Kjeldearkiv:Asbjørn Larsens 50 års minne fra Kjeller 9. april 1940
Asbjørn Larsens 50 års minne fra Kjeller 9. april 1940
Da den 9. april 1940 opprant hadde verden vært i ulage siden første september året i forveien da Hitler lot sine tropper overfalle Polen. England og Frankrike som hadde garantert Polens uavhengighet erklærte Tyskland krig tre dager senere og dermed var den andre verdenskrig et faktum. 1. november 1939 satte Stalin i gang vinterkrigen mot Finland. Norge erklærte seg nøytralt, men sympatien var helt på vestmaktenes og Finlands side. En del ekstramannskaper ble innkalt til militæret som nøytralitetsvakt. Selv ble jeg i november 1939 innkalt til Kjeller flyplass for å gjennomgå et våpenteknisk kurs. Etter fullført kurs var det meningen at vi skulle avhjelpe en stor mangel på våpenteknisk befal i Hærens flyvåpen. Den gang var ikke Luftforsvaret en egen våpengren. Det var et Hærens flyvåpen og et Marinens flyvåpen, som var spesialvåpener under hver sin forsvarsgren. Hovedbasen for Hærens flyvåpen lå på Kjeller og der lå også Hærens flyvåpens skoler. Hovedtyngden av flyene var gamle Fokkere. Speidervingen lå på Kjeller mens Bombevingen var forlagt til Sola. På Fornebu lå Jegervingen som hadde Gloster Gladiator fly, den eneste i Norge med noenlunde nytt materiell.
Vinteren 1939-40 var det innkalt et parhundre mann ekstra, i tillegg til den vanlige besetningen på Kjeller. Den gang lå det to bølgeblikkhangarer i den sydøstre enden av plassen. De var 100 meter lange, og derav fikk de navnet "Hundremeteren". I den ene av disse ble det innredet enkle bordhytter til forlegning for ekstramannskapene. Det var uvanlig kaldt den vinteren. Fra desember til ut februar var det mellom -30 og -40 grader C. Bordhyttene var ikke beregnet for slike temperaturer, så det hendte at ullteppene frøs fast til veggen om nettene. Vi fulgte med i krigen som finnene førte og var full av beundring over det heltemot de viste. Mange spurte seg selv om hvordan vi ville reagere hvis vi noen gang skulle oppleve lignende ilddåper. Det er første gang man opplever å bli beskutt. De fleste trodde de ville bli vanvittig redde, og håpet aldri å få noen ilddåp. Krigen i Europa merket vi lite til når vi fulgte med i radio og aviser.
En gang i februar gikk et fremmed fly høyt over Kjeller. Det var klart solskinn og vi kunne se det som en blank stjerne på himmelen. At dette var en inntrenger var klart nok, men luftvernartilleriet som var stasjonert rundt i området skjøt ikke. Dette kunne tydelig sees selv om det gikk høyt. Jeg la merke til at det hadde vinger med en sterk pil form. Det eneste flyet jeg hadde sett med slike vinger var et Douglas passasjerfly som KLM brukte på ruten mellom Amsterdam og Oslo. Men dette var åpenbart ikke noe sivilt passasjerfly. Da jeg fikk se tyskernes Heinkel 111 etter invasjonen, forsto jeg at det var et slikt som hadde besøkt oss i februar. Forberedelsene til invasjonen i Norge var nok i gang allerede på det tidspunktet.
Tidlig i mars begynte det å komme nye Curtiss jagerfly til Kjeller. De var bestilt i USA og kom i kasser til flyfabrikken, hvor de ble montert. Etter hvert som de ble ferdige fra fabrikken og rullet ut derfra, tok vi i våpenkurset over og monterte inn mitraljøser og sikter i flyene. De kom dessverre aldri så langt at de fløy fra Kjeller. På denne tida måtte finnene be om våpenhvile. Den sovjetiske overmakten ble for stor. Selv om vi hadde stor medfølelse med finnene i den ulykken som hadde rammet dem, var vi samtidig lettet over at det ble fred i Finland. Vinterkrigen hadde foregått skremmende nær Norges grense, og en stakket stund følte vi oss utenfor fare, men snart fikk vi annet å tenke på. Den engelske marinen la miner i norsk territorialfarvann for å hindre at tyske skip skulle kunne lure seg frem den veien. Hitler ble rasende og truet med represalier fordi Norge ikke klarte å håndheve sin nøytralitet.
