Jens Stoltenberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jens Stoltenberg (til høyre) under et besøk på Rosenvilde videregående skole i 2009.
Foto: Eva Groven

Jens Stoltenberg (født 16. mars 1959 i Oslo) var statsminister i to regjeringer, har vært stortingsrepresentant i flere perioder og har hatt en rekke verv i Arbeiderpartiet. Siden 2014 har han vært generalsekretær i NATO.

Slekt og familie

Han er sønn av politiker og ambassadør Thorvald Stoltenberg (1931–2018) og ekspedisjonssjef Karin Heiberg (1931–2012). Han er det andre av deres tre barn; de andre to er lege Camilla Stoltenberg (f. 1958) og programleder Nini Stoltenberg (1963–2014).

I 1987 ble han gift med konsulent Ingrid Schulerud (f. 1959). Hun er datter av forfatter og teatersjef Mentz Schulerud (1915–2003) og Rigmor Christensen. Paret har to barn.

Faren tilhørte slekta Stoltenberg, og mora slekta Heiberg. Stoltenberg-sida av slekta var tema for en episode av serien Hvem tror du at du er? da Thorvald Stoltenberg var med der i 2012/2013.

Barndom, ungdomsår og utdanning

Som barn var Jens Stoltenberg med til Jugoslavia da faren ble ambassadør i Beograd. Under oppholdet lærte han både engelsk og serbokroatisk.

Jens Stoltenberg slet en del på skolen, spesielt med matematikk. Han har selv sagt at det at han begynte på Steinerskolen var en viktig årsak til å han kom seg gjennom grunnskolen med et greit resultat. Han tok examen artium ved Oslo katedralskole i 1978, og begynte å studere økonomi ved Universitetet i Oslo. I 1987 tok han embetseksamen som sosialøkonom, med svært godt resultat. Under studiet sto Osloskolen, en variant keynesiansk økonomisk forståelse, sterk ved universitetet.

I studietida engasjerte han seg i AUF. Partivalget var ikke overraskende, for faren hadde allerede hatt en omfattende karriere i Arbeiderpartiet og LO, og i 1979 ble han forsvarsminister i Odvar Nordlis regjering. Jens Stoltenberg begynte å ta på seg verv i studietida, blant annet som leder for Mannsrolleutvalget fra 1986 til 1991.

Han jobba også noe som journalist i studietida. Det hadde han begynt med under avtjening av verneplikt, da han ble journalist i Soldatnytt, bladet for vernepliktige soldater. Fra 1979 til 1981 var han deltidsjournalist i Arbeiderbladet.

Politisk karriere

Jens Stoltenberg talte under rosemarkeringa tre dager etter terrorangrepene den 22. juli 2011.
Foto: Eva Rogneflåten

Da han var ferdig med studiene gikk han ikke direkte inn i politikken, men fikk en forskerstilling ved Statistisk sentralbyrå. I 1990 fikk han permisjon fra den jobben for å bli statssekretær i Miljøverndepartementet, der Thorbjørn Berntsen var statsråd. I 1993 ble han så utnevnt til nærings- og energiminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Permisjonen fra SSB ble forlenga, og det skulle vise seg at det etter dette ble politikk på fulltid for Stoltenberg. Innen partiet ble det også stadig med framtredende verv. Fra 1990 til 1992 var han leder i Oslo Arbeiderparti, og i 1992 ble han nestleder i landspartiet.

Stortingskarrieren begynte i 1989, da han ble tredje vara for Arbeiderpartiet i Oslo. I og med at Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakt ble det til at han fra 1991 til 1993 møtte fast for Bjørn Tore Godal. I 1993 ble han valgt inn som fast representant, og det ble han fram til valget i 2017. I store deler av perioden fra 1993 til 2017 måtte han erstattes av vararepresentant, ettersom han satt i regjering.

Da Torbjørn Jaglands regjering tiltrådte i 1996 ble Stoltenberg med over i den, men skifta departement og ble finansminister. Denne regjeringa måtte gå av etter et solid valgnederlag i 1997. Katastrofevalget ble i stor grad knytta til Jaglands lederstil, og da det ble et dårlig valg i 1999 var det klart at det kom til å bli endringer i ledelsen i Arbeiderpartiet. I februar 2000 overtok Stoltenberg som parlamentarisk leder og statsministerkandidat. Dette ga et løft på meningsmålingene. Bare en måneds tid senere tiltrådte Jens Stoltenbergs første regjering, som per 2019 er den siste rene Arbeiderparti-regjeringa. Stoltenberg var 41 år gammel, og ble dermed vår yngste statsminister så langt. Den overtok etter Kjell Magne Bondeviks første regjering, som var en mindretallsregjering. Utfordringene for Stoltenberg ble ikke mindre enn de hadde vært for Bondevik. Faktisk hadde Bondevik, med sin sentrum-høyre-regjering, hatt større muligheter til å hente støtte fra begge sider. Stoltenbergs første regjering ble bare sittende til oktober 2001, da nok et valgnederlag førte til at Kjell Magne Bondeviks andre regjering tok over. Stortingsvalget 2001 var faktisk det dårligste for Arbeiderpartiet siden 1920-åra, da partiet var herja av indre konflikter.

