Englemakerskene i Kristiania

Englemakerskene i Kristiania var tilnavnet som ble gitt til seks kvinner fra Kristiania som i 1900 ble tiltalt for å ha medvirka til at mer enn tjue småbarn som var i deres pleie omkom. Saken ble et vendepunkt for bortsatte barn, da det kom en større lovendring som førte til strengere kontroll med de som tok dem imot.

Anmeldelsen

Saken begynte å rulle da en mann sommeren 1900 leverte en anmeldelse. Han hadde satt bort sin sønn til ei Madam Clausen fra Strømsgodset. Da han forsøkte å få kontakt med gutten fant han ingen Madam Clausen. Politiet tok saken på alvor – det var ingen selvfølge at de skulle gjøre det – og begynte å lete. De gjorde en god jobb, og fant Anna Mathea Johansen på Nordstrand i Aker. Hun hadde fortsatt gutten hos seg, og han ble gjenforent med faren. Anna Mathea Johansen tilsto at hun hadde brukt falsk navn.

Det hele kunne endt der, men under etterforskninga hadde politiet sett tegn til at det kunne være flere barn involvert. De valgte å etterforske videre, uten av Johansen visste det.

Arrestasjon

Etterforskninga førte politiet til to andre kvinner: Martha Kristine Andresen og Pauline Olsen. I november 1900 ble de arrestert, i første omgang for falsknerier og bedragerske forhold. Deres hjem ble ransaka. Johansen og Andresen bodde sammen, og både der og hos Olsen fant de barnelik. Tiltalen ble utvida til å gjelde vanrøkt og mishandling, og etter undersøkelser av likene også drap. Senere ble også tre andre kvinner tiltalt for mindre roller i saken: Helga Mathilde Røed, Karoline Mathilde Vennerskoug og Severine Pettersen Hochst.

Hvorfor?

Hvorfor skulle tre kvinner drive en slik virksomhet? Bakgrunnen til dette ligger i måten samfunnet tok seg av bortsatte barn på. Fra 1845 og til 1900 var det fattigloven av 1845 som regulerte dette, og fra 1900 trådte vergerådsloven av 1896 i kraft. Fram til 1900 plasserte det kommunale fattigvesenet ut barn, uansett om de var foreldreløse eller om de ble tatt fra foreldrene. Fra 1900 ble ungene som ble tatt fra foreldrene håndtert av vergerådet.

Prinsippet var enkelt: Det skulle koste fellesskapet minst mulig. Ungene skulle helst settes ut til familier på landet, og det ble gjerne gjort en direkte avtale med pleieforeldrene om hvor mye de skulle ha. Dette ble kalt «bortakkordering». I noen tilfeller ble det gjennomført auksjoner, såkalte «bortlisiteringer», der prinsippet var at den som krevde minst fikk ungene – eller psykisk syke og fattige som også ble bortlisitert. Slik var det helt fram til 1900, da legdsordningen ble avskaffa og bortlisitering ble forbudt.

De som tok imot unger var ofte nokså fattige familier. De fikk en godtgjøring fra fattigvesenet som skulle dekke kostnader, og samtidig fikk de også billig arbeidskraft. Et tydelig tegn på at ungene jevnt over ikke hadde det så godt er at dødeligheten var dobbelt så høy blant de privat utsatte i forhold til andre unger. Særlig døde de av tarmsykdommer som følge av feil- eller underernæring og urenslige forhold. Noen fikk det selvsagt også godt; det er ikke slik at alle pleieforeldre forsømte ungene, men faren var stor for at nettopp det skulle skje.

Et alternativ til bortsetting gjennom fattigvesenet var privat bortsetting. Dette var i veldig liten grad regulert. En vanlig grunn til å gjøre det på denne måten var at mødrene ikke ville at det skulle bli kjent i hjembygda at de hadde fått barn utafor ekteskap. Dersom man gikk gjennom fattigkassa måtte man gjennom et hjemstavnsforhør for å avklare hvor man hørte hjemme. Så ble regninga sendt til hjemsognet, og dermed visste alle i bygda hva som hadde skjedd. Andre valgte å sette bort unger privat fordi de hadde et håp om å kunne ta dem tilbake etter en tid. Unger som ble satt ut gjennom fattigvesenet var det veldig vanskelig å få tilbake, men gjorde man det privat kunne man inngå en avtale. Å sette bort unger privat krevde noe ressurser, for da måtte man selv betale den som tok imot.