Den 8. april var det som det lå uhygge i luften. Ingen visste noe, men vi følte at det snart vil skje et eller annet. Sjefen for flyskolen ga ordre om å evakuere skolens fly, fra Kjeller til Gansvika i Fet. Etter krigen ble han beskyldt for å stå i ledtog med tyskerne, siden han hadde visst om angrepet som kom, men sannheten var nok heller at han hadde tydet tegnene i tiden riktig. I tre dager hadde flysoldatene holdt på med å skifte over fra ski til hjul på speidervingens fly. Den 9. april var det meningen at de skulle overføres til Sola, og der var det barmark. Nå fikk vi beskjed om å skynde på med arbeidet. Våpenkurset fikk ordre om å arbeide overtid utover kvelden med å gjøre Curtissflyene ferdig. Utpå kvelden kom kaptein Ole Reistad inn til oss i hangaren der vi arbeidet. Han fortalte at et tysk skip var torpedert utenfor Jæren, og der hadde det vært både soldater og hester ombord. «Men i all verden», sa jeg. «Det tyder jo på at de hadde tenkt seg i land et sted». «Ja visst gjør de det», svarte Reistad. Men nå må dere snart bryte av og få dere litt søvn. Ved 22.30-tiden gikk vi til forlegningen for å sove. Jeg hadde følelsen av at jeg bare så vidt hadde sovnet, da jeg våknet igjen av tunge skritt på hangar gulvet utenfor bordhytten vår. Dette har vi hørt mange ganger tidligere om nettene, men disse skrittene her, de varslet noe uhyggelig, det følte vi tydelig der vi lå og lyttet. Men skrittene gikk forbi, og fortsatte inn i den store forlegningen innenfor vår. Jeg prøvde å slappe av og sove videre, men litt etter kom skrittene tilbake og denne gangen ble døren inn til oss åpnet, og en lommelykt lyste inn i rommet. Det var antagelig daghavende offiser, men vi kunne ikke se ham i mørket. «Tørn ut karer, og still utenfor hangar 12 så fort som mulig» sa mannen med lommelykten. «Men lyset er godt så dere må finne frem i mørket» Fortalte han. Hva er det som står på nå da? Spurte jeg, enda halvt i søvne. «Nå bærer det løs» svarte han og lukket døren etter seg. Alle var våkne nå, og en tente en fyrstikk. I lyset fra den fant vi strømpene. Etter flere fyrstikker og en del banning i mørket, var alle påkledd og vi gikk ut. Utenfor hangar 12 begynte etter hvert mannskapene å innfinne seg. Klokken var 3 på natten. Det sto en beltetraktor med motoren i gang og lyste over oppstillingsplassen. Han hadde holdt på å valse snøen på plassen for at den skulle bli så fast at flyene kunne ta av med hjul. Men denne natten var temperaturen over null, så snøen vil ikke fryse. Nå fikk flysoldatene ordre om å skifte over igjen fra hjul til ski denne gangen. Det arbeidet som de nettopp hadde brukt tre dager på gjorde de nå unna på tre timer. Alle forsto nå at det hastet. Våpenkurset fikk ordre om å ta frem og klargjøre mitraljøser og ammunisjon til forsvar av plassen. I alt var det 16 mitraljøser på og rundt Kjeller.
