Hellik Teigen AS
Hellik Teigen AS er en renovasjons-og gjenvinningsbedrift med hovedkontor på Loesmoen ved Hokksund i Øvre Eiker kommune. Selskapet ble etablert i 1960, men er en direkte fortsettelse av den skraphandlervirksomheten som Hellik Teigen og sønnen Ring Teigen hadde bygd opp siden begynnelsen av 1900-tallet. Firmaet har i dag (2021) ca. 110 ansatte og en omsetning på rundt 400 millioner kroner. I tillegg til virksomheten i Hokksund, har selskapet avdelinger i Bergen, Stavanger, Karmøy, Refsnes, Drammen og Lyngdal. I 2011 hogde bedriften blant annet opp ti av Oslos T-banevogner (type T2000).
Familiebedriften
Firmaet Hellik Teigen AS regner sin historie tilbake til 1900, året da Hellik Teigen etablerte seg som skraphandler i Skotselv. Formelt var dette et enmannsforetak, men i praksis var også kone og barn i høy grad involvert i virksomheten. Likevel var det først og fremst den eldre Hellik Teigen som bygde opp virksomheten fra ingenting til å bli en bunnsolid forretning.
Skraphandler Hellik Teigen
Hellik Kittilsen Teigen, (1875-1953), kom fra gården Dokka i Svene. Han var den første av sju søsken, men kun fire vokste opp. Han møtte Bertha Rønningsdalen fra Jondalen, og de giftet seg i Kongsberg kirke i 1901. Like etter flyttet de til Skotselv på Øvre Eiker. De fikk seks barn: Borghild, Olav, Ingeborg, Ring, Hermod og Tora.
I Skotselv begynte Hellik som skraphandler. Før hadde han jobbet i skogen, men han måtte søke lettere arbeid på grunn av problemer med ryggen. I 1902 kjøpte han Kopperudløkka like ved Skotselv stasjon. Dette var i mange år sentrum for familiebedriften og ble etter hvert kjent som Gamlegården.
Fra den beskjedne starten, da Hellik gikk rundt med drakjerre, utviklet skraphandlervirksomheten seg etter hvert til en betydelig bedrift. Hellik brukte tog når han reiste land og strand rundt for å kjøpe og selge skrapjern. Lenge var også jernbanen eneste transportmiddel for å frakte skrap til og fram tomtene i Skotselv, men etter hvert som sønnene ble voksne, ble det også kjøpt inn lastebiler.
Nysetra
I 1923 kjøpte Hellik og Bertha også eiendommen Nysetra på Holtefjell, og dette ble et ferieparadis både for den jaktglade Hellik og resten av familien. Men først og fremst var det Bertha som styrte på Nysetra, som hun utviklet som feriested både for vinter-og sommerturister. Her tok ekteparet imot viktige forretningforbindelser, men Bertha tok også imot gjester for rekreasjonsopphold. Hun bodde store deler av året på Nysetra og gikk med liv og lyst inn for å utvikle stedet helt fram til hun døde i 1967 .
I 1939 kjøpte ekteparet Teigen også eiendommen «Hasseltun», som var den gamle disponentboligen ved Skotselv Cellulosefabrik.
Brødrene Teigens virksomheter
Helliks tre sønner kom alle tidlig inn i skraphandlerbransjen, først som medarbeidere hos faren, men de startet også tidlig egne firmaer.
Olav Teigen startet i 1927 O. Teigens maskinforretning, som ikke kun var en skraphandel, men hvor også inngikk salg av brukte maskiner og deler. De to yngste brødrene, Ring og Hermod Teigen samarbeidet noen år i firmaet «Brødrene Teigen», men skilte lag i 1942.
Årene etter krigen var preget av rask ekspansjon. Hermod Teigen AS flyttet fra Skotselv og etablerte seg på Lierstranda ved Drammen. Firmaet ble seinere overtatt av sønnene Atle Teigen.
O. Teigen Maskinforretning overtok Gamlegården i Skotselv, og da Olav døde i 1953, ble virksomheten ført viddere av enken Halldis Mandt og seinere av sønnen Ståle Teigen.
Ring Teigen drev også lenge virksomheten fra Skotselv, men i 1959 kjøpte han eiendommen Thorstad på Loesmoen ved Hokksund og begynte å bygge opp en større virksomhet der.
Ring Teigen giftet seg i 1939 med Anna Rugland, (1907-1974). De fikk sønnene Hellik (født 1940), og Geir (født 1944).
Hermod giftet seg i 1936 med Tone Kirkebøen, og de fikk barna Torunn, Hilde, Bror, Atle og Birthe.
