Matti Aikio

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Matti Aikio. Fotograf: ukjent (Digitalt museum/Finnmark fylkesbibliotek)

Matti Aikio, opprinnelig Mattis Isaksen d.y. (født 18. juni 1872 i Karasjok, død 25. juli 1929 i Oslo) var blant de første samiske forfatterne i Norge. Han skrev på norsk, men handlinga i bøkene hans er i stor grad lagt til samiske miljøer og har samiske hovedpersoner. I motsetning til andre tidlige samiske forfattere, som Isak Saba og Anders Larsen skrev han ikke for å styrke samers rettigheter, men ga tvert imot gjennom det meste av sitt forfatterskap støtte til både fornorskingspolitikken og til samtidas oppfatninger om rase og identitet. Først i den posthume Bygden på Elvenesset kom et vendepunkt der han begynte å hevde samenes rett til kulturell integritet.

Slekt og familie

Han var sønn av lærer og kirkesanger Mattis Isaksen (1827–1904) og Ragna Heimo, og hadde minst fem søsken. Under oppveksten i Karasjok var faren som kirkesanger og mangeårig ordfører den naturlige talsmann for bygda, og familien var vel ansett.

Matti Aikio var ikke gift.

Utdanning og lærerstilling

I 1888 gikk Matti på amtsskolen i Vadsø, der han var en svært dyktig elev. Dette sikra ham en av to plasser for samer på Tromsø seminar i 1890. Fram til dette tidspunktet hadde han nesten utelukkende snakka og skrevet samisk, men på lærerseminaret måtte han begynne å bruke norsk også. Han tok eksamen i 1892, og jobba et års tid på en folkeskole i Tana.

I 1894 reiste han fra Finnmark til Trondheim, der han tok middelskolen på sju måneder på kaptein Sivertsens lynkurs. Deretter fulgte examen artium i Kristiania våren 1896. Han tok anneneksamen ved universitetet samme høst, og ble da den første registrerte samiske student i Norge. Han begynte å studere jus, men avbrøt studiene. I 1903–1904 var han middelskolelærer ved en privatskole i Lyngør.

Forfatteren

I 1904 ga han ut sin første roman, Kong Akab. Den kom ut i København, og fikk lite oppmerksomhet. Allerede i denne boka, som i stor grad er selvbiografisk, la han opp løpet for sitt forfatterskap. Den handler om en samisk huslærer i Lyngør, som underviser ei jente fra et bedrestilt hjem. Deres etniske tilhørighet setter grenser som ikke kan krysses, og forholdet mellom dem kan ikke realiseres.

Hans virkelige debut og gjennombrudd kom i 1906 med romanen I Dyreskind. I forbindelse med denne utgivelsen andra han navn fra Mattis Isaksen til Matti Aikio. Han markerte seg tydelig i Kristiania, der han begynte å gå i kofte og gikk på rangel med andre forfattere og journalister. Romanen ble en suksess, og mottok svært gode kritikker. Også her er rase og etnisitet et viktig tema. Den følger reineieren Biettar Oula fra Karasjok og presten Jussa i to parallelle historier. Igjen tar han opp grenser satt av etniske tilhørighet. Presten har en sosial status som gjør det mulig å gifte seg med væreierens datter, men hans samiske bakgrunn forhindrer dette. Boka ble lest som en skjult støtte til fornorskingspolitikken.

Romanen Ginunga-Gap fra 1907 mottok helt annen kritikk enn I Dyreskind. I denne boka velter det ut med rasistiske karakteristikker av jøder og sjøsamer. Helten i boka er Elias Røsanger, en parodi på Knut Hamsuns telegrafist Rolandsen. Denne «germanske» helten er jøder og sjøsamer langt overlegen. Jødene var også med i neste bok, Hebræerens Søn fra 1911. Hovedpersonen David Hesmon vokste opp hos en samisk familie i finsk Lappland.

Han fulgte opp med skissesamlinga Polarlandsbreve og andre, med tekster som hadde stått på trykk i julehefter og i Tidens Tegn. Sistnevnte avis var han knytta til gjennom hele sitt virke som journalist. Som journalist skrev han også mye om samiske forhold. Han dekka i 1917 samelandsmøtet i Trondheim for Tidens Tegn, og reportasjonen var slik at Valdemar Lindholm uttalte at «Det finnes inom alla folk förrädare.» Noe av det Aikio ble kritisert mest for var at han tok avstand fra tanken om en samisk nasjon, fordi han mente at sørsamene var etnisk mindreverdige.