Ved halv syv tiden på morgenen gikk den første flyalarmen, men straks etter kom faren over. Klokken syv gikk vi inn i spisesalen til frokost. Mens vi spiste gikk alarmen på nytt. Jeg trodde det var blind alarm slik som den første, og sammen med noen andre fortsatte jeg å spise til jeg var ferdig. Og så kom ordren om at mitraljøsepostene skulle besettes. Sammen med tre andre fra våpenkurset hadde jeg fått tildelt en post oppe i bakken nedenfor Sørum gård. Den dag i dag står det fortsatt en rad med trær nedover bakken fra gården. Like ut for det nederste treet var vår post. Der var det på forhånd satt opp en solid stolpe til å sette mitraljøsen på. Dit opp bar vi våpen, ammunisjon og kjølevann. Vi hadde vannkjølte Colt infanterimitraljøser. Det var lavt skydekke og jeg husker jeg sa at hvis det kommer noen fiendtlige fly måtte de i alle fall gå så lavt at de kom innenfor skuddvidde. Vi hadde fin utsikt over flyplassen. Der nede var noen i gang med å med å trekke maskinene ut og spre dem langs kanten av flyplassen. Andre hadde begynt å starte motorene på Fokkerne og Mothene. Like etter tok det første flyet av, og svingte nordover. Et Moth skole fly tippet over på nesen da det skulle takse seg ut og der ble den stående. Det brant senere opp. Ja, ett etter ett lettet flyene og fløy mot nord. Akkurat i det duren fra det siste flyet var i ferd med å tone bort, hørte vi en annen motor som blandet seg inn. Omtrent i samme øyeblikk fikk vi se tre prikker i retning over Strømmen. Straks etter ble prikkene til tomotors lavvinge fly. En av dem som sto ved siden av meg ropte «det er Caproniene. Norge hadde kjøpt fire Caproni bombefly fra Italia og betalt dem med klippfisk. Derfor gikk de under betegnelsen klippfiskflyene. De skulle være bombefly, men kunne nesten ikke medføre bomber. Men i et lite øyeblikk etter at de første tre flyene hadde vist seg, dukket det opp tre til bak de første. Så mange Capronier fantes ikke i Norge. Dette måtte være noe annet. De fremmede flyene kom i lav høyde og over Strømmen la de seg etter hverandre på en rekke. Og så kom de glidende nedover Sagdalen. Vi kunne se det glitret i plastikkremsene på flyene, og vi så også at de droslet motorene mens de dalte, for propellene snurret bare langsomt rundt. Da de var kommet ned til like over hustakene i Lillestrøm, ga de full gass på motorene og kom rett mot oss, nesten nede i toppen på bjørkene ved kanten av plassen. En i laget vårt sa: «Nå er klokka 2 over 8».
Kamp
Jeg skjønte ikke at noen hadde tid til å se på klokken akkurat da. Nå begynte mitraljøsene nede på plassen å spille opp, men flyene fortsatte rett fram mot hangarene på Hundremeteren. Like før det første nådde fram til hangar 12 løsnet det en hel rad med små bomber under det. De falt i bakken og spratt så å si i alle retninger. Først noen sekunder senere begynte de å eksplodere, en etter en. Da det første flyet hadde sluppet bombene, begynte de å stige og fløy oppover langs Brøterbakken. De passerte oss med bare et parhundre meters avstand, og vi skjøt alt vi kunne mens det fòr forbi. Flyene skjøt tilbake, men uten å treffe oss. Da jeg fikk se flyet fra siden kjente jeg igjen typen fra bilder jeg hadde sett på Filmavisen. Det var en Heinkel 111. Jeg rakk å registrere en del detaljer på den korte tiden det tok mens det fòr forbi oss. Mellom sideroret og kroppen var det et hakk, det var det første jeg la merke til. Alle Heinkel 111 hadde et slikt hakk. Det hadde en antennemast midt på ryggen, men ingen ryggskytter. Tyskerne ventet nok ikke å møte jegere her, så de sparte den vekten. Det stakk ut fire mitraljøser på flyet, i nesen og fra et «badekar» som hang under buken på det. Et stort jernkors på siden fortalte tydelig hvem det var. Flyene svirret rundt om. Ett av dem slapp bomber over flyfabrikken slik at det begynte å brenne der. Nede på Hundremeteren var det også begynt å brenne i hangar 12. Det måtte ha vært noen brannbomber sammen med en hel del små sprengebomber i det første slippet. Så gikk plutselig midtpartiet av hangar 11 til værs og det begynte å brenne der også. Det var der vi hadde vår forlegning, og vi mistet alt vi hadde av sivile ting. Imens fortsatte i flyene å sverme rundt, men de holdt seg litt høyere nå, antagelig var mitraljøsene våre så sjenerende at de fant det tryggest med litt større avstand. Men vi skjøt på dem hver gang de kom nær nok, og flyene skjøt tilbake. De hadde en langt høyere skuddtakt på sine våpen enn vi hadde på våre. Ett av flyene tok en runde over Lahaugmoen og slapp noen bomber der også.
