Leksikon:Stift

Stift, også stigt og stikt (henholdsvis høytysk stift og mellomnedertysk sticht, egentlig ordning, innstiftelse) var etter reformasjonen offisiell betegnelse på bispedømme.

Inntil 1537 var det fem bispedømmer i det egentlige Norge: Nidaros, Oslo, Hamar, Bergen og Stavanger. Nidaros omfattet landet nord for Dovre, samt Vestlandet ned til og med Sunnmøre. Jemtland lå under erkesetet i Uppsala, mens Herjedalen fra gammelt av hørte under Trondheim. Hamar bispedømme omfattet indre Østlandet, samt øvre Telemark og Idre-Særna. Oslo bispedømme strakte seg fra Mjøsa i nord og ned til Göta elv i sørøst og til Agder i sørvest. Det inkluderte også Gjerpen prosti eller nedre Telemark. Stavanger omfattet foruten Rogaland og Agder også Valdres og Hallingdal. Bergen bispedømme dekket resten av Vestlandet.

I tillegg til disse fem fastlandsbispedømmene hørte følgende bispedømmer til den norske kirkeprovinsen: Holar og Skålholt på Island, Færøyene, Orknøyene (herunder Shetland, som hadde status av eget erkeprosti, hvilket ligner på Jemtlands status under Uppsala i middelalderen), og Suderøyene med Man (som ennå i dag heter bispedømmet Sodor). De norrøne bispedømmene på de britiske øyer var i ferd med å falle fra den norske kirkeprovinsen allerede før reformasjonen. De ble således overført til det nyopprettede skotske erkesetet St.Andrews allerede i 1474, og det er noe uklart hvorvidt erkebiskopen i Nidaros etter det utøvde noen myndighet der. Endelig utgjorde de grønlandske koloniene et bispedømme, Gardar. Men der var det knapt noen biskop etter 1400, selv om det hele middelalderen igjennom ble utnevnt biskoper til Gardar. (De fungerte ofte som vikarbiskoper i Norge.)

Ved reformasjonen ble Hamar bispedømme slått sammen med Oslo stift. Det skjedde da den tidligere oslobiskopen Hans Rev ble utnevnt til superintendent over de to stiftene i 1541, skjønt domkapitlet i Hamar fikk bestå ennå en tid. Det synes også å ha vært planer om å legge Stavanger stift under Bergen, hvorfra også Trondheim i en viss grad ble styrt de første åtte årene etter 1537. (Først i 1546 fikk Trondheim egen superintendent.)

Gjennom det meste av foreningstiden var det således bare fire stift i Norge: Oslo/Kristiania, Trondheim, Bergen og Stavanger. Fra 1572 til 1645 lå også Jemtland under Trondheim. Sunnmøre ble overført til Bergen i 1622, mens Valdres og Hallingdal ble liggende under Stavanger til 1631 da de ble overført til Kristiania stift. I 1682 ble bispesetet for det gamle Stavanger stift flyttet til Kristiansand og stiftet omdøpt til Kristiansand stift.

Ved reformasjonen ble også den gamle forbindelsen med de oversjøiske bispedømmene brutt; de som ikke kom under kirkelig skotsk myndighet ble direkte underlagt styre fra København, skjønt i den første tiden etter reformasjonen ser det ut til at Færøyene liksom Stavanger i en viss grad ble underordnet Bergen.

Ellers skjedde det ingen endringer i den norske stiftsinndelingen før 1800. Fra 1804 hadde Nord-Norge egen biskop, men Tromsø stift ble formelt opprettet først i 1844. I 1863 ble Hamar gjenopprettet som eget stift. Bispedømme ble gjeninnført som offisiell betegnelse i 1918. S.I.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.