Ring Teigens bedrift
Firmaet Ring Teigen var i praksis en fortsettelse av virksomheten til faren, Hellik Teigen, som Ring hele tiden hadde et nært samarbeid med. Etter farens død i 1953 fortsatte Ring å utvide virksomheten, samtidig som han flyttet den fra Skotselv til Hokksund. Selskapet fortsatte imidlertid som en ren familiebedriften.
Med hele landet som arbeidsplass
I årene etter krigen hadde Teigen svære rivingsoppdrag over store deler av landet. I 1947 ble en av firmaets mest pålitelige menn, Erik Thingelstad, sendt til Kirkenes for å skjære opp jernskrap som tyskerne hadde etterlatt på Bjørnevatn. Dette ble fraktet sjøveien til Christiana Spigerverk . Året etter leide Teigen et skip for å skipe skrap fra et militærlager med kanoner i Bjerkvik i Nordland som var sprengt i biter av engelskmennene.
Den største jobben i 1950-årene var for Norsk Hydro, på Herøya, delvis i samarbeid med Hermod Teigen, og på Rjukan. I 1958 kom turen til riving av Kongsberg Træsliberi. Mye ble hugget i biter, men brukbart produksjonsutstyr ble solgt firmaet videre.
Et stort samarbeidsprosjekt mellom Ring og Hermod Teigen etter 1960, var rivningen av Eidanger Salpeterfabrikk for Hydro. På Rjukan startet en omfattende nedbygging fra slutten av 1960-årene, og nedleggelsen av Hølandsbanen i 1962 skaffet en stor kontrakt. Det samme gjaldt for Det norske Nitridaksjeselskap i Hardanger og ved Tokke-kraftanleggene i Telemark.
Det var også mange store rivningsprosjekter i treforedlingsindustrien. Etter 1970 kom det enda flere oppdrag her, da de mindre bedriftene ikke lenger klarte seg i konkurransen og måtte legge ned.
Noen jobber var slett ikke ufarlige, og særlig hvis man ikke gjorde ting i riktig rekkefølge. Helseplager hørte også med. Som eksempler på dette kan nevnes rivingen av Svelgfoss kraftstasjon på Notodden, demontering og flytting av en 30 tonns kran på Herøya og en kjempejobb med å rive aluminiumsverket i Tyssedal i 1980. I 1982 kom nok en betydningsfull kontrakt i det firmaet skulle få kjøpe alt skrapjern fra Årdal og Sunndal Verk.
«Ring Teigen som overtok sin fars firma i 1953. Han overtok derfor også gamle kunder, gamle leverandører og tidligere ansatte, og han viste seg å være flink til å utvikle nye forretningsforbindelser og å ansette nye og dyktige medarbeidere.»
Etableringen på Loesmoen
Den store virksomheten gjorde at firmaet fikk behov for større tomteområder, både til lagring og bearbeiding av skrapet. Mange av tomtene i Skotselv lå på leid grunn, og smale veier i Skotselv gjorde transporten uholdbar.
I årene omkring 1960 valgte derfor Ring Teigen å kjøpe opp omkring 40 mål tomt fra gården Vestre Lo på Loesmoen øst for Hokksund sentrum.
I første omgang brukte Teigen tomta som lagringsplass for ting som det gikk an å selge uten gjenvinning. I slutten av årtiet fikk han en betydelig kontrakt med NSB for opphugging av vogner og lokomotiver. Først ble materiellet brent og hugget opp på Hokksund stasjon, men snart fikk tomta på Loesmoen sidespor til jernbanen. Åpen brenning av materiell ble helt uholdbart, da det innhyllet hele Loesmoen i svart røyk. Røyskaderådet gav derfor bedriften pålegg om å bygge en forbrenningsovn med lang pipe.
Fra skraphandel til gjenvinning
De nye tomteområdene på Loesmoen åpnet muligheter for en mer effektiv bearbeiding av skrapmetall og etter hvert også av annet avfall. Dermed begynte utviklingen fra handel med skrap til industriell bearbeiding og gjenvinning ved hjelp av avansert teknologio.
Det første steget i denne retningen var innkjøpet av en hydraulisk Lindemann-presse, en såkalt alligatorsaks, som ble kjøpt inn i 1967, og i 1968 kom 2 heisekraner, Coles fra England og Sennebogen fra Tyskland. Samme år skjedde en storinvestering i en kjempemessig hydraulisk saks fra Becker i Dortmund. Den hadde 500 tonns trykk på kniven og kunne skjære opp lastebiler og jernbanevogner. I 1980 kom en hydraulisk Becker-saks med 1200 tonns trykk. Denne transporten var en sak for seg, og fikk mye oppmerksomhet på den siste etappen gjennom Hokksundsgater.