Etter cirka 1500 skudd begynte vår mitraljøse å svikte. Det var bare en på laget vårt som hadde skutt med mitraljøser tidligere. Selv hadde jeg aldri fyrt av et eneste skudd før nå. Forsvarsbudsjettet hadde ikke rom for øvelsesskyting den gangen. Men vi visste godt hva som var i veien med mitraljøsen. Det norske kruttet var ikke rent nok, og avleiret slagg i kammeret, og til slutt kunne ikke låsemekanismen fungere. Dette visste vi fra timene i våpenlære, men vi hadde ikke midler til å utbedre det på stedet. Skytingen måtte oppgis og vi gikk opp til Sørum gård. Mens vi sto der gikk et tog nordover i retning mot Leirsund. Ett av flyene dalte ned over toget, og det så nesten ut som det snuste mistenksomt på det, men det foretok seg ikke noe mer. Siden fikk vi vite at kongen og hans familie var med det toget. Nå trakk Heinkelflyene seg bort, men i stedet kom en hel sverm med Ju 52 transportfly innover fra Øyeren. De verken bombet eller skjøt, de bare sirklet rundt en tid før de også trakk seg bort. Da det stilnet gikk vi ned til Hundremeteren igjen. Merkelig nok var det ingen som var drept eller skadet. Vi var en temmelig sjokkert flokk, med humøret langt under null, der vi gikk og tok skadene i øyesyn, men nå hadde vi i alle fall gjennomgått ilddåpen, og vi hadde overlevd. Vi hadde vært redde, det kan ikke nektes, men vi var ikke blitt så forferdelig vettskremt som vi hadde trodd på forhånd. I alle fall hadde vi da forblitt på post så lenge vi hadde noe å skyte med. Det som var mest nedslående var den fullstendige mangel på resultater. Vi hadde ikke klart å skyte ned et eneste fly. De fleste skuddene våre hadde nok bare laget huller i tomme luften. Det var vel ikke mer å vente når vi var helt uten øvelse i dette håndverket. Nå føltes det urimelig å forlange at vi skulle måle krefter med soldater som hadde tre års øvelse, slik som tyskerne hadde. Vi hadde ikke en gang fått lov til å prøve hvordan et våpen virket i bruk. Myndighetenes sparsomhet hadde vært helt hodeløs. I mange år hadde de dosert den lære at når Norge bare hadde et lite forsvar, kunne vi ikke true noen, og da var det heller ingen som ville finne på å angripe oss. Og det hevdet de når vi hadde slike typer som Hitler og Stalin som naboer.
Tiden var gått helt i surr for oss. Det føltes som om angrepene hadde pågått hele dagen, men i virkeligheten var det over ved ti-tiden på formiddagen. Litt senere ble tre av oss kjørt med lastebil opp til Brøter gård. Mens vi var der, hørte vi flydur igjen, og en mitraljøse begynte å skratte nede på plassen. I neste øyeblikk kom en Ju 52 i lav høyde rett mot oss. Jeg hadde en Colt 45-pistol i beltet, men å prøve å skyte mot et fly med en slik hadde ingen hensikt. Det viste seg at flyet var blitt beskutt fra plassen, og det hadde skutt tilbake mot en oppstilling av soldater der nede. Ingen ble truffet denne gangen heller, men mange år senere hørte jeg at en av mannskapet på flyet var blitt såret. Det siste vi gjorde den dagen var å kjøre et helt billass med mitraljøseammunisjon opp til Skedsmokorset. Der gjemte vi den på meieriet. Vi overnattet også på meieriet. Om natten ble Kjeller besatt av tyske tropper. En femårig lidelseshistorie for landet var innledet. Vi som opplevde den tiden har helhjertet gitt vår tilslutning til løftet: Aldri mer 9. april.
|
Inngår i prosjektet Kjellerhistorien, der det legges ut artikler og bilder i Kjellers historie fra starten i 1912 til i dag. Lokalhistoriewikiens brukere kan fritt redigere og utvide artiklene. Flere artikler finnes på prosjektets forside og i denne alfabetiske oversikten. |