Neste bok kom ikke før i 1918. Hyrdernes Kapel er ei novelle eller kortroman. I en svært enkel form advarer den mot å overstige de etniske grensene; ei gruppe fjellsamer inviteres av en prest til å ta et påskebad, og de fleste av dem får lungebetennelse og dør.

Han debuterte som dramatiker i 1926, med farsen Under Blinkfyret på Centraltheatret i Oslo.

Et vendepunkt

Som nevnt kom et vendepunkt i hans siste roman, som ble utgitt kort tid etter hans død i 1929. Bygden på Elvenesset er ei folkelivsskildring fra Karasjok. Her framstilles samene som ei homogen gruppe som har blitt splitta opp av norsk press; rasistiske utfall mot sjøsamer er fraværende. I det samiske kulturrommet han beskriver møter det norske overherredømmet grenser, og samenes rett til egen kultur blir framheva. Når Aikio brukte så lang tid på å komme fram til dette standpunktet, mens forfattere som Isak Saba og Anders Larsen gjennom en årrekke hadde krevd sin rett, skyldes det ikke minst at Aikio rakk å fullføre sin utdanning i nord før de to andre, og at han tidlig forlot Finnmark. Han ble dermed stående utafor den samiske oppvåkninga, og ga i stedet støtte til fornorskingspolitikken. Hvilken vei han ville tatt videre etter Bygden ved Elvenesset er et interessant spørsmål, som vi dessverre aldri kan få noe sikkert svar på.

Også billedkunstner

Aikio var også interessert i billedkunst, og drev blant annet med silhuettklipping. I 1920 skrev han for serien «Norske kunstnere», der han presenterte Gustav Vigeland. Han debuterte som billedhogger i 1925 med to selvportretter, som ble utstilt hos Blomqvists kunsthandel i Oslo.

Ettermæle

Matti Aikio døde på sitt hotellrom i Oslo, 57 år gammel. Han hadde lenge slitt med helsa, og spesielt med lungene. Aikio overlevde tuberkulose i ungdommen, men skadene på lungene fra denne sykdommen kombinert med mye piperøyking slet ham ut. Han ble kremert, og først i 1991 ble urna satt ned på Vestre gravlund i Oslo.

Fra hans forfatterskap er det særlig I Dyreskind og Bygden ved Elvenesset som har levd videre. De ble utgitt på ny 1975–1976 under titlene I dyreskinn og Bygda på elveneset, i en tid med økende politisk og kulturell bevissthet blant samer. Alta-utbygginga lå like om hjørnet, og presset var merkbart. Bygda på elveneset hadde et budskap som gikk rett hjem, mens den første boka var mer problematisk. Årsaken til at den allikevel ble trukket fram var at det var vel så viktig å vise et mangfold i samisk kultur som at alle tekster måtte være politisk korrekte. Det var også vilje til å se på Aikios liv på en annen måte enn før, med nesten at halvt århundres avstand i tid. Han var blant de første som gikk i kofte i Kristiania, og han tok et samisk etternavn som forfatter. I en tid der det ikke fantes noen klar rettesnor, valgte han sin vei, og ble omtalt som en sviker; i ettertid ser man at også han var et offer for fornorskingspolitikken.

Bygda på elveneset ble oversatt til samisk som Márkannjárga i 1994, og i 2003 kom oversettelsen av I dyreskinn, Náhkehasat.

Nils Gaup og Knut Walle skrev og oppførte skuespillet Geesat på Hålogaland Teater i 1983. Stykket framstiller et tenkt møte mellom John Savio og Matti Aikio. Samme år sto en serie artikler om Aikio på trykk i Sámi Áigi.

Else Marie Isaksen, som er barnebarn av en yngre bror av Aikio, begynte i 1995 å kartlegge hans liv og forfatterskap nærmere, og har arrangert to utstillinger om ham i Karasjok.

Bibliografi

Posthume utgivelser:

Oversettelser til samisk:

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Matti_Aikio&oldid=2105508»