Hallvard Gunleikson Heggtveit

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
H.G. Heggtveit og faren Gunleik Heggtveit, en kjent historieforteller.
Foto: Fra Ljos over Telemark : eit attersyn. Olav Stranna, 1937
H.G.Heggtveits foreldre (?).

Hallvard Gunleikson Heggtveit, kjent som H.G. Heggtveit, (født 22. juli 1850 i Brunkeberg, død 16. november 1924 i Kristiania) var lærer, kirkehistoriker og lokalhistoriker fra Kviteseid. Han er mest kjent for sitt trebindsverk om norsk kirkehistorie på 1800-tallet, der særlig hans omfattende og detaljerte beskrivelser av haugianske aktivister og deres virksomhet har hatt stor innflytelse på seinere framstillinger av haugianismens historie. Heggtveit var selv sterkt kristelig engasjert, og i følge Norsk biografisk leksikon (1931) i så henseende kjent for «sit moderat-kirkelige og lægmandsvenlige standpunkt». Særlig under de politiske og kulturelle stridighetene i 1880-åra stod han for markant konservative holdninger, blant annet som sterkt delaktig i utsendelsen av «Opraab til Christendommens Venner i vort Land» i 1883. Han var en aktet mann i sin samtid og kjent for sin store private boksamling.

Familie

Foreldra var Gunleik Halvorsson og hustru Dagny Thorleifsdotter. De drev garden Heggtveit i Brunkeberg anneks til Kviteseid.

H.G. Heggtveit var gift to ganger. Det første ekteskapet ble inngått 12.7. 1876 i Søndre Land med Karen Hansdatter Aschim (19.5. 1844–13.1. 1883). Hun var født Dysteie i Vestre Toten, datter av skomaker Hans Evensen Snedkerhaugen og Helene Olsdatter. Heggtveit ble enkemann og giftet seg på nytt i Fåberg 11.10. 1884 med Mina Gustava Bleken (2.12. 1859–14.8. 1826). Hun var datter av gardbrukerparet Torger Johnsen Bleken og Mari Hansdatter Formo.

Utdanning

Etter vanlig allmueskole gikk Heggtveit ett års fortsettelsesskole i heimbygda. Han tok eksamen ved Kviteseid lærerskole i 1869, og gikk vinteren 1871–1872 på Holt seminar (lærerskole).

Lærer, klokker, redaktør

Heggtveits første stilling etter endt lærerutdannelse i 1872 var ved barnehjemmet Hans Cappelens Minde ved Skien. De etterfølgende ansettelsene var som følger:

  • 1874–1877: Annenlærer ved Porsgrunn allmueskole.
  • 1877: Kirkesanger i Sauherad.
  • 1878–1886: Kristiania allmueskole.

Sin varigste yrkesgjerning fikk Heggtveit som klokker i Trefoldighet menighet i Kristiania, i mye over en mannsalder fra 1886 til 1922.

Heggtveit gjorde også en betydelig innsats som redaktør for kristelige blad og tidsskrift. Det gjaldt ukebladet ''Hjemmet'' 1881–1886, ''Børnebibliotheket'' 1882–1893, og som medredaktør av For Fattig og Rig 1883–1890.

H.G. Heggtveit var styremedlem i Lutherstiftelsen i en 30-årsperiode.

Kirkehistoriker og folkeminnesamler

Heggtveit er mest kjent for sine kirkehistoriske granskninger, blant annet: Illustreret kirkehistorie (1891-95) og særlig Den norske kirke i det 19. aarhundrede, 3 bd. (1905-1920). Han samlet folkeminner og medvirket til at Olea Crøgers håndskrevne folkeviser ble berget for ettertiden. Han samarbeidet med flere betydelige folkeminnesamlere og kulturpersonligheter i sin samtid, så som Moltke Moe, Knut Loupedalen og Rikard Berge.

Heggtveitsamlingen ved Menighetsfakultetet (MF Vitenskapelig høyskole) i Oslo innholder blant annet en omfattende korrespondanse, særlig knyttet til Hans Nielsen Hauge og haugianismen.[1]

Konservativ i tro og politikk

Heggtveit var sekretær i komiteen som under ledelse av teologiprofessor Gisle Johnson stod bak Opraab til Christendommens Venner i 1883. Oppropet var et kirkelig og politisk angrep på venstrebevegelsen under forfatningsstriden som var på sitt mest intense på det tidspunktet. Hovedmannen bak oppropet var utvilsomt professor Johnsen, men i Norsk biografisk leksikon (1931) blir det hevdet at Heggtveit «hadde en væsentlig del i utformningen av opropet», og at «hans anseelse blandt lægfolket bidrog til den tilslutning opropet fik fra dette.»

I 1885 var Heggtveit valgmann for Høyre, men han deltok ikke seinere aktivt i det politiske liv.

Bibliografi

Referanser

Kilder og litteratur