Magnhild Bråthen (1924–2016)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Magnhild Bråthen f. Magnhild Petra Pedersen Femtegjeld (født 16. mars 1924 i Våler, død 1. mars 2016 i Råde) var fange i konsentrasjonsleiren Ravensbrück under andre verdenskrig, og var gjennom mange år aktiv som tidsvitne gjennom Aktive Fredsreiser.

Hun var datter av Petter Antonsen Femtegjeld og Marta Janette Emelie Femtegjeld, og vokste opp på gården Femtegjeld i Våler. Mora døde da Magnhild var tretten år gammel.

Krigsårene

I mars 1943, kort tid før nittenårsdagen, ble livet snudd opp ned. Magnhild bodde sammen med faren og brødrene på gården, og i en sidebygningen hadde de to leieboere, far og sønn. Brått kom tyske soldater til gården, og begynte å lete gjennom alle bygningene. Det ble aldri klart hvorfor de kom, men det som ble sagt var at det hadde blitt funnet en skutt tiur rett ved gården. Muligens lette de bare etter våpen, men de kan også ha fått tips om leieboerne. De hadde kommet seg unna.

Tyskerne fant ikke våpen, og heller ikke noe annet ulovlig. Allikevel tok de med seg Magnhild, faren og en av brødrene hennes. De ble kjørt til Moss fengsel, og måtte gjennom flere forhør. Noen dager etter ble broren løslatt, mens Magnhild og faren ble sendt til Fredrikstad fengsel. Der fortsatte forhørene, uten at det kom fram noe mer. Magnhild visste ikke hvorfor de var tatt, og det fantes ikke noe bevis mot dem.

Den 14. mai 1943 ble de frakta til Grini, der hun ble fange nummer 7671. I Norsk fangeleksikon: Grinifangene oppgis arrestasjonsdatoen 16. mars. Dette er trolig en dato for overføring, for razziaen skal ha funnet sted noen dager før fødselsdagen hennes. Det er ikke oppgitt noen arrestasjonsgrunn i oversikten over Grinifanger.

Oppholdet på Grini, som varte i nesten fem måneder, var vanskelig. I begynnelsen forsto Magnhild ikke hva de tyske vaktene sa, og hun var redd og forvirra. Hun visste jo ikke engang hvorfor hun var der. De andre kvinnene som satt på Grini tok seg godt av den unge jenta, og gjorde det de kunne for henne. Hun opplevde flere ganger at fanger ble henta ut til transport. Det var mye usikkerhet rundt hva dette egentlig betydde. I begynnelsen av oktober fikk Magnhild beskjeden om at hun skulle sendes til Tyskland. I løpet av månedene hun hadde vært på Grini hadde hun oppnådd en slags trygghet, og nå raste også dette sammen.

Den 6. oktober 1943 ble hun sendt til Tyskland. Hun fikk med en koffert med noen klær og sko som de andre fangene samla sammen. Så bar det til legesjekk. Tannlegen trakk tre av tennene hennes, selv om det egentlig ikke var noe galt med dem.

Transporten skjedde med skipet M/S «Monte Rosa», som lå til kai i Oslo. Magnhild og 28 andre kvinner ble sperra inne i et trangt rom under dekk. To av kvinnene var jøder. Det var dårlig med luft og svært vanskelige forhold under transporten, med lopper og lus og forferdelige sanitærforhold. Første stopp var i Århus i Danmark, og under overfarten fikk de bare en kort tur på dekk for å trekke luft.

I Århus ble de ført over i jernbanevogner og kjørt videre til Kiel. Deretter ble de plassert i et fengsel. Fortsatt hadde de ikke fått vite noe om hva som var endemålet for reisa. Etter en natt på gulvet, med dårlig luft, lopper og uten vann, ble de igjen plassert i jernbanevogner. I Fürstenberg nord for Berlin ble de henta med lastebiler og kjørt til kvinneleiren Ravensbrück.

I konsentrasjonsleiren ble alle eiendeler tatt fra dem, bortsett fra tannbørste og et såpestykke. De ble kledd nakne og sendt i dusjen, og deretter til gynekologisk undersøkelse. Vaktene sjikanerte fangene, og mange ble slått. Etter registrering fikk de utlevert en serk og ei underbukse av lerretsstoff, et par sokker og et par tresko. Klærne måtte holde i fire måneder før man fikk nye, og det nærmeste man kom klesvask var å skylle dem og la dem tørke på kroppen. Hver fange fikk også en emaljert bolle, et kaffekrus og ei treskje. På serken måtte hun sy på et kryss på ryggen og fangenummeret og en rød vinkel som identifiserte henne som politisk fange. Hun fikk tildelt fangenummer 24141, og ble plassert i blokk 7. Brakkene hadde køyesenger i tre etasjer. De var overfylt, og når man ikke kunne gå ut på toalettet om natta, og bare hadde noen få dobøtter, ble det svært uhygieniske forhold.

Magnhild fikk, som mange andre unge jenter, tilbud om å prostituere seg mot bedre soningsforhold og større matrasjon. Dette avslo hun umiddelbart.

De kvinnelige vokterne i leiren, kjent som «flaggermusene» på grunn av sine vide kapper, var brutale og ondskapsfulle. De kunne gjøre nær sagt hva de ville mot fangene, og både slo og pisket uten fare for noen reaksjon.

