Harald Bjerke (1860–1926)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Bjerke som nyutnevnt generaldirektør i Norsk Hydro.
Foto: Ernest Rude/Oslo Museum (1918).

Harald Borgen Bjerke (født 4. mars 1860 i Kristiania, død 1. april 1926 i Oslo) var industrileder, blant annet generaldirektør i Norsk Hydro fra Sam Eyde avgang i 1918 til 1926, noen måneder før sin død.

Familie

Han var sønn av fabrikkeier Christian Bjerke (1826–1903), opprinnelig fra Hole og Emma Borgen (1834–1908) fra Christiania. Han var det tredje barnet av en søskenflokk på sju. Faren eide og drev trelastfirmaet Mandalsgatens Høvleri som lå i dagens Mandalls gate 10 på Grønland i Christiania.

Han ble i 1894 gift med Thora Caroline Ræder (1863–1932), datter av stiftamtmann i Bergenhus, Nicolai Ditlev Ammon Ræder (1817–1884) og Johanne (Hanna) Cathrine Scheel (1830-1910).

Virke

Han vokste opp i Kristiania og tanken var at han skulle overta farens trelastbedrift og han ble tatt opp på den andre kullet på den nystartede Christiania tekniske skole som da lå i Kristian IVs gate 8b i 1874. Han ble uteksaminert derfra i 1877, 18 år gammel.

Han hadde et kort studieopphold i Frankrike og i 1882 reiste han til USA hvor han arbeidet noen år i treforedlingsindustrien.

Hamburg

Da han kom hjem i 1885 gikk han inn i farens trelastbedrift. Men han opplevde at han her fikk for lite spillerom. Han brøt opp da han var 25 år igjen reiste til Hamburg hvor Christiania Hesteskosømfabrik hadde i 1878 anlagt en fabrikk i Bergedorf utenfor Hamburg for produksjon av hesteskosøm for det europeiske markedet. Han ble her engasjert som direktør for fabrikkens virksomhet i Hamburg over Europa.

Mandalsgatens Høvleri

Bjerke fikk på slutten av 1800-tallet oppført Villa Høva, fra 1906 adresse Jegerveien 4, arkitekt Harald Kaas, som sin bolig. Festsal i tilbygg fra 1918. Solgt i 1933/34 til et av Eivind Eckbos legater og gjort om til kursted 1934. I dag kurs- og selskapslokaler.

Etter ti år i stillingen i Hamburg vendte Harald Bjerke hjem igjen i 1895 og kom tilbake til farens høvleribedrift, og ble da leder for bedriften.

Han evnet å få bedriften trygt igjennom all uroen i byggebransjen og byggestoppen som kom i kjølvannet av Kristianiakrakket i 1899.

Verv

Bjerkes gode administrative evner og resultater ble lagt merke til, og selv om han virket i en ganske liten bedrift fikk han en rekke betydelige offentlige verv. I 1904 ble han valgt inn i hovedstyret for Den Norske Fællesforening for Haandværk og Industri og ble forenings formann i 1913 før den i 1919 ble delt i de to selvstendige forbundene Norges Industriforbund og Norges Håndverkerforbund.

I 1906 ledet Bjerke den departementsoppnevnte Jernbanekomiteen som utarbeidet statsbanens nye administrasjonsordning og i 1907 fikk han plass i sentralstyret til Norsk Arbeidsgiverforening hvor han i 1910 ble valgt til formann.

Norsk Hydro

Tiden som leder av Arbeidsgiverforeningen ble relativt kort, da Bjerke allerede i 1912 trakk seg fra vervet etter å ha blitt kalt til stillingen som administrerende direktør i Norsk Hydro.

Han overtok som Hydros andre generaldirektør etter grunnleggeren Sam Eyde i 1918 og satt i stillingen til kort før han døde våren 1926.

Konflikt med Eyde

Tiden i Norsk Hydro skulle bli Bjerkes desiderte karrieremessige høydepunkt, men også en meget krevende tid. Dette var fortsatt i pionertiden, mens utbyggingen av kunstgjødselindustrien på Rjukan i Telemark enda pågikk. Pionertiden var preget av den ubyråkratiske og karismatiske lederstilen til Sam Eyde, i kontrast til Bjerkes tilbakeholdne og korrekte væremåte. Bjerke virket i denne tiden som et korrektiv til Eyde, og bygget opp en ny organisasjonsstruktur. De ulike ledelsesformene førte sadig til konflikter mellom Eyde og Bjerke. Men Bjerke hadde stor tillit innen Hydro og blant selskapets franske eiere. Da Eyde ble tvunget til å trekke seg som generaldirektør 1917, var Bjerke hans selvskrevne etterfølger.

Uheldige disposisjoner

Hydro hadde tjent store penger under første verdenskrig, noe som ga selskapet handlingsrom. Bjerke ønsket å bruke dette til å gjøre Hydro mindre avhengig av hovedproduktet kalksalpetergjødsel. Betydelige midler ble brukt til å bygge opp en forskningsavdeling som skulle utvikle nye forretningsområder, men de nye kostbare satsningene innen produksjon av blant annet sprengstoff, syntetiske fargestoffer og lettmetall var ikke vellykkede og måtte snart avvikles.

De senere årene som generaldirektør ble heller ikke enkle. Den internasjonale utviklingen gjorde det mulig å produsere nitrogengjødsel billigere enn Hydros metoder som fortsatt bygget på lysbueprosessen som var utviklet av Kristian Birkeland og Sam Eyde ved begynnelsen av århundret. I Hydro ble ikke denne situasjonen oppfattet eller tatt alvorlig tidlig nok. Bjerke og selskapets ledende ingeniører holdt på den tradisjonelle metoden, og avviste kategorisk behovet for teknologisk fornyelse.

Eyde, som fortatt satt i selskapets styre, var blant de fremste talsmennene for en omlegging bort fra akterutseilte metoder. Det ble en bitter strid mellom de to gamle rivalene Eyde og Bjerke, som Bjerke tapte. Han ble høsten 1925 nødt til å innrømme at Eyde hadde rett når det gjaldt behovet for teknologisk omlegging, og trakk seg som generaldirektør i januar 1926. Han døde bare få måneder etterpå, 66 år gammel.

Politisk arbeid

Med en så framskutt posisjon som Bjerke fikk i Hydro, trakk han seg fra andre samfunnsessige verv han hadde hatt. Han ble imidlertid sittende i Arbeidsgiverforeningens sentalstyre livet ut, men søkte i hovedsak å virke i mer tilbaketrukne posisjoner.

Han beholdt riktignok sin plass i Arbeidsgiverforeningens sentralstyre frem til sin død, men foretrakk generelt å utøve innflytelse fra en mer tilbaketrukket posisjon.

På bakgrunn av den politiske urolige tiden i 1920-årene, med kriser og bitre arbeiderkonflikter, deltok han i 1923 i gruppen Vort Land, en krets av konservative næringslivsmenn som satte seg fore å støtte kampen mot bolsjevismen med økonomiske midler. Denne var særlig aktiv fram til 1926 og ble antakelig formelt oppløst rundt 1928, etter å ha samarbeidet med Høire, Frisinnede Venstre og Bondepartiet gjennom økonomisk støtte.

Anerkjennelser

Harald Bjerke ble tildelt en rekke offentlige anerkjennelser. Han var blant annet ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, kommandør av den svenske Vasaorden og kommandør av den franske Æreslegionen.

Harald Bjerkes gateNotodden ble i 1937 navnsatt etter ham.

Kilder