inn på musikklinja ved Halden videregående skole. Hun spilte gitar og sang, og hadde blant annet komponert en sang om å være upopulær. Lie hadde også vært med i teatergruppe sammen med storesøsteren og spilt både i «Annie» og «Grease». I tillegg var hun engasjert ved kulturskolen i Halden, der hun var fast deltaker på alle kursene. Dessuten hadde hun nettopp tatt mopedlappen.


Sangeren

Lie likte å sitte på rommet med gitaren og lage egne sanger. Når hun var midt i en prosess greide hun ikke å stoppe, selv om storesøster dunka i veggen og ville ha henne til å slutte å bråke. Nedenfor er en av tekstene hennes.[1]

Right now I don’t know what’s going on
You act so weird, what have I done?
You won’t talk, won’t look, you won’t understand
That right now, I don’t know where we stand

Cause I know we can’t go on like this.
Cause I’ve heard that a friendship never ends.
But if it does, it never was.
I know that we had our ups and downs
But we can’t stop fighting for what we have
And you know we can’t go on like this
You used to make me feel so sad
You’re that kind of person that made me laugh
You should know I won’t let go of it

Bisettelsen

Elisabeth Trønnes Lies begravelse var den siste i rekka etter terrorangrepet 22. juli, fordi storesøster Cathrine ble hardt skadd og lå på sykehus. Bisettelsen måtte vente helt til torsdag 18. august for at søsteren skulle få være tilstede.

Immanuels kirke i Halden var fullsatt og i tillegg sto mange utenfor. Sokneprest Lisbeth Heie Gregersen forrette og sa blant annet at "Elisabeth smiler så varmt og så lurt til oss på bilder. Vakker der hun stråler. Elisabeth smilte til livet, og livet smilte tilbake. Hun var medfølende, inkluderende og trøstende. Tok alle slik de var."

Etter prestens innledende ord, talte storesøster Cathrine. Hun sa blant annet:

(...) Lille venn, du hadde store drømmer. Du ville jobbe med Kripos, løse saker og drive med etterforskning. Derfor er det ikke så rart at «Criminal Minds» var en av yndlingsseriene dine. (...)

Du elsket dyr, og gikk gjerne tur med tantes hund, Chanto.

Du gikk på teater og var et naturlig midtpunkt på scenen, men også hjemme i familien ble du et naturlig midtpunkt. Blant venner var du godt likt og hadde venner av alle slag. Det var fordi du var fordomsfri. Elisabeth, du nøt livet. Kjedet du deg, fant du fort på noe, enten det var å dra ut med venner, kjæresten, eller bare være med meg.

På Utøya lyste du opp, og man kunne se deg smile fra øre til øre. Man kunne se at du var lykkelig. Jeg vet at du er lykkelig der du er nå.

Det er utrolig hardt for meg å holde denne talen, men er det noen som fortjener det, så er det du!

Jeg vet at du er den nydeligste engelen i himmelen, og den engelen med den nydeligste sangstemmen. Jeg håper du synger av full hals, og danser på skyene.

Elisabeth, lillesøster og bestevenn. Jeg glemmer deg aldri. Vi ses i himmelen. Jeg elsker deg! Takk for at du var du!

Sangere fra teatergruppa hun tilhørte, sang noen av Elisabeths fravorittlåter i kirka. Det var Fairytale av Alexander Rybak, Making memories of us av Keith Urban og Tears in Heaven av Eric Clapton.

Fra det offisielle Norge kom stortingsrepresentant Wenche Olsen fra Halden Arbeiderparti og statsminister Jens Stoltenberg, som holdt tale.[2] Signe Øye fra Østfold Arbeiderparti var også til stede.

Elisabeths lærer, Ted Lindquist, sa blant annet dette i sin tale: "Det har blitt sagt at Gud plukker de vakreste blomstene først. Det har han gjort denne gangen. Hvis Elisabeth var en blomst som Gud ville plukke, var hun en liljekonvall. En liljekonvall som i sin ydmykhet står med lett bøyd hode midt i Guds spisebord, redd for å stjele all oppmerksomheten fra de andre blomstene på bordet, men som allikevel er vakrere og flottere enn de andre."[3]

Helt til slutt ble Til Ungdommen spilt, mens folk stod i kø for å legge ned en rose på båren.