Dagene i leiren var prega av strenge rutiner. Kl. 03.30 ble fangene vekka, og fikk et krus tynn erstatningskaffe som de drakk mens de spiste en brødskalk som ble delt ut kvelden før. Omkring 04.30 – det varierte litt med årstidene – starta morgenappellen. Den kunne vare i opptil to timer, og man måtte sto helt rolig uansett vær. Tallene skulle stemme, og de som ikke klarte å holde seg på beina ble jaga opp igjen med slag og spark fra de kvinnelige vaktene. Etter appellen var det oppstilling i arbeidskolonner, og kl. 07.00 bar det av sted til arbeidsplassen. Dagen ble avslutta med kveldsappell, som normalt begynte mellom 17.00 og 17.30. Den kunne vare lenge, spesielt dersom noen hadde forsøkt å rømme. Da ble de andre fangene stående til jakten var avslutta.

Arbeidet fangene utførte skjedde på fabrikker i nærheten, blant annet et av anleggene til Siemens & Halske som hadde tjue fabrikkhaller i tilknytning til Ravensbrück. En del arbeida også i en av de omkring 70 satellittleirene under Ravensbrück. Magnhild havna i sandskuffegjengen, som spadde sand opp i vogner og trilla dem vekk. Det var et tungt og ørkesløst arbeid. Om man ble skada måtte man jobbe videre, og dersom man gikk på toalettet uten å spørre vaktene først risikerte man at de sendte vakthunder på en.

Et annet arbeid hun gjorde var ved steinvalsa i Ravensbrück. Den var drevet med muskelkraft; kvinnene fikk tau over skuldrene, og måtte dra den i gang. Det var spesielt vanskelig å få den i gang; når den først gikk rundt ble det litt lettere, men etter mange timer var man helt utkjørt.

Maten var stort sett kålsuppe og en brødbit. Suppa var mest vann. Drikkevannet var stort sett urent, så mange slet med magesjau. Et kjærkomment tilskudd var pakker hjemmefra og svenskepakkene med mat. Fangene delte gjerne disse mellom seg eller gjorde byttehandler. Fikk man ekstra brød ble det tørka så det skulle holde lenger.

Under disse forholdene var det ikke til å unngå at man ble syk. Legehjelp fikk man praktisk talt ikke. Det legene var opptatt av var å finne lus og lopper, ikke å hjelpe de som slet med helsa. Magnhild ble sendt på sykestua en gang, og det var forferdelig å se hvor mange det var som døde rundt henne. På vaskerommet så hun en haug med radmagre lik. Like ille var nok frykten for transport; alle visste at veien videre gikk til en av dødsleirene. For mange var denne frykten det eneste som holdt dem på beina.

På begynnelsen av krigen var det 300 til 400 fanger i hver brakke, men dette økte til rundt 800. I 1944 måtte leirledelsen ta i bruk telt for å få plass til ungarske jøder og romfolk. Fangene visste at det var et krematorium i leiren, og de kjente lukta av røyken derfra dag og natt. Det de ikke visste var at det også ble konstruert et gasskammer utafor leiren. Mellom 40 000 og 50 000 fanger ble drept i leiren, og dersom man tar med alle dødsfall på grunn av sykdom, sult og annet var det rundt 90 000 som døde i Ravensbrück og satellittleirene. Gasskammeret ble bygd først mot slutten av 1944. En forsker har konkludert med at det var 5793 kvinner som ble sendt i gasskammeret i Ravensbrück, mens andre anslag ligger på mellom 1500 og 3000. Alle disse tallene er usikre på grunn av mangelfulle arkiv. Det man vet mer sikkert er at 132 000 kvinner og barn og 20 000 menn ble registrert som fanger der mellom 1939 og 1945. I tillegg var det omkring 1000 unge kvinner i ungdomskonsentrasjonsleirene Uckermark og Moringen, som sorterte under Ravensbrück. Fangene kom fra rundt 40 nasjoner, hvorav 103 norske kvinner.

Den 7. april 1945 ble Magnhild henta ut av de hvite bussene. Svensk Røde Kors tok henne med til Sverige, og den 26. mai 1945 kunne hun endelig vende hjem til Norge. Omkring 40 000 fanger var i live da leiren ble frigjort.

Tidsvitne

Det ble konstatert at Magnhild hadde gulsott, og hun ble derfor innlagt på sykehus. De psykiske skadene var verre. Ungdomsårene var ødelagt, og lang tid med et totalt fravær av menneskeverd var det vanskelig å finne sin plass i verden. Det tok derfor tid før hun fungerte normalt igjen. Etter å ha kommet til hektene gifta hun seg med Edgar Bråthen, og de fikk tre barn sammen. De bosatte seg i Våler.

Etter mange år begynte Magnhild Bråthen å være med på Aktive Fredreisers turer til Ravensbrück som tidsvitne. I den forbindelse har hun fortalte at det viktigste ikke var å fortelle om grusomhetene:

Det som virkelig er viktig for meg, er at hver og en av oss tar standpunkt mot destruktive krefter i samfunnet. At vi med våre holdninger og standpunkt aktivt jobber for et samfunn bygget på demokratiske spilleregler, og hvor menneskerettighetene ligger som basis.
– Magnhild Bråthen[1]

Hun var også en av informantene til Kristian Ottosens Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene (1991), og hun er et av tidsvitnene i Mari Jonassens Hvite busser : med norsk ungdom til Hitlers dødsleire (2000).

Magnhild Bråthen tilbrakte sine siste år i Råde i Østfold.

Referanser

  1. ↑ Fra presentasjon på Aktive Fredsreisers nettsider.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Magnhild_Bråthen_(1924–2016)&oldid=2549955»