Stoltenberg ble partileder i november 2002. Det ga en liten oppgang på meningsmålingene, men den var såvidt målbar. Stoltenbergs store politiske seier kom ved stortingsvalget 2005. Han leda en svært god valgkamp, og han klarte å få med seg to andre partier for å danne en felles regjeringsplattform. At Sosialistisk Venstreparti ble med var ikke den største overraskelsen, selv om partiet var skeptiske til å være den svake parti i et regjeringssamarbeid. En større bragd var det å sikre Senterpartiet som regjeringspartner; dette sentrumspartiet hadde så langt alltid trukket mot høyresida. Med et godt valgresultat for alle tre partier kunne Jens Stoltenbergs andre regjerings, kjent som «den rød-grønne regjeringa», tiltre i oktober 2005, med et flertall bak seg på Stortinget.

Ved stortingsvalget 2009 fikk den rød-grønne regjeringa videre tillit, og ble sittende i fire år til. I denne perioden skulle Stoltenberg få sitt tyngste oppdrag som statsminister. Den 22. juli 2011 gikk en bombe av i Regjeringskvartalet. Da det skjedde satt Stoltenberg i statsministerboligen i Parkveien og skrev på talen han skulle holde på AUFs sommerleir på Utøya, en leir han selv hadde vært med på som AUF'er. Han ble raskt brakt i sikkerhet i kjelleretasjen i statsministerboligen. Etter hvert begynte det å komme meldinger om skyting på Utøya, og det ble klart at barn og ungdom på sommerleir ble ofre for terroren. Kort tid etter angrepene talte Stoltenberg på fjernsyn. Han gjorde det klart at regjeringa var i funksjon, og at Norge ikke ville la seg bombe til taushet. Og ikke minst gjorde han det klart at svaret på terror var mer demokrati og mer humanitet, men aldri naivitet.

Stoltenberg talte under en sørgemarkering i Oslo den 25. juli, der over 200 000 mennesker var til stede. Han besøkte også overlevende og pårørende på Sundvollen hotell og talte i en minnegudstjeneste i Oslo domkirke. Utover i august deltok han i flere begravelser, og talte blant annet i begravelsen til Monica Bøsei. I pressen høsta Stoltenberg mye ros for måten han takla situasjonen på, både på 22. juli og i tida etter. Også fra det politiske Norge, inkludert fra noen av hans argeste motstandere, fikk han gode skussmål.

Den siste delen av hans tid som statsminister ble naturlig nok prega av terrorangrepene. Det ble gjennomført et omfattende arbeid både fra Stortingets granskningskomite og regjeringas granskningskommisjon, og disse munna blant annet ut i en rekke konkrete anbefalinger om endringer i beredskapen.

I stortingsvalget 2013 klarte ikke de rød-grønne å holde på flertallet, og Erna Solbergs regjering tiltrådte høsten 2013. I mars 2014 ble det annonsert at Stoltenberg hadde fått stillings som generalsekretær i forsvarsalliansen NATO, og i oktober 2014 tiltrådte han der. I 2017 fikk han forlenga åremålet til 2020, og i 2019 ble det igjen forlenga til 2022. I mars 2022 ble åremålet forlenget til 1. oktober 2023 på grunn av den da pågående Ukraina-krigen.

Utgivelser

  • Allarp, Anne Sofie: Den nordiske modellen : sosialdemokratiske samtaler om velferden, krisen, innvandringen og verdiene. Bidragsytere: Anne Sofie Allarp, Jens Stoltenberg, Carin Jämtin, og Mogens Lykketoft. Aschehoug. 2014. ISBN 9788203294709. Digital versjonNettbiblioteket.
  • Alstadheim, Kjetil Bragli med Jens Stoltenberg: Klimaparadokset : Jens Stoltenberg om vår tids største utfordring. Aschehoug, 2010. ISBN 9788203292361. Digital versjonNettbiblioteket.


Litteratur og kilder