Johan Bojer

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Johan Bojer (1872–1959))
Hopp til navigering Hopp til søk
Foto av Johan Bojer fra 1920-tallet.
Foto: Eivind Enger/Oslo Museum

Johan Bojer (født 6. mars 1872 på Orkdalsøra i Orkdal kommune, død 3. juli 1959 på Oppdal) var forfatter med en stor produksjon, særlig kjent for bredt anlagte skildringer av menneskers dagligliv, gjerne med handling fra hjemtraktene. Bojer bodde flere steder i landet, og i en årrekke i utlandet, men de siste 43 årene av sitt liv bodde han i Asker.

Familie

Johan Bojer var sønn av ugifte foreldre handelsfullmektig Hans Bojer (1822–1894) og Johanne Iversdatter Elgaaen (1848–1884). Han ble gift i 1899 med Ellen Lange (1873–1934), søster av fredsprisvinneren Christian Lous Lange (som var far til utenriksminister Halvard Lange). De fikk tre barn:

  • Thora (født 1902), gift med Dyre Vaa (1903–1980).
  • Randi (1903-1994) gift med teologen Odd Godal (1905-1959).
  • Halvard (1905-1979)

Bojer var svigerfar til kunstneren Dyre Vaa, morfar til politikeren Ingvald Godal (1934-) og oldefar (mormors far) til artisten Odd Nordstoga (1972-).

Oppvekst, skolegang og yrkesliv før forfatterskapet

Johan Bojer og pleiemor Randi Fætten i 1907.
Johan Bojer under en 17. mai-tale på Risenga.
Foto: Ukjent / Budstikka

Johan Kristoffer Bojer var født i Orkdal (på Orkdalsøra), men foreldrene var ikke gift, og han tilbrakte det meste av sin barndom i Rissa hos pleieforeldre. Han vokste opp på husmannsplassen Fætten i Reinsgrenda, hos ekteparet «Mor Randi» (1823-1909) og Elias Fætten. Han kalte seg Johan Hansen til faren døde i 1894, da han tok Bojer-navnet. Etter konfirmasjonen i 1887 flyttet han etter farens ønske inn på storgården Fallin, hos gardbrukeren og politikeren Andreas Fallin og kona Gunhild. Der hadde Johan tilhold i ca. tre år. På den tida hadde det rast en hard politisk strid i bygda, som gav den seinere forfatteren motiv til gjennombruddsromanen Et folketog (1896). Andreas Fallin stod sentralt i denne striden. Livet på storgården gav også råstoff til romanen Dyrendal (1919), og i hovedpersonene kunne det gjenkjennes trekk fra Andreas og Gunhild Fallin.

Skoleåret 1887-1888 gikk Johan Bojer på amtsskolen i Selbu, der han hadde skolebestyrer Peter Dybdahl som lærer. Han fortsatte etterpå sin utdannelse på underoffiserskolen i Trondheim 1890-1892, og ble sersjant. Rett etter underoffisersskolen tok han et handelsskolekurs. I de neste årene livnærte han seg som blant annet som butikkbetjent i Hommelvika, handelsreisende i symaskiner for P.L.Wik i Trondheim og kontorbetjent hos fiskegrossist og væreier Tobias U. Borthen, også i Trondheim.

I 1893 var Johan Bojer på forretningsreise i Lofoten, der han fikk anledning til å delta i lofotfisket sammen med sambygdinger fra Rissa. Det var en erfaring han skulle komme til å trekke veksler på som forfatter.

Livet som forfatter

Bojer fikk utgitt en samling fortellinger i 1893 (Unge tanker), under forfatternavnet Johan K. Hansson. Den egentlige debuten kom med enakteren En Moder, oppført i 1894 og utgitt som bok i 1895. Samme år kom den første romanen, Helga.