Etter seremonien i kirka, ble det kortesje fram til Os gravlund, der hun ble stedt til hvile.

Minneord fra AUF og Arbeiderpartiet

(...) Elisabeth var den siste av ofrene for terrorangrepet på regjeringskvartalet og Utøya som ble gravlagt. Hennes gravferd har ventet, siden Elisabeth sin søster Cathrine trengte behandling for alvorlige skader fra Utøya på Ullevål. Det er nok en påminnelse om de forferdelige konsekvensene av det som har skjedd. (...)

De som fikk møte henne beskriver henne som ”det søteste menneske i hele verden.” Snill, ydmyk og utadvendt er ord hennes AUF-venner bruker. Disse egenskapene gjorde henne også til en racer til å verve nye AUF-medlemmer. Elisabeth brant for de verdiene gjerningsmannen ville ramme, demokrati, rettferdighet og solidaritet. Derfor var hun viktig for oss. Hun var fantastisk å ha med på laget i AUF og vi skulle så inderlig gjerne hatt henne med oss videre.

På Elisabeths minneside på Facebook har nå mange tusen mennesker lagt igjen sin siste hilsen. Bildet av en jente som stråler av godhet lyser mot oss. Hun har på seg bunad og smiler blidt til kamera. (...)

– Eskil Pedersen, Åsmund Aukrust, Tonje Brenna, Jens Stoltenberg, Helga Pedersen, Raymond Johansen.

På vegne av AUF og Arbeiderpartiet [4]

Minnesteder og minneprosjekt

Etter terrorangrepene ble det reist en rekke likearta minnesmerker i de fleste kommunene der ofrene kom fra. Haldens 22. juli-minnesmerke er reist på sørsida av Rødsberget.

Det finnes også flere minnesmerker som skal hedre alle 22.juli-ofrene: Et midlertidig nasjonalt minnesmerke på Johan Nygaardsvolds plass i Oslo (avduka 2018), Jernrosene ved Oslo domkirke (avduka 2019), Lysningen ute på Utøya, samt det nasjonale minnestedet på Utøyakaia.

Minnebok på Utøya

Ute på Utøya har AUF laga en «minnebok», der familie og venner av terrorofrene har fått anledning til å skrive om og vise fram bilder av sine kjære. Under er Lies minneboksider avbildet.

  • Første side av Lies minnebok. Foto: Eva Rogneflåten (2022).

    Første side av Lies minnebok. Foto: Eva Rogneflåten (2022).

  • Andre side av minneboka. Foto: Eva Rogneflåten (2022).

    Andre side av minneboka. Foto: Eva Rogneflåten (2022).

22. juli-senterets minneprosjekt - historier om de vi mista

22. juli-senteret har et minneprosjekt, der de lager filmer om dem som mista livet i terrorangrepet. Filmen om Elisabeth har et sitat fra moren, Marit Østli Trønnes, som tittel: «Det å se det beste i andre – det har jeg lært av Elisabeth». Moren og storesøster, Cathrine Trønnes Lie, beskriver henne ellers som ei skoleflink jente med et stort hjerte for alle andre. Søstrene var på Utøya sammen, etter at Cathrine hadde verva Elisabeth. Det siste storesøster husker er at hun fikk tommel opp fra Elisabeth inne fra Kafébygget.[5]

22. juli-senteret setter en blomst i resepsjonen på bursdagen til hvert terroroffer.[6]

  • Skjermdump 22. juli-senterets Facebookside.

    Skjermdump 22. juli-senterets Facebookside.

