Lucy Smith
Lucy Caroline Smith f. Dahl (født 12. oktober 1934 i Oslo, død 27. august 2013 samme sted) var jurist og rektor ved Universitetet i Oslo. Mange husker henne best som hoveddommer i fjernsynsprogrammet Kvitt eller dobbelt, men det var som foregangskvinne innen jusfaget og som «første kvinne» på en rekke felt at hun virkelige satte preg på samfunnet.
Slekt og familie
Hun var datter av forretningsmann Nicolai Benjamin Dahl (1900–1979) og Lucy Holter (1905–1988). Faren var sønnesønn av industrigründeren Knud Dahl.
Den 11. januar 1958 ble hun gift med Carsten Smith (f. 1932), som senere ble høyesterettsjustitiarius.
Liv
Lucy Dahl vokste opp på Slemdal i Aker herred, fra 1948 del av Oslo kommune. Hun tok latinartium på Oslo katedralskole i 1952, og begynte på jusstudiet. I 1959 avla hun juridisk embetseksamen, og fikk jobb i Rettsavdelingen i Utenriksdepartementet. Etter et par år der ble hun forskningsassistent og dommerfullmektig. I 1965 begynte hun som universitetslektor ved Det juridiske fakultet på Universitetet i Oslo. Hun ble førsteamanuensis i 1981, og i 1987 ble hun den første kvinnelige professoren ved fakultetet.
I 1970-åra var Lucy Smith med på å opprette kvinnerett som eget fagområde. Selv om hun ikke definerte seg som feminist, mente hun at det var viktig å synliggjøre menns og kvinners ulike stilling i rettssystemet, og at dette ville styrke kvinners posisjon i samfunnet. Fra 1983 til 1986 var hun medlem av FNs komité mot kvinnediskriminering.
Mot slutten av 1970-åra begynte hun å jobbe med barnerett, og hun regnes som en av pionerene i dette faget. Hun avla juridisk doktorgrad, som første kvinne, med avhandlinga Foreldremyndighet og barnerett. Der tok hun for seg grensene for hva foreldrene kan bestemme og hvilke rettigheter barn har. Henne disputas falt sammen i tid med debaten omkring barneloven av 1981, og hennes empiriske forskning på praksis ved domstolene ble et viktig innspill i denne diskusjonen. I 2003 ble hun medlem av FNs barnekomité, og samme år ble hun tilfelt norske UNICEFs ærespris for sin innsats for barns rettigheter.
Det siste fagfeltet hvor hun markerte seg sterkt var børs- og verdipapirrett. Hun var blant annet sekretær for utvalget som foreslo lov om verdipapirhandel i 1978 og leder av utvalget som utforma børsloven i 1985.
I 1993 ble Smith den første kvinnelige rektoren ved Universitetet i Oslo, og hun satt i dette vervet til 1998. Da hadde hun allerede leda Det norske universitetsråd en tid; også det som første kvinne. Som visepresident i European University Association var han opptatt av den internasjonale siden ved universitetspolitikken. Hun satte som rektor i gang en omstillingsprosess som på en del punkter var kontroversiell. Blant annet så hun seg nødt til å stramme ytterligere inn på adgangsbegrensningene som var innført i 1992, ettersom universitetet ble ramma av budsjettkutt. En av hennes grunnholdninger var at universitetet måtte tilpasse seg samtida, men at man ikke måtte styre institusjonen vekk fra kjerneoppgavene og over i rent kommersiell virksomhet. Basisverdiene var forskningsbasert undervisning og akademisk frihet, som bare kunne ivaretas av et universitet.
Smith hadde også en rekke styreverv i næringslivet, blant annet i Nora Industrier, Christiania Bank og Kreditkasse, Kværner og Dagbladet. Hun satt også i styret til blant annet Nationaltheatret og Garantiinstituttet for skip og borerigger. I flere av disse styrene var hun også første kvinnelige medlem. Av foreninger hun engasjerte seg i kan nevnes Nordmann-Forbundet, Norge-Amerika Foreningen, Prinsesse Märtha Louises Fond og SOS Barnebyer.
I 1990 ble Lucy Smith innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. Hun ble kommandør av St. Olavs Orden, mottok den svenske Nordstjerneordenen og hun var æresdoktor ved Københavns Universitet.
Administrasjonsbygget på Blindern campus fikk navnet Lucy Smiths hus etter at hun gikk av som rektor.
Lucy Smith er gravlagt på Voksen kirkegård i Oslo.
Kilder
- Halvorsen, Marit: Lucy Smith i Norsk biografisk leksikon.
- «Kvinne i sort kappe» (portrettintervju). Helgeland Arbeiderblad 1992.10.23. Digital versjon på Nettbiblioteket.