Håkon Jentoft Ingebrigt Sørensen

Håkon Jentoft Ingebrigt Sørensen (født 19. mai 1910 i Karlsøy kommune, død 26. mars 1981) var fisker og handelsmann. Under andre verdenskrig anga han deltakerne i motstandsoperasjonen Martin (Red), noe som førte til at elleve mann ble drept og at Jan Baalsrud med nød og neppe unnslapp med livet i behold.

Han ble i 1939 gift med hushjelp Henny Amanda Hansen.

Toftefjordaffæren

Den 27. mars 1943 ble Sørensen kontakta av motstandsfolk som hadde kommet over fra Storbritannia med fiskeskøyta M/K «Brattholm». Om bord var det fire mann fra Kompani Linge og åtte mann fra Shetlandsgjengen. Målet for Linge-karene var å utføre sabotasje i Troms. De hadde en kontaktperson på Karlsøy, men det viste seg at han hadde dødd atten måneder tidligere. Først oppsto det noe forvirring fordi også kontaktpersonen het Sørensen, og da de forsto at det var feil mann de snakka med tok de sjansen på å be om hjelp med transport fra Håkon Sørensen.

Sørensen skal ifølge Eirik Veum allerede på det tidspunkt ha vært informant for det tyske Sipo. Sørensen var forøvrig ikke medlem av NS. Han noterte så mye han kunne om mannskap og fartøy, og kontakta lensmann Sverre Hoel. Hoel, som var medlem av Nasjonal Samling, kontakta Tromsø politikammer. Der var Edvin Wikan en av de som tok imot meldinga, og han klarte å holde den igjen i noen timer. Men meldinga måtte etter hvert gå videre til Sipo og Statspolitiet. Den fant også andre veier fram til Gestapo, ettersom Hoel også kontakta Statspolitiet direkte. Dette førte til at tyskerne satte i gang aktiv leting.

Den 30. mars ble «Brattholm» funnet av minesveiperen R56. Motstandsfolkene måtte sprenge skøyta. En av dem ble drept på stedet, mens de andre kom seg i land. Ti ble pågrepet med en gang, mens Jan Baalsrud kom seg unna. Det ble for hans del innledninga på en to måneder lang flukt over til Sverige. De pågrepne ble utsatt for harde forhør. En av dem døde på sykehus dagen etter pågripelsen, mens de andre ble henretta i henhold til Kommando-Befehl, ordren om å henrette alle kommandosoldater, den 2. april 1943. Håkon Sørensen mottok kr 5000 for opplysningene samt ei kasse med matvarer, sigaretter og brennevin. Overleveringa av kassa skjedde den 1. april 1943 hos Gestapo i Tromsø. Lensmann Hoel fikk ei tilsvarende kasse på samme tidspunkt, samt kr 500.

Arrestasjon og dom

Kort tid etter krigens slutt ble Sørensen pågrepet. Han ble sammen med lensmann Hoel framstilt for varetektsfengsling for Lyngen forhørsrett den 15. juni 1945. I tillegg til at angiveriet førte til at elleve mann som var med «Brattholm» mista livet, var det også to mann fra Tromsø som døde i tysk fangenskap som følge av hans angiveri. Dette var Jenberg Kristiansen og Sedolf Andreassen, hvis navn Sørensen oppga under avhør hos Gestapo. Begge hadde vært involvert i motstandsarbeid. Som følge av arrestasjonene fikk tyskerne også tak i motstandsfolkene Kaare Moursund og Thor Knudsen, og begge disse døde også i tysk fangenskap. Det er uklart hvor direkte Sørensen var involvert i angiveri av disse, men når det gjelder Kristiansen og Andreassen oppga han med sikkerhet disse navnene. Sverre Sandmo ble også arrestert og satt i tysk fangenskap inntil krigens slutt.

I forhørsretten forklarte Sørensen hendelsesforløpet. Han forklart også at pakka fra Gestapo inneholdt åtte flasker brennevin, 25–30 pakker sigaretter, tre spekepølser, kaffe og smør, og han bekrefta å ha mottatt 5000 kroner. Disse hadde han dels brukt på en livsforsikring, og dels lånt bort og brukt. Det var igjen omkring 600 kroner. Sørensen erklærte seg ikke skyldig, med den begrunnelse av general Otto Ruge hadde sagt at man ikke skulle foreta seg noe som kunne gi tyskerne grunn til represalier. Den vanlige tolkninga av dette er ikke at det var i orden å drive aktiv bistand til okkupasjonsmakta, men at det fra Ruges side handla om sivile sabotasjeaksjoner. Retten tok derfor ikke hensyn til denne argumentasjonen. I første omgang ble han varetektsfengsla for fire måneder, og dette ble siden utvida.

