Johan Christian Schreiner (1903–1967)
Johan Christian Schreiner (født 25. mai 1903 i Drøbak, død 8. oktober 1967 i Oslo) var professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han var gjennom førti års tid sentral i norsk historieforskning, og markerte seg spesielt innafor middelalderhistorie.
Slekt og familie
Han var sønn av professor Kristian Emil Schreiner (1874–1957) og medisinforsker Alette Schreiner f. Falck (1873–1951).
Den 7. mars 1928 ble han gift med redaktør og politiker Kirsten Moe (1903–1974). Dette ekteskapet ble oppløst allerede i 1930. Hun ble gift på ny samme år med juristen Viggo Hansteen.
Også Johan Christian Schreiner gifta seg for andre gang i 1930. Den 2. mai det året ble han gift med Astri Høst (1907–1969), som var datter av kjøpmann Eivind Høst og Johanna Høst.
Liv og virke
Da Johan Christian Schreiner ble født var faren bestyrer på Universitetets biologiske stasjon i Drøbak. Mora var utdanna lege, og drev medisinsk forskning sammen med sine ektefelle. I 1908 ble Kristian Emil Schreiner bestyrer ved Anatomisk institutt i Kristiania. Vi finner familien i Drøbak i folketellinga 1910, så det tok litt tid før de flytta inn til Kristiania.[1] Resten av oppveksten hadde Johan Christian Schreiner i hovedstaden, og der avla han examen artium i 1921. I 1927 avla han så embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Han hadde hovedfag i historie, og tysk og norsk som bifag. Fra 1932 til 1937 var han universitetsstipendiat. I 1939 ble han dosent, og i 1946 professor i historie.
At han kom til å sette spor som historiker var klart allerede tidlig i studiene. I 1924 mottok han Kongens gullmedalje for prisoppgaven Stormannsættene i Norge under Olav den Hellige og deres stilling til fylkesstaten og einvaldskongedømmet. Den lange tittelen er et hint om det som skulle komme - ikke bare tematisk, men også i den forstand at hans vitenskapelige produksjon preges av problemfokuserte artikler og kortere avhandlinger om enkelttemaer. I sin første tid som forsker var Schreiner politisk historiker med fokus på rikssamlinga. Han begynte etter hvert også å ta for seg nedgangstida i senmiddelalderen. Med Edvard Bull den eldre som lærer begynte han så å interessere seg for handelspolitikk og økonomisk historie. I den forbindelse hadde han flere studieopphold i Frankrike, Storbritannia, Danmark, Sverige, Nederland og Tyskland. Blant temaer hvor han leverte viktige bidrag er hanseatenes virksomhet i Norge og nederlansk trelasthandel. I 1933 forsvarte han sin doktoravhandling Nederland og Norge 1625–1650. Trelastutførsel og handelspolitikk.
Under andre verdenskrig fikk han som så mange andre akademikere et brutalt møte med okkupasjonsmakta. Den 27. februar 1942 ble han arrestert for første gang, og han ble da sittende på Bredtveit til 30. mars samme år. Han ble så arrestert for andre gang den 15. oktober 1943 i forbindelse med aksjonen mot Universitetet i Oslo. Denne gang ble han sittende på Bredtveit til 22. november 1943, så på Berg til 8. desember 1943, og til slutt på Grini til 24. desember 1944. På Grini hadde han fangenummer 9209.
Fengslinga første selvsagt til at forskninga ble avbrutt, og da han kom tilbake til universitetet skifta fokuset. Nå ble det bankhistorie, forsikringshistorie og moderne sjøfartshistorie; han begynte altså å bevege seg utafor middelalder og tidlig nytid. Hans kunnskaper og evner som middelalderhistoriker kom likevel fremdeles til sin rett, ikke minst i hans bind av Aschehougs verdenshistorie fra 1953, der han tok for seg europeisk middelalder. Hans forskning står innafor de norske materialistiske historieoppfatningen. Som ung student var han en kort periode med i Mot Dag, og i hans tidlige arbeider er det marxistiske utgangspunktet tydelig. Senere er det litt mer utviska, til fordel for en forståelse av de ideologiske kreftene som drivkraft i historien, og ikke bare det materielle. Han forholdt seg allikevel gjennom hele sitt virke til en materialistisk tilnærming, og et kjent sitat fra ham er: «Hvor fikk dem penga fra?».[2]
Han engasjerte seg sterkt i sitt virke som underviser og veileder. Blant annet var han kjent for å stille opp for å veilede studenter som tok historie som bifag over en kaffekopp, uten å bry seg om at det ikke var noe han fikk betalt for. Selv om han holdt på formene ved å si «De» til studentene, kom han også raskt på fornavn med dem. Han var god til å oppmuntre studenter til å kaste seg ut i hovedfagsstudier, og fulgte dem opp på en menneskelig og trygg måte. Som foreleser var han svært populær. Han holdt gjennom flere år forelesninger om middelalderhistorie i Urbygningen, og selv om det foregikk på lørdager var det alltid fulle auditorier. Og det var ikke bare studenter som møtte opp, også andre interesserte kom for å høre på. I 1962 flytta Historisk institutt til Blindern. Der ble det stadig behov for å flytte Schreiners forelesninger om Tyskland og nazismen til større auditorier, og det gikk gjetord om hvordan salene ble fylt opp uansett hvor man flytte forelesningene.
I 1939 ble Schreiner medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi, og han var også med i flere utenlanske vitenskapelige selskaper. Fra 1947 til 1955 var han leder i Den norske historiske forening. I 1965 ble han ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
Våren 1967 var han fortsatt aktiv som foreleser, og han skal på den tida ha sagt at «en voksen mann er enten frisk eller dau».[3] Samme høst gikk han bort, 64 år gammel.
Han ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Referanser
- ↑ Johan Kristian Schreiner i folketelling 1910 for Drøbak kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Sitert av Sogner, NBL.
- ↑ Sitert av Sogner, NBL.
Litteratur og kilder
- Johan Christian Schreiner i Historisk befolkningsregister.
- Johan Chr. Schreiner på begravdeioslo.no.
- Norsk fangeleksikon : Grinifangene. Utg. Cappelen. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sogner, Sølvi: Schreiner i Norsk biografisk leksikon.
- Studentene fra 1921. Utg. Malling. 1971. Digital versjon på Nettbiblioteket.