Johan Bojer oppholdt seg i Paris 1895-96. Etter å ha giftet seg i 1899 med Ellen Lange, bodde ekteparet et par år i Roma, en tid i Steinkjer, og i Paris, fram til 1907, bare avbrutt av Bojers innkalling til militærtjeneste i 1905. Erfaringene fra 1905, og innsikt fra utdannelsen til og tjenesten som underoffiser, gav bakgrunn for romanen Kongens karer (1938). Et deltema der er det sosiale og kulturelle motsetningsforholdet mellom underoffiserer og offiserer.

Etter Paris-tiden bodde familien Bojer på forskjellige steder i Norge, og i en periode i 1912–13 i Berlin. Mellom 1907 og 1909 bodde familien på Gjøvik, der de leide villaen villaen Fredevik av Johan Castberg. Ved folketellingen i 1910 er Bojer bosatt på Nordstrand i daværende Aker herred.

I 1914 bosatte familien Bojer seg i Asker, først som leietakere på Ravnsborg gård på Hvalstad. Fra 1916 bodde de på adressen Kirkeveien 77 på Hvalstad, vis-à-vis Asker Museum, i et hus tegnet av Magnus Poulsson. Huset ble oppkalt etter Plassen i Bjørnsons En glad gutt. Det kalles gjerne Bojer-huset. Johan Bojer ble boende her livet ut. Her skrev han Den siste viking, Den store hunger og Folk ved sjøen. Hans datter Thora Lange Bojer og hennes mann Dyre Vaa tok over Plassen, som fortsatt er i familiens eie.

Blant Bojers mest kjente utgivelser kan nevnes Den siste viking (1921), om trøndere på lofotfisket, utvandrerromanen Vår egen stamme (1924), og de selvbiografiske Læregutt (1942) og Svenn (1946).

Fra 1953 mottok Bojer Statens kunstnerlønn.

Johan Bojer beholdt kontakten med hjembygda Rissa gjennom hele livet, og i 1932 bekostet han byggingen av en ny kirke ved Reins kloster, Rein kirke, gjerne kalt Bojerkjerka. Da Bojer døde på Oppdal av lungebetennelse i 1959, var det på vei hjem til Asker etter et besøk i Rissa.

Velgjørenhet og samfunnsengasjement

Bojers suksess med sine mange bokutgivelser, som kom i store opplag, og som ble oversatt til de fleste europeiske språk, gjorde at han etter hvert opparbeidet seg en betydelig formue. Han delte generøst ut av disse pengene til formål som han fant støtteverdige. Finansieringen av Rein kirke var det største enkeltbidraget, og sikkert det viktigste for ham personlig. I forbindelse med 900-årsfeiringen av slaget på Stiklestad ble det i 1930 arrangert en stor jubileumsutstilling i Trondheim. Til denne tok Bojer initiativ til å anskaffe en staværingsbåt som ble døpt «Den siste viking». Bojer betalte 1/3 av summen som dette kostet.

Et annet eksempel på viljen til velgjørenhet var at han sa seg villig til å bekoste videre utdannelse for den begavede framhaldsskoleeleven og seinere berømte lyriker Tor Jonsson. Det skjedde på initiativ av Bojers datter Randi, som på 1930-tallet var Jonssons lærer på Lom og Skjåk framhaldsskule. Det reduserer ikke Bojers sjenerøsitet at husmannsgutten Tor Jonsson var for stolt til å ta i mot støtten.

Johan Bojer var skeptisk til sider ved partipolitikken, og han kan ikke sies å ha vært noen utpreget organisasjonsmann. Men han var i flere vendinger formann i Den norske forfatterforening (1918, 1932 og 1934), og han var i en periode formann i Den norske P.E.N.-klubben.

Bojer stod sentralt i etableringen av Det Nye Teater i Oslo (seinere Oslo Nye Teater) i 1929, og han var medlem av styret der.