Utøyas bursdagsmarkering

På bursdagen til hvert terroroffer, setter Utøyas ansatte en blomst i navnet til vedkommende i minnesmerket "Lysningen". Om det er besøkende på øya den dagen, så får de være med på markeringa.[7]

Bok fra mor

Marit Trønnes hadde to døtre på Utøya i 2011. Kun en overlevde. I boka «Og det var kjærlighet» forteller hun om livet før og etter tragedien. Selv var hun på ferie da terroren rammet. I flere dager var hun og familien hos Cathrine på sykehuset, uten å vite hvordan det var gått med Elisabeth. Først etter en uke fikk de dødsbudskapet. Seks år senere strever mor og datter med å komme seg videre. Boken belyser også hvordan storsamfunnet har stilt opp i den krevende tiden.[8]

Bok fra søster

I boka «Søstre - min historie etter Utøya» forteller storesøster Cathrine om tida før, under og etter terroren som endret både henne og Norge for alltid. Det er en historie om sorg, håp og om en ny fremtid - og om å gå fra å være en som overlever til å være en som lever, ti år etter terrorangrepet på Utøya. Søstrene dro sammen til Utøya for å oppleve vennskap og samhold og å drømme om framtida. De første dagene var fylt med latter og glede, men så skjedde det utenkelige - og bare én av søstrene kom hjem igjen.[9]

Referanser

  1. ↑ Trønnes, Marit og Heidi Pettersen: Og det var kjærlighet. Kagge, 2017, s. 11-12. ISBN 9788248920625. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Stoltenberg, Jens: Elisabeths navn vil for alltid lyse på livets tavle. Tale i begravelsen 18. august 2011. Halden Arbeiderblad, fredag 19. august 2011, s. 8. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Trønnes, Marit og Heidi Pettersen: Og det var kjærlighet. Kagge, 2017, s. 133. ISBN 9788248920625. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Minneord. AUF og Arbeiderpartiet: Slik minnes vi våre kjære. Ap og AUF har skrevet minneord om alle sine døde. Minneord på VG.no. 2011. Besøkt 16.09.2021.
  5. ↑ 22.juli-senteret: Elisabeth Trønnes Lie. I serien «Historier om de vi mistet».
  6. ↑ 22. juli-senterets bursdagsblomst til Elisabeth Trønnes Lie 9. mars 2023.
  7. ↑ Vi minnes 22.juli-ofrene - året rundt. Besøkt 17.04.2023.
  8. ↑ Trønnes, Marit og Heidi Pettersen: Og det var kjærlighet. Kagge, 2017. ISBN 9788248920625. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ Fiore, Mariangela Di og Cathrine Trønnes Lie: Søstre - min historie etter Utøya. (skrevet sammen med overlevende). Vigmostad Bjørke, 2021. ISBN 9788241954368. Digital versjon på Nettbiblioteket.

Kilder og litteratur

  • Fiore, Mariangela Di og Cathrine Trønnes Lie: Søstre - min historie etter Utøya. (skrevet sammen med overlevende). Vigmostad Bjørke, 2021. ISBN 9788241954368. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Lindquist, Ted Freddy: Hun krevde aldri noe, allikevel fikk hun alt. Tale i begravelsen 18. august 2011. Halden Arbeiderblad, fredag 19. august 2011, s. 8. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Minneord. AUF og Arbeiderpartiet: Slik minnes vi våre kjære. Ap og AUF har skrevet minneord om alle sine døde. Minneord på VG.no. 2011. Besøkt 16.09.2021.
  • Paulsen, Gunnar: Marit Østli Trønnes åtte år etter 22. juli. – Fremdeles fryktelig tungt. Halden Arbeiderblad 24.07.2019, forsida og s. 4-5. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Slik minnes vi våre kjære. Familier, pårørende, venner og kolleger om ofrene fra 22. juli. VG, torsdag 22. juli 2021, s. 12-29. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Stoltenberg, Jens: Elisabeths navn vil for alltid lyse på livets tavle. Tale i begravelsen 18. august 2011. Halden Arbeiderblad, fredag 19. august 2011, s. 8. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Sørlie, Jan Erik: Haldens gripende avskjed. Halden Arbeiderblad, fredag 19. august 2011, forsida og s. 6-7.
  • Til minne om ofrene 22.11.2011. Elisabeth Trønnes Lie (16). Fra Halden. Mistet livet på Utøya. Minneord fra Østfold Arbeiderparti og AUF. Dagbladet, mandag 22. august 2011, s. 27. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Elisabeth_Trønnes_Lie_(1995–2011)&oldid=2352358»