For de tre kvinnene var altså det å ta imot barn en kilde til fortjeneste, og hvis de tok livet av ungene uten at foreldrene visste om det kunne de tjene penger på dem uten å ha noen kostnader.

De tiltalte

De tiltalte er nevnt over, og vi skal her gi en kort oversikt over dem – mer kan sies i egne artikler om dem.

1. Pauline Olsen. Født 1865 i Romedal. Ved folketellinga 1900 bosatt i Breigata 25 på Grønland – men da «midlertidig tilstede» på Møllergata 19. Hun er oppført som ugift, med yrke vaskepike. Døde 26. august 1901.
2. Anna Mathea Johansen. Født 1865 i Skoger. Ved folketellinga 1900 bosatt i Tøyengata 12, men også hun midlertidig på Møllergata 19. Hun er oppført som ugift tjenestepike.
3. Martha Kristine Andresen. Født 1875 i Vestre Aker. Ved folketellinga 1900 bosatt i Normannsgata 14, og også hun midlertidig på Møllergata 19. Hun er oppført som ugift vaskepike.
4. Severine Pettersen Hochst. 71 år gammel i 1900. Drev fødselsklinikk i Wessels gate.
5. Karoline Mathilde Vennerskoug. Født 1861 i Vestre Aker. Ved folketellinga 1900 bosatt i Platous gate 16b sammen med ektemannen Einar Vennerskoug. Oppført som vaskekone.
6. Helga Mathilde Røed. Født 1876 i Ski. Ved folketellinga 1900 ført sammen med ektemannen Johannes Martinsen Røed og tre døtre i Tøyengata 12, men med merknad om at familien har flytta. I 1910 finner vi dem i Københavngata 19, da med to døtre og en sønn.

Rettssaken

Den 23. september 1901 begynte rettssaken mot de tre kvinnene, og den varte til 1. oktober. Det var stor oppmerksomhet rundt prosessen, med fyldige referater i avisene, og publikum ble dermed kjent med hvordan det hele hadde foregått det som ble kalt «Pleiemødre-Sagen».

Det var Anna Mathea Johansen, tiltalt nr. 2, som ble regna som hovedpersonen i saken, ikke bare fordi hun var tatt først, men også fordi det var hun som fikk tak i de fleste av ungene. Hun rykka inn annonser i avisene der hun under falsk navn tilbød seg å ta imot unger. Prisen var gjerne 14–20 kroner i måneden eller en engangssum på 150–200 kroner. Det siste tilsvarte en vanlig årslønn for en løsarbeider. Etter kort tid slutta hun å ta imot månedsbetaling, fordi hun så at så mange av barna var svakelige og dermed ikke ville leve lenge nok til å bruke opp engangssummen.

Johansen brukte ofte navnet Madam Clausen, men også andre navn. Hun sa gjerne at hun var fra Drammen eller Ski, og holdt dermed søkelyset unna sitt hjem på Nordstrand. Hun hevda noen ganger at hun var enke, og andre at hun var gift med en håndverker og nokså velstående, men barnløs. Det siste lokka nok mange til å tro at hun var et godt valg, for hun sa at hun ville ha barna som sine egne fordi hun ikke kunne få noen selv, og at ungene til og med skulle arve henne en dag. Fortvilte foreldre øyna dermed en sjanse til å gi ungene sine en bedre sjanse i livet. Alt dette var løgn. Den 35 år gamle Anna Mathea Johansen hadde aldri vært gift, og hun hadde fått to barn utafor ekteskap.

Fra oktober 1899 til hun ble arrestert senhøsten 1900 tok hun til seg nitten pleiebarn. Av disse døde seksten hjemme hos henne under mistenkelige omstendigheter, mens et av det andre barna ble drept hjemme hos Pauline Olsen og lagt i en vadsekk. Ungen ble funnet i vadsekken da politiet ransaka leiligheten tre måneder etter dødsfallet. De to siste av de nitten overlevde. En av dem var en fireåring som var svært avmagra etter to til fire måneder hos Johansen. En av forklaringene hennes på at så mange døde raskt var at flere av dem hadde veneriske sykdommer.

