Finn Halvorsen
Finn Halvorsen, født 9. november 1893 i Talvik, død 11. september 1960 i Milano) var forfatter, dramatiker og oversetter.
Bakgrunn
Han var sønn av sokneprest Anders Halvorsen og Julie Halvorsen, begge født i Drøbak. Som mange prestesønner flytta han en del i barndommen; i 1900 finner vi familien på Luster prestegård og i 1910 på Borgund prestegård.
Han tok examen artium i Ålesund i 1912, og reiste deretter til Kristiania for å studere teologi. I denne perioden leste han imidlertid etter eget utsagn bare «ugudelig litteratur». Etter tre års halvhjertede studier begynte han i stedet som kulturjournalist i Morgenposten. Han dyrket også sitt forfatterskap mens han avanserte til redaksjonssekretær.
Forfatter
I1918 debuterte han med romanen I skriftestolen. Fra 1920 var han forfatter og kulturskribent på heltid og reiste mye i Europa, særlig Italia, og var også en periode Aftenpostens korrespondent i Roma.
Han arbeidet som litteratur- og teaterkritiker i forskjellige aviser, fra 1927 litteraturanmelder i Aftenposten og teaterkritiker i Morgenbladet.
Han var sekretær i Den norske Forfatterforening i årene 1923 til 1929.
Han ga senere ut Den kolde vaar (1924) og denne regnes som hans litterære gjennombrudd. Han skrev også flere skuespill, bl.a. tragedien Abrahams offer (1938, oppført på Den Nationale Scene og Nationaltheatret) som ble en suksess.
Andre verdenskrig
Han er imidlertid i ettertiden mest kjent for sine bestrebelser på å nazifisere norsk kulturliv under den tyske okkupasjon 1940–1945, blant annet som leder av Statens teaterdirektorat fra det ble opprettet 1. juli 1941, underlagt Kultur- og folkeopplysningsdepartementet. Direktoratet hadde blant annet som oppgave å sensurere alle teater- og revyforestillinger, noe som medførte at han ble kalt «teaterdiktator» på folkemunne.
Tiden etter krigen
Han ble i landssvikoppgjøret dømt til 12 års fengsel, men benådet etter fem år. Han ble imidlertid avvist av det norske samfunnet. Hans søknad om gjeninntredelse i Forfatterforeningen ble avslått, og han var uønsket på sitt tidligere forlag Gyldendal. Det eneste stedet som slapp ham inn var Den katolske kirke som han konverterte til i 1948, og hvor han møtte barmhjertighet og vilje til forsoning.
Hans eneste publiserte verk etter krigen var romanen Jomfruen, helgenen og banditten. En historie fra Italia kom ut i 1959, året før han døde i Italia.
Romaner
- I skriftestolen – roman (1918)
- De unge skud : høstmanden I – roman (1920)
- Jernnetter : høstmanden II – roman (1921)
- Den kolde vaar – roman (1924)
- Svalerne – roman (1926)
- I lysthuset – roman (1928)
- Mot dag – roman (1930)
- Scirocco – roman (1933)
- En mann uten ansikt – roman (1933)
- Jomfruen, helgenen og banditten – roman (1959)
Skuespill
- Diktator – skuespill (1933)
- Hyklere – skuespill (1935)
- Hvepsebolet – skuespill (1936)
- Abrahams offer – skuespill (1938)
- Den fattige fra Assisi – skuespill (1940)
- Før stormen – skuespill (1942)
- Høyenhall – skuespill (1943)
Oversettelser (utvalg)
- Thomas Mann: Trollfjellet (Der Zauberberg) (1935)
- Selma Lagerlöf: Liljecronas hjem (Liljecronas hem)
- Israel Joshua Singer: Brødrene Ashkenazi (1937)