Han var dessuten språkpolitisk engasjert, blant annet som aktiv medlem i Riksmålsvernet fra 1900 til inn på 1930-tallet. Han ble oppnevnt som medlem i den store rettskrivningsnemnda av 1934, som resulterte i den samnorskorienterte rettskrivningsreformen av 1938. Bojer var oppnevnt som representant for riksmålet. I nemnda gikk han ivrig inn for tilnærmingen mellom de to målformene, og trolig av den grunn meldte han seg ut av Riksmålsvernet.

Ettermæle

Johan Bojer er gravlagt på Asker kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

I sin artikkel om Johan Bojer i Norsk biografisk leksikon skriver Hans H. Skei blant annet om hans forfatterskap:

Hans romaner er i overveiende grad “idéromaner”, og selv om både menneskeforståelse, miljøskildring og dramatisk handling preges av kunnskap og innsikt, kan det ofte synes som forfatteren er villig til å gå til for store og for mange ytterligheter for å drive ideene frem til sin ytterste konsekvens. De første arbeidene må sies å arbeide med mørke og negative sider i menneskesinn og samfunnsliv, men etter hvert utvikles ideer og tanker i en retning som gjør at Bojers bøker viser sterk tro på livets byggende krefter, på det godes seier, selv om hans romanpersoner må gjennom mye motgang og mange nederlag før de seirer over seg selv og omgivelsene.

En lengere omtale av Johan Bojer og hans forfatterskap i Aftenposten 4. juli 1959, dagen etter hans død, skrevet av Halvdan Hydle, ble avsluttet slik:

Hans bøker har vært omstridt. Den litterære sakkyndighet har ofte stilt seg kjølig. Men sikkert er, at det beste i hans livsverk vil bli stående og kaste stadig ny glans over hans navn og hans land.

Flere gater og veier er oppkalt etter Johan Bojer:


Johan Bojer er gravlagt på Asker kirkegård. Ved graven står en liten statue av ei jente, laget av svigersønnen Dyre Vaa.

Bibliografi

  • 1893: Unge tanker.
  • 1895: Helga. Et billede fra Trøndelagen.
  • 1895: En Moder. (Skuespill.)
  • 1895: Gravholmen. (Skuespill.)
  • 1896: Et Folketog.
  • 1897: Olaf den hellige.(Skuespill.)
  • 1897: Paa Kirkevei. Eventyr.
  • 1898: Rørfløiterne. Nye eventyr.
  • 1899: Den evige krig. En samfundsroman.
  • 1900: Moder Lea.
  • 1901: Gamle Historier.
  • 1902: En Pilgrimsgang.
  • 1902: Theodora. (Skuespill.)
  • 1903: Troens Magt.
  • 1904: Brutus.
  • 1904: Hvide Fugle.
  • 1908: Vort Rige.
  • 1909: Kjærlighetens øine. (Skuespill.)
  • 1909: Troens magt. (Skuespill.)
  • 1911: Liv.
  • 1913: Fangen som sang.
  • 1913: Marie Walewska. (Skuespill).
  • 1916: Den store hunger
  • 1916: Sigurd Braa. (Skuespill.)
  • 1916: Den franske fane. Skildringer.
  • 1917: Verdens angst.
  • 1919: Dyrendal.
  • 1920: Stille veir. En tylvt historier.
  • 1921: Den siste viking.
  • 1924: Vor egen stamme.
  • 1927: Det nye tempel.
  • 1929: Folk ved sjøen.
  • 1931: Mens årene går.
  • 1931: Marie Walewska. (Skuespill, omarbeidet utgave, jf. 1913.)
  • 1933: Huset og havet.
  • 1935: Dagen og natten.
  • 1938: Kongens karer.
  • 1941: Hustruen. (Skuespill.)
  • 1941: Læregutt. Erindringer.
  • 1946: Svenn. Nye erindringer.
  • 1948: Skyld.
  • 1952: Lov og liv.
  • 1960 (posthumt): Glimt og gleder. Minner og meninger fra et langt liv.

Kilder og referanser

  • Aftenposten 4. juli 1959, omtale av Bojer av Halvdan Hydle.

Budstikkas store Asker og Bærum-leksikon

Eksterne lenker