Johannes Andersen (1898–1970)
Johannes Sigfred Andersen, kjent som «Gulosten» (født 6. juli 1898 i Kristiania, død 29. juli 1970 i Horten) var storsmugler under forbudstida og motstandsmann under andre verdenskrig. Hans kriminelle bakgrunn og hans metoder under krigen førte til at han ble en svært omstridt person, men samtidig en som var god å ha for motstandsbevegelsen når man skulle utføre vanskelige oppdrag.
Slekt og familie
Han var sønn av bygningsarbeider Ole Andersen (f. 1846) og Josefine Andersen f. Hansen (f. 1856).
Den 7. november 1916 ble han gift med Lovise Kristine Klausen (f. 1895), som var datter av salmakersvenn Lars Klausen og Laura Klausen. Dette ekteskapet ble oppløst i 1931. Den 18. mars 1939 ble han så gift for andre gang med Ruth Johanne Nilsen (1907–1944). Hun var datter av husmann Johan Nilsen og Ragna Nilsen.
Liv og virke
Året etter at Johannes Andersen ble født kom Kristianiakrakket, som førte til at nesten all byggevirksomhet i byen stoppa opp. Ettersom faren var bygningsarbeider ble det vanskelige tider. Ole Andersen fikk seg jobb som melkekjører, noe som ga lavere og mer usikker lønn. Senere ble det andre strøjobber. Mora fant trøst i religion, i den grad at det ser ut til at hun ikke klarte å ta seg av sønnen. Vi kan se at de i folketellinga 1900 er oppført i Trondheimsveien 14, og at de da hadde ei tjenestepike i husstanden. Mora drev da med vask og stryking, så i 1900 hadde de fortsatt to inntekter, selv om begge trolig var nokså lave.[1] I folketellinga 1910 er familien oppført i Dops gate 12, og da var mora husmor, og faren dagarbeider som kullosser – og det var ingen tjenestepike lenger.[2]
Ifølge Bjørn Bjørnsens artikkel om Andersen i Norsk biografisk leksikon ble han tatt hånd om av vergerådet i 1908, og sendt til Toftes Gave på Helgøya. Dersom det er riktig må han ha kommet tilbake til Kristiania før 1910, ettersom han da som nevnt ble ført som bosatt i Dops gate sammen med foreldrene. Det vi vet er at han var innom Toftes gave, og at han omkring 1912 ble sendt videre til Bastøy skolehjem. Det skal være i denne tida at han fikk klengenavnet «Gulosten», på grunn av matpakker med gulost som ble sendt fra foreldrene for å spe på kosten på skolehjemmet. Der var han til han som femtenåring trua med å begå selvmord etter at han fikk greie på at mora var dødssyk uten at noen hadde fortalt ham det. Som følge av dette ville de ikke lenger ha ham på Bastøy, og han fikk gå til sjøs.
Under første verdenskrig var det stort sett gode økonomiske vilkår, og Johannes Andersen ble murerhåndlanger. Han ble gift i 1916, og de fikk barn og egen leilighet. Så kom nedgangstida og økt arbeidsledighet. Da ble det nærmest umulig for en «Bastøygutt» å få jobb. Redninga for Andersen ble en kriminell løpebane. I 1916 hadde brennevinsforbundet kommet, og dermed fulgte spritsmugling i stor skala. I 1921 slo Andersen seg sammen med kamerater fra Toftes Gave. De fikk seg spesialbygde smuglerbåter, og ble del av et omfattende kriminelt nettverk, der man til og med hadde forsikringsordninger for smuglerne. Andersen var blant annet med som mannskap på Arthur Omres skøyte «Inus» og som skipper på ei annen skøyte. Han fikk seg så egen skøyte, som han hadde inntil han måtte flykte til Tyskland fordi han ble ettersøkt. I Tyskland fortsatte han med smuglervirksomheten som agent for en av de tyske spritleverandørene.
I 1925 sendte en norsk domstol krav om utlevering fra Tyskland. Andersen ble arrestert og sendt med politieskorte på «Kong Dag». Men på vei inn Oslofjorden klarte han å hoppe over bord, og han holdt seg skjult i flere måneder. Til slutt ble han arrestert, og etter dette fulgte en runddans inn og ut av fengsel. Han begynte også med andre former for kriminalitet, blant annet innbrudd. I avisene ble han framstilt som en gentlemansforbryter på grunn av sin dyktighet som innbruddstyv. I 1929 ble det mye skriverier om ham etter at han under en rettssak i Drammen brått kasta seg ut av vinduet i rettssalen under opplesing av dommen. Politiet fikk etter en tid tak i ham mens han var i ferd med å gå om bord i en lastebåt som skulle til Canada.
Rundt midten av 1930-åra bestemte Andersen seg for å snu om på livet. Det første ekteskapet var oppløst, og han ble forlova. Det ble også noe bedre tider, og han fikk seg et lite verksted for reparasjon av gamle møbler. Etter at han gifta seg i 1939 flytta paret inn i en vaktmesterleilighet sentralt i Oslo, og det var nokså gode tider for dem.