Pauline Olsen var tiltalt nr. 1. Hun var også 35 år gammel i 1900. Olsen hadde også skaffa noen av barna, og det var hun som sørga for å skaffe dødsattester og å begrave barna. Når et barn døde hos Johansen la hun det i en vadsekk og reiste inn til Olsen i byen. Olsen viste fram liket til en lege – forskjellige leger ble brukt så ingen kunne se mønsteret – og ga uriktige opplysninger om sykdom og symptomer. Når hun hadde et barnelik som så ut til å ha dødd av naturlige årsaker kunne hun vise det fram til tre leger for å få tre dødsattester under forskjellige navn, og dermed hadde hun attester liggende klare til andre unger. At legene så lett lot seg manipulere hang sammen med den høye barnedødeligheten, ikke minst på grunn av tuberkulose og andre sykdommer som herja i byen.

Pauline Olsen tilsto drapet på den lille jenta Astrid, datter av Asta Landberg – dette var ungen som ble funnet i en vadsekk. Etter å ha vært i pleie hos Johansen og Andresen var hun i svært dårlig forfatning, og de tok henne med til Pauline. I sin forklaring sa Olsen at hun hadde gitt barnet en spiseskje nafta, det vil si dietyleter som ble brukt til narkose. Å innta en så stor mengde direkte ville normalt føre til døden, i hvert fall for et avmagra og sykelig barn. Det virka ikke raskt nok, og hun holdt derfor jenta under vann i ei balje til hun døde. I sin første forklaring sa hun at Johansen hadde vært med på det, men senere hevda hun at hun var alene om drapet. Hun fortalte også at flere av likene hun fikk fra Johansen lukta nafta eller konjakk. Ungene fikk også kaffe, bayerøl og skumma melk for å svekke dem ytterligere. Det siste høres ikke så ille ut, men skumma melk har for lite næringsstoffer for små barn, og kan også gi fordøyelsesbesvær. Dersom ungene skrek ble de dekka med puter og dyner, noe som kan ha ført til kvelning. De minste fikk heller ikke skifta bleier mer enn en eller to ganger om dagen, og var derfor såre og hudløse, noe som kan føre til infeksjoner.

Den tredje av de tiltalte, Martha Kristine Andresen, var 25 år gammel. Hun og Helga Mathilde Røed, som også ble tiltalt, bodde hos Anna Mathea Johansen. Under rettssaken ble Johansen framstilt som den sterke part, mens Andresen ble brukt som et redskap av henne. Hennes fortjeneste var også langt mindre enn for de to andre sin del. Andresen hadde tatt til seg ni barn, som hun hadde i pleie på adressene Urtegata 18, Borggata 16 og Normannsgata 14. Seks av dem døde.

Den nevnte Helga Mathilde Røed var tiltalt nr. 6. Hun hadde tatt til seg fem barn på Nordstrand. Retten så noe mildere på henne, for hun hadde ikke noen direkte økonomisk interesse i forbrytelsene, og det var Johansen som hadde instruert henne om hvordan hun skulle behandle barna. Røed var gift med Johansens bror, og hadde opprinnelig kommet for å hjelpe svigerinna med barna da hun selv ble hjemløs.

Også Martha Kristine Andresens 39 år gamle søster Karoline Mathilde Vennerskoug ble tiltalt. Hennes rolle var at hun hjalp til med å bli kvitt barnelikene. Da Anna Mathea Johansen kom til henne med liket av et nyfødt barn pakka inn i papir hjalp hun til. De tenkte først at de skulle ro ut på havna og senke liket i sjøen, men bestemte seg så for å legge det i Gaustadbekken på et sted hvor Vennerskoug visste at ingen henta drikkevann. Hun var tidligere straffa, da hun rundt tjue år tidligere var dømt to ganger for tyveri.

Den siste tiltalte var Severine Pettersen Hochst. Den 71 år gamle kvinna var jordmor, med egen klinikk i Wessels gate. Hun hadde overlevert sju barn til Johansen. Hochst hevda i retten at hun hadde trodd at Johansen var nokså velstående, og at hun var et bindeledd til pleieforeldre på landet. Hun nekte for enhver kjennskap til at Johansen beholdt barna og til hva som skjedde med dem. Hun nekta også for at hun fikk betalt for å overlevere ungene.

Det var særlig Johansen, Andresen og Olsen som framsto som kyniske og forbryterske, mens de tre andre fikk noe mer sympati hos retten og allmennheten.

Flere av mødrene som hadde satt bort barn til kvinnene vitna i retten. I dommen er deres og barnas navn gjengitt, men avisene valgte å la være å nevne mødrene ved navn for å ikke legge sten til byrden.