Å utvikle bedriften på Loesmoen fra å være en lagringsplass for skrap til en gjenvinningsbedrift for så og si alle metaller tok svært lang tid, og har egentlig aldri tatt slutt. Det har sin grunn i innføring av stadig mer effektiv teknologi for separasjon av metaller, metallsøk, bearbeiding av skrap, henting og kjøring av gjenvunnet metall med tog og etterhvert kun med lastebil.
Fra 1982 til 1992 holdt Teigen-folk på i sommersesongene i Kirkenes og i Bjørnevatn med riving og opphugging av kjempemessige maskiner og oppsamling av enorme mengder metallskrot etter A/S Sydvaranger.
Fra familieselskap til storkonsern
Nye generasjoner
Sønnen Hellik kom inn i firmaet alt i 1958, bare 18 år gammel, og han begynte snart å ta initiativ til å finne stadig nye metoder for gjenvinning. Broren Geir sluttet seg til i 1963. I 1965 ble Jan Nikkerud ansatt og spilte i mange år viktig som kontor- og innkjøpssjef. Bilfragmentering avløste på mange måter mottaket av jernbanemateriell da massebilismen som oppstod i 1960-årene senere ville gi store mengder kasserte vrak. Allerede i 1977 stod derfor et helt nytt fragmenteringsanlegg ferdig på Loesmoen. For å sikre en så stor investering så var tomta i 1975 utvidet med 22 mål, og konsesjon forelå året etter. Men Ring Teigen eide ennå alle aksjer, og han fortsatte som selvfølgelig sjef. I 1974 hadde han mistet sin kone, Anna Teigen, i en bilulykke, og da trappet han mer eller mindre frivillig ned. Geir var i 1975 i ferd med å trekke seg ut fordi han tok over på odel en stor skogeiendom på Bolkesjø i Telemark fra sin farmor Bertha. Derfor satt Hellik Teigen i ganske ung alder med nesten hele ansvaret for firmaet. Han hadde lært bransjen å kjenne på et tidlig tidspunkt, gått i spissen for å ta i bruk den mest moderne teknologi, knyttet verdifulle kontakter i utlandet og engasjerte seg gjennom mange år i "Norges Råvaregjenvinningsforening". I 1986 gav Ring seg for godt, 80 år gammel. Geir hadde beholdt noe av sitt engasjement, men trakk seg helt ut i 1988. Dermed var Hellik blitt eneeier, men året etter ble bedriften til aksjeselskap. Ved fullført artium i 1984 tok hans sønn, Ring Tore Teigen, (født 1965), plass i firmaet, ble senere partner og kjøpte seg til slutt opp til 80 % av aksjene.
Miljøutfordringene
I 1980-årene begynte pressen å skrive stadig mer om Teigen på en måte som ikke var av det fordelaktige slaget. Det var et sterkt miljøfokus på bedriften, og Bellona engasjerte seg mye i en kjempehaug bestående av ikke-magnetiske metaller som det ikke gikk an å skille ut. Teigen og co hadde lagret dette skrotet for å vente på en ny teknologi som kunne gjøre det lønnsomt å utvinne metallet. Tilslutt ble det mulig gjennom innkjøp av et flotasjonanlegg, en såkalt spektograf, sikteanlegg, bruk av magnetisme og antimagnetisme og bruk av lineærmotorer. Dermed var det for første gang mulig å gjenvinne nesten alle typer metaller. Forut for denne prosessen hadde firmaet i 1981 inngått en avtale med Statens Forurensingtilsyn om enerett til oppmaling av bilvrak i landet slik at inntektene herfra ble delt mellom Teigen og myndighetene. En langvarig rettstvist om eiendomsretten til den nå verdifulle haugen fulgte, og fant ikke en løsning før i 1993. SFT krevde bygging av renseanlegg, effektiv oppsamling av spillolje og kjemikalier, håndtering av radioaktivt avfall og støydemping ved å bygge høye gjerder. Det interne arbeidsmiljøet hadde vært et forsømt kapittel, men fikk stor oppmerksomhet og konsekvens ved innføring av den nye arbeidsmiljøloven. Dette tok de ansatte til seg ved å gjøre fagforeningen på alle måter mer aktiv i bedriften, og ikke bare i lønnsforhandlinger.
Kilder og litteratur
- Aftenposten, 19. oktober 2011: 1994: «Kjøpt for 240 millioner 2011: Solgt for én million kroner»
- Hellik Teigen Groups nettsider
Hellik Teigen AS inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen. Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside! |