Etter krigsutbruddet ble Andersen nokså raskt rekruttert av motstandsbevegelsen, ettersom han hadde lang erfaring med illegale aktiviteter. Det ble lagt et våpenlager til verkstedet hans, og han var med på plyndring av tyske lagre. På et tidspunkt begynte det å gå rykter om at han hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling. Andersen skrev da til Fritt Folk at «vel har jeg gjort mye galt i min tid, men nazist er jeg ikke». Merkelig nok tok NS-avisa dette inn uten kommentar, og utsagnet ble til og med sitert på radio fra London. Nazimyndighetene fatta naturlig nok interesse, og kort tid etter at innlegget sto på trykk ble Andersen arrestert. Han satt et halvår i varetekt, og ble så dømt til ett års tukthus.
Som gammel fengselsfugl kjente Andersen til mangt og mye, og han klarte å bli overført til fengselssykehus i varetektstida. Der skaffa han tuberkulosebakterier og falske røntgenbilder for å hjelpe fanger som risikerte skjerpa avhør, og på en eller annen måte klarte han å påføre en tysk forhørsleder malaria. Han snek seg ut fra sykehuset på nettene, og gjorde blant annet innbrudd på et NS-kontor der han stjal dokumenter. Disse ble skrevet av – og så brøt han seg inn igjen og la dem tilbake på plass.
Tukthusstraffen ble sona i Tyskland. Da han kom tilbake i 1942 var ting blitt hardere i Norge. Likvidering av angivere ble da ansett som en nødvendig framgangsmåte, og Andersen fikk i oppdrag å ta livet av en kjent angiver. Dette gjorde han sammen med kona og to bekjente. Dette skal være drapet på Raymond Colberg, som ble utført omkring 1. april 1942. Deretter flykta de til Sverige, og så videre til Storbritannia hvor han ble rekruttert av Leif Tronstad til en spesialstyrke under SOE. Gruppa ble sluppet i fallskjerm ved Sandungen i Nordmarka med våpen til hjemmefronten, og de skulle undervise i våpenbruk i det som ble kalt «Operasjon Bittern». De utførte oppdraget og kom seg ut igjen gjennom Sverige. Tilbake i London oppstod det rykter om at Andersen hadde blitt sett berusa i Oslo, noe som var et sikkerhetsproblem. Allikevel fikk Andersen et personlig møte med Haakon VII.
Etter å ha møtt kongen ble Andersen plassert på en norsk motortorpedobåt som utførte raid på norskekysten. Dette holdt han på med gjennom hele krigen. Kona Ruth drev på sin side med motstandsarbeid i Norge, inntil hun ble arrestert den 9. mai 1944. Hun satt på Møllergata 19 til 30. juni, og ble så sendt til Grini fangeleir. Der ble hun utsatt for tortur, og den 21. juli 1944 ble hun skutt på Grini. Hennes levninger ble funnet i en fellesgrav der i 1945.
Konas død og omstendighetene rundt denne førte til at Johannes Andersen mista beherskelsen fullstendig. Under et flåtebesøk i Vadheim skjøt og drepte han to tyske offiserer i en krigsfangeleir. Bakgrunnen for at det skjedde nettopp der skal ha vært at han ville ha tak i brennevin, men at de to offiserene nekta ham dette. Sinnet over konas død og den personlige fornærmelsen da de nekta ham brennevin fikk det til å renne over. Selv om drap på krigsfanger er en svært alvorlig forbrytelse, endte saken med påtaleunnlatelse, til protester fra blant annet Johan Scharffenberg.
Etter krigen tok Andersen over Apenes Trevarefabrikk i Horten, og bygde opp bedriften som han drev gjennom femten år. Han fikk gode vilkår for kjøp av tyskerbrakker og brukte maskiner, og han fikk også personlig hjelp med penger og kreditt fra kongen. Ved et par tilfeller dukka det opp mistanker om at han fortsatt drev kriminell virksomhet, men han ble frifunnet i retten.
I sine senere år tok Andersen opp barns behov, og spesielt problemene rundt skolehjemmene. Han mente disse var rene forbryterskoler, og at barn som blir utsatt for savn og brutalitet reagerer med kriminalitet og vold. Han mente at hans eget liv var et godt eksempel på dette, og ville tjene som advarsel mot slik behandling av barn.
Johannes Andersen ga ut sine memorarer i 1946. Her fortalte han både om livet på skolehjemmet, smuglertida og opplevelsene under krigen. Bjørn Bjørnsen ga i 1968 ut biografien En mann kalt Gulosten. I 2015 kom den foreløpig siste biografien, Fredrik Horn Akselsen og Tormod Hallerakers Gulosten : kjeltring, motstandsmann og kongevenn. Samme år hadde NRK premier på dokumentaren Gulosten - gangsteren som ble kongens venn av Fredrik Horn Akselsen. Det kom også en tegneserie om ham i 2015, nemlig den prisbelønte Gulosten : Liv i helvete av Kristian Krohg-Sørensen.
Referanser
- ↑ Johannes Andersen i folketelling 1900 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
- ↑ Johannes Sigfred Andersen i folketelling 1910 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Johannes Andersen i Historisk befolkningsregister.
- Andersen, Johannes S.: Vi kommer oss : av Gulostens memoarer - fortalt til en venn. Utg. Dybwad. Oslo. 1946. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Bjørnsen, Bjørn: Johannes Andersen i Norsk biografisk leksikon.
- Bjørnsen, Bjørn: En mann kalt Gulosten. Utg. Bjørnsen & Schram. Oslo. 1968. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Muri, Beate: «Fra tvangsskole til Botsen», Dagsavisen, 2. mars 2016
- Johannes S. Andersen på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Johannes Andersen i NRKs Fylkesleksikon Sogn og Fjordane.