Straffesaken kom opp for Hålogaland lagmannsrett 18. september 1946. Den 19. september la aktor i sin sluttprosedyre ned påstand om tolv års fengsel for Sørensen, og tjue års fengsel for Hoel, samt rettighetstap i ti år for begge. For Hoels del var det også påstand om tap av lensmannssillingen og retten til offentlige verv på livstid, samt inndragning av kr 5000 fra Sørensen og 500 fra Hoel. Begges forsvarere innstilte på frifinningsdom.

Tiltalen var etter straffelovens § 86 om bistand til fiendtlig makt, med presisering i provisorisk anordning av 3. oktober 1941. Fra aktors side ble det lagt vekt på at Sørensen måtte ha visst at oppringningen til lensmannen ville få konsekvenser, og at liv ville være i fare. Aktor mente også at han måtte ha vært kjent med at lensmannen var NS-medlem. Det forelå ikke noen straffriende nødstilstand, selv om det kunne ha vært en viss risiko forbundet med å tie om at det var motstandsfolk i området.

Sørensens forsvarer, overrettssakfører Warhuus, la vekt på at man ikke skal straffes for utilsiktede konsekvenser av handlinger, og at uaktsom overtredelse av straffelovens § 86 ikke var straffbart. Det ble også lagt fram et forsvar basert på at Sørensen trodde det kunne være en tysk provokasjon for å teste ham. Aktor hadde i sin sluttprosedyre avvist at det var holdepunkter for å tro dette. I forbindelse med andre angiverier ble dette forsvart med at tyskerne allerede visste om sakene. Fra aktors side ble det i den forbindelse påpekt at det uansett var straffbart å bekrefte slike opplysninger overfor fienden.

Dommen ble felt 21. september 1946, og lød på tvangsarbeid i åtte år, med fradrag av 496 dager for utholdt varetekt. Dommen lød også på inndragning av pengene han hadde fått for angiveriet, rettighetstap i ti år og kr 100 i saksomkostninger. Fengselsstraffen ble dermed fire år kortere enn aktors påstand. Lensmann Hoel fikk også en mildere straff: fjorten års tvangsarbeid, rettighetstap i ti år og tap av offentlig stilling på livstid, samt inndragning av kr 500 og saksomkostninger på kr 100.

Sørensen begynte soninga 21. februar 1947, og ble løslatt fra Sem tvangsarbeidsleir den 8. august 1949.

Etter soning

Etter endt soning flytta han tilbake til Bromnes, der han bygde nytt hus nær forretningen, hvor han levde sammen med sin kone.

Sørensen døde på Regionsykehuset i Tromsø den 26. mars 1981, og ble gravlagt fra Elverhøy kirke 3. april.

I filmen Den 12. mann ble Sørensen spilt av Nikolas Steffensen Krane. Han får overlevert ei kasse med mat- og drikkevarer fra Gestapo; eneste forskjell fra den faktiske historia er at det i filmen skjer utendørs i andres påsyn.

Litteratur og kilder

• Haug, Tore og Astrid Karlsen Scott: Jan Baalsrud og de som reddet ham. Utg. Gyldendal. 2001. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Toftefjordaffæren rulles opp for retten» i Tromsø 1945-06-15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Toftefjordtragedien rulles opp for retten» i Tromsø 1946-09-18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Tragedien i Toftefjorden rulles opp i hele sin bredde» i Tromsø 1946-09-19. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Toftefjordsaken er tatt opp til doms» i Tromsø 1946-09-20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• «Dommen i Toftefjordsaka» i Nordlys 1946-09-21. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Veum, Eirik. Nådeløse nordmenn. [3] : Gestapo : 1940-1945. Utg. Kagge. 2014. Digital versjon på Nettbiblioteket..
• Håkon Jentoft Ingebrigt Sørensen i Historisk befolkningsregister