Dommen

Pauline Olsen hadde tilstått et drap. Noen straffeutmåling ble det allikevel ikke for hennes del. Etter ni måneder i varetekt på Møllergata 19 døde hun den 26. august 1901 av «hæmaturia», det vil si blod i urinen. Hva som var den bakenforliggende årsak ble ikke nevnt i dødsfallsprotokollen; det kan ha vært blant annet kreft, infeksjoner, nyrestein eller forgiftning.

Anna Mathea Johansen tilsto ikke noen drap. Hun sa at Pauline Olsen flere ganger hadde oppfordra henne til å ta livet av barn. Hun erkjente heller ikke å ha gitt barna næringsfattig kost; de hadde alltid får nysilt melk som var kokt og utblanda med vann. Hun sa også at hun vaska barna hver morgen, og at de lå i ei kasse som var fora med en grønn duk. En liten erkjennelse fra henne var at hun ikke hadde meldt fra om noen barn til sunnhetskommisjonen, selv om det var påbudt. Hun innrømte også at hun hadde lagt puter over barna, men aldri mer enn i fem minutter. Stort sett brukte hun lette puter, men noen ganger det som ble kalt stampeloputer, som er tunge. Dette strider med forklaringer fra de andre, som fortalte at hun kunne la putene ligger over barna i mer enn en time, slik at de var blå og nesten livløse. Retten trodde ikke på henne, og hun ble dømt til livsvarig straffarbeid for overlagt drap, den gang kalt mord i lovteksten. Hun måtte også betale 50 kroner i erstatning til statskassa.

Heller ikke Martha Kristine Andresen tilsto drap. Det nærmeste hun kom var å erkjenne at det kunne være galt å gi dem skumma melk, men at hun måtte gjøre det så billig som mulig. Hun sa som Anna Johansen at engangsutbetaling lønte seg, fordi mange av barna døde etter kort tid, men tilsto altså ikke å ha framskynda døden ut over å ha gitt dem næringsfattig kost. Hun sa også at hun hadde lagt puter over barna, men at hun passa på at de ikke ble kvalt. Dommen ble den samme som for Johansen: Livsvarig straffarbeid og 50 kroner i erstatning.

Helga Mathilde Røed var ikke tidligere straffa, og hadde en mindre rolle i forbrytelsene. Hun ble dømt til fengsel på vann og brød i 25 dager og en erstatning til statskassa på 10 kroner.

Tiltalen mot Severine Pettersen Hochst var mildere; hun ble ikke tiltalt for medvirkning til drapene, men for å ha svindla til seg penger ved å sette bort barn under falske forutsetninger. For dette fikk hun en dom på åtte dagers fengsel på vann og brød.

Karoline Mathilde Vennerskoug hadde også en perifer rolle, og også hun fikk fengsel på vann og brød i åtte dager. Fordi hun tilsto slapp hun å betale erstatning.

Avisene kunne fortelle at Johansen og Andresen ikke fortrakk en mine da dommen ble avsagt, og at Johansen svarte at hun ikke kunne vedta dommen fordi hun var uskyldig.

Konsekvenser av saken

I 1902 ble det nedsatt en kommisjon som skulle se på nye lov om tilsyn av pleiebarn. De kom med et utkast, der sunnhetskommisjonen fikk ansvar for å følge opp barna. Dersom barna ikke ble stelt på forsvarlig måtte kunne sunnhetskommisjonen pålegge fattigstyret å finne et nytt pleiehjem. Hjemmene skulle inspiseres og forhåndsgodkjennes, og pleieforeldrenes vandel og livsførsel skulle sjekkes. En verge skulle også føre tilsyn med barna minst en gang i måneden.

Selv om englemakerskene hadde tydeliggjort behovet for bedre lover, var det ikke politisk enighet i saken. Først i 1905 ble lov om tilsyn med pleiebarn sanksjonert. En svakhet med den nye loven var at mange paragrafer ble gjort valgfrie, og så sent som i 1936 var det bare én av sju kommuner i landet som brukte hele loven.

Litteratur og kilder

• Basso, Aina: «Engelmakerskene» i Tobias 1/2012. Utg. Oslo byarkiv. PDF.
• «Pleiemødrene i Kristiania» i Stavanger Aftenblad 1901-10-04. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Pleiemødre-Sagen» i Aftenposten 1901-09-23. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Polititidende. Utg. Kriminalpolitisentralen. no. 1900. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Polititidende. Utg. Kriminalpolitisentralen. no. 1902. Digital versjon på Nettbiblioteket.