Krigshistorie Hemnes i Nordland/14: På brakkedans

Det var forbud mot å holde dans. Store sammenstimlinger var også forbudt, men det fantes måter å omgå forbudene på.

- På jernbane-brakkene hendte det at de hadde dans likevel. En gang ble flere av oss jenter på Finneidfjord invitert på dans i Breivikbrakka. Det var en som kom syklende utover, og bød oss på dans lørdagskvelden. Vi hadde reisegrammofon der, og hadde det trivelig og dansa, minnes Hjørdis Valla.

- Så var det en eller annen - kanskje en nazist - i hvertfall hadde det spurtes at det hadde vært dans og at vi finniværingan hadde vært der. De hadde angitt meg spesielt, og sagt at jeg hadde vært på Breivikbrakka og dansa.

Ei stund etter kom lensmannen med papirene og skulle ta forhør. Om jeg hadde vært på dans? "Ja". "Hvem andre som var der?" Han skulle ha fleire navn. "Nei", jeg mintes ingen ting av det. Så når han las opp forklaringa, ble jeg så full av flir, for det virka som om jeg absolutt ikke kunne ha klart å sykle og holde meg på vegen, for jeg mintes jo ingen ting - men dansa hadde jeg gjort. Lensmannen sa til slutt: "Ja, men du for vel ikke hjem alene?" "Nei," sa jeg, "det kunne godt hende!" Jeg husket jo ingen ting...

Komme sammen

Folk var så mye meir sammensveisa. Sosialt samvær betydde så mye. Folk var mye flinkere til det enn nå. Han Rolf Moen som hadde vært i Amerika pleide å si at man skulle "kom sammen". Han brukte å invitere til "kom sammen" borti nabohuset, og det var koselig, minnes Hjørdis Valla.

Reiseforbud

Ikke bare var fester og sammenstimlinger forbudt. Folk fikk heller ikke lov til å reise noen steder uten tillatelse.

Alle voksne personer i de områdene som lå nærmest svenskegrensen, det vil i praksis si for eksempel heile Helgeland, måtte ha et spesielt "grenseboerbevis". Dette var et pass som folk måtte bære på seg heile tida. Hvis man skulle ferdes utenfor heimstedet sitt, måtte man i tillegg ha en spesiell reisetillatelse, enten utferdiget av det lokale tyske Ortskommandantur eller lensmannen.

Arne Tortenli fra Røsvatnet forteller:

- Tyskere for det jo og rak under krigen, og de spurte etter pass og grenseboerbevis. Olaus på Sundsåsen var en original som ikke ville ha noe grenseboerbevis. En gang kom tyskerne dit. Han hadde ikke legitimasjon, og det vart pinadø gærnskap. De kom ned til oss i nabohuset og satt og gløtta oppover mot huset der han bodde. Smått gjorde de seg en tur og skulle se om han ville stikke av. De trodde selvfølgelig det var en sabotør, en utlending. Men til slutt ringte de til lensmannen og skulle ha rede på hva det var for slags kar. De fikk da greie på at han hørte til på garden.

Etterpå tok jeg bilde av ham, og han fikk seg grenseboerbevis, tilføyer Arne Tortenli.

Fint tvangsarbeid

- Sammen med noen andre ble jeg i en periode utskrevet til tvangsarbeid. Vi skulle samle jern i branntomtene på Hemnesberget, husker Nils Pedersen.

- Dette arbeidet ble leda at den tyske Organisation Todt, antakelig den største sabotasjeorganisasjon tyskerne hadde. Vi arbeidde aldri mer enn tre og en halv time om dagen, for vaktene fant enten ut at det var for kaldt, eller at det snødde eller regna for mye. Mesteparten av tida satt vi inne og leste aviser. Det var den fineste straff man kunne unne seg! sier han.

Heil Churchill!

Først på krigen var ikke tyskernes spesielle hilsen "Heil Hitler!" særlig godt kjent lokalt.

Nils Pedersen forteller om da to tyskere kom på kontoret hans på lysverket.

- Da de gikk, smelte de hælene sammen og ropte "Heil Hitler!". Jeg hadde ikke hørt dette før, og trodde de sa det for å provosere meg. Derfor kvitterte jeg med "Heil Churchill!" Jeg hørte det ble høglydt diskusjon ute på gangen, trolig om hvordan de skulle angripe dette. Så slo de opp en latter, og sprang ned trappa og ut!

Kunne begge ta feil?

I 1940 var en del hemnesværinger evakuert til Korgen og omegn. Ei av dem var gamle frøken Theting, minnes Molvin Villmo. Nyttårsaften 1940 var noen mennesker samla på Villmoen. Blant dem var frøken Theting, som for øvrig var utdanna husstell-lærerinne. En mann fra bygda som var kjent for å ha ganske høge tanker om seg sjøl, satt og la ut om begivenheter fra verdenshistoria. Frøken Theting ble meir og meir imponert over kunnskapene hans, og utbrøt:

- Si meg, Kristensen, tror De krigen varer lenge?

- Ja, det e kje så gått å sei nøyaktig, men eg gjett på tre år.

- Det går da ikke an - da er vi sultet i hjel, alle sammen!

- Ja, det høres nifst ut. Men det e kje berre eg så sei det. Han Churchill sei akkurat det samme, å det va merkele om vi sku ta feil begge to!

Jordmor

- I 1940 var jeg i Leirvika ved en fødsel. Mens vi stod der og holdt på med fødselen, kom tyskerne og satte opp maskingeværer på begge sidene av huset. Da tyskerne for om kvelden, var barnet kommet til verden, forteller jordmor Kathinka Pedersen.

- Tyskerne respekterte jordmora som måtte reise både natt og dag. Jeg hadde et spesielt jordmorpass.

Det var dårlige biler under krigen, og ofte var det ikke dører på bilene heller, den gang.

Når jordmora i Korgen var opptatt med andre fødsler, ble jeg tilkalt. Jeg var heilt i Vekthaugkråa i fødsel. Dit gikk jeg i luggene. Jeg husker første gang jeg var ved Røssvatnet, en vakker oktoberkveld da vatnet lå blankstille. Jeg hadde bilskyss fram til Røsvatnet og Johan Røsvassbukt rodde meg videre, for jeg skulle til Sundsåsen. Den siste biten gikk til fots, og fødselen gikk bra. Det var ei begivenhetsrik natt. Da vi for tilbake, spurte Johan om hvordan det stod til med folk på Hemnesberget. Blant annet spurte han om hvordan det gikk med Bjarne Paulsen og frue. Det viste seg etterpå at han natta før hadde kjørt dem over vatnet, og at de var flykta til Sverige.

Kilder og litteratur

Finnbakk, Torstein. Hemnes i krig 1940-1945. Utg. Hemnes kommune. Korgen. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket.