Mølledrift i Nedre Eiker

Mortenssaga i 1927.

Foto: Petter Kristiansen/Eiker Arkiv

Mølledrift hadde gode betingelser i Eikerbygdenes til dels bratte åser og mange bekker. Faktisk var Eiker et av landets første distrikter med en stor grad av utnyttelse av vannressursene, og møller var det aller første de ble benyttet til. Gårdene lå nær bekkene, og det gjorde det enkelt å regulere vassdragene.
Allerede for 5-600 år siden oppdaget gårdbrukerne denne muligheten, og forsto å gjøre nytte av den. Det var så mange kverner eller møllebruk at man også kunne dekke behov utenfor Eiker, og det var kort avstand til det voksende bysamfunnet ved Bragernes.

Mølle og kvern

Begrepene mølle og kvern dekket samme innretning, men hadde noe ulik teknikk. Kvern som ble drevet med vannkraft ble tatt i bruk allerede på 1200-tallet, og vannkrafta ble enten fanget opp av et vasshjul (mølle), eller kvernkall (kvern). Kvernkallen ble mest benyttet på vanlige gårdskverner, mens større bygdekverner brukte vasshjulet. Det var viktig arbeid å male korn, og prosessen tok lang tid. Ei god gårdskvern kunne male to tønner korn i døgnet. Kornet måtte tørkes slik at det ble sprøtt før det kunne males. Det ble tørka i badstu eller i kornturke/turkestove. Etter tørkinga ble kornet ofte rensa for å fjerne støv og løse agner.

Selve malinga av kornet var kvinnearbeid så lenge håndkverna var mest brukt, men da mølleindustrien ble utvikla ble det mannsarbeid. Denne industrien var nemlig godt beskyttet, for mens tollen på korn var 1 mark pr tønne, var den for mel 3 mark og for gryn 6 mark. Man ønsket i merkantilismens tidsalder å stimulere norsk produksjon og industri, - man ønsket å være mest mulig selvhjulpen på flest mulig områder. Og for å oppnå dette, benyttet man altså tollsatser som delvis virket som forbud mot innførsel og delvis som oppmuntring og tilrettelegging for innenlandske foretak.

Krokstadelva

Krokstadelva (elv),som har sitt utspring i Ulevann (som seinere ble oppdemt), la grunnlaget for flere møllebruk, og Krokstadelva ble tidlig et sentrum for mølleindustrien på Eiker. Alt i 1466 hører man om Kvernfossene. Det ble etter hvert vanlig at kvernbruk eller møllebruk ble skilt ut som egne eiendommer som kunne omsettes fritt. Det var anlagt hele ti møller langs Krokstadelva, og da biskop Jens Nilssøn kom til Eiker på visitas i 1595, telte han også åtte bondesager ved elva.

Midt på 1600-tallet var det to møllebruk i elva, og et kvernhus i Mjøndalen. Matrikkelforarbeidet av 1723 og andre data viser at det da også var 10 møllebruk bare rundt Krokstadvassdraget. Det kan ha vært motsetninger mellom eierne av sagbruka og eierne av møllebruka, for begge typer anlegg krevde mye vannkraft. I 1739 fikk en av sagene ikke skjære sitt kvantum fordi møllene krevde så mye vann.

Borgebekken

Norges føste grynmølle ble reist ved Borgebekken av Peder Tyrholm på Borge i Krokstadelva i 1737, med kongelig privilegium for Akershus Stift i 10 år. Mølla var bygd i Holland og kosta 10 000 riksdaler - en stor sum penger den gang - og var på den tid den eneste i sør-Norge. I 1756 fikk Tyrholm privilegium til å bygge ei siktemølle, og dette var den første mølla i Norge som leverte finsikta hvetemel. Denne meltypen var inntil da blitt innført fra England, og da utførsel av hvetemel ble forbudt i England omtrent på samme tid, ble siktemølla til Tyrholm god forretning. Denne mølla kostet også 10 000 riksdaler.

I 1751 ble det ny eier på Borge. MøllebyggerGodberg Poulsen fra Flensburg kom til Norge for å reparere grynmølla på Kongsberg, og han slo seg ned på Eiker og kjøpte Borge etter Tyrholms død. Borge ble fra da av kalt Møllenhof. Poulsen drev møllene videre, og bygde også flere nye møller på Eiker og rundt Kristiania. Han var meget dyktig i sitt håndverk som møllebygger, og holdt langt lavere priser enn de hollandske møllebyggerne; Poulsen tok mindre enn en fjerdepart av konkurrentene, og møllene var like gode som de andre. Grunnen til den lave prisen var at trevirke, som møllene vesentligst var bygd av, var mye rimeligere i Norge enn i Holland.

Poulsen etablerte også ei oljemølle på gården, primært for å betjene en såpefabrikk som lagde grønnsåpe av god kvalitet og som blandt annet ble benyttet av danskene. Såpekokeriet produserte 200 tønner såpe i året. Oljemølla brukte linfrø, og ved siden av såpe ble det lagd linkaker og linkakemjøl som ble bruk til kraftfor,- visstnok det aller første kraftfor på Eiker. Da lindyrkingen opphørte og det ikke ble nok tilgang på råstoffet ble oljemølla nedlagt, men det var god drift i såpesyderiet ennå rundt 1814.

Det var også flere andre mølletyper på Eiker, slik som ei stampe- og valsemølle i Krokstadelva som produserte henholdsvis skinn, klæde og vadmelstøy. I følge Hans Trøm var disse møllene i drift i 1784, og fremdeles i 1812 var i hvert fall vadmelsstampen i full virksomhet. I 1784 var det også to teglverk og to kalkbrennerier.

Rundt 1750 ble et spikerverk som opprinnelig lå på gården Lundteigen ved Dørja på Øvre Eiker flytta til Krokstadelva. Krokstad Cellulosefabrikk ble startet i 1893, og den fikk også vannkraft fra Krokstadelva.

Vranglebekken

Ved Vranglebekken som renner fra Vrangla på Krokstadskauen og ned i vannet Dypingen, lå det til langt inn på 1900-tallet ei sag eid av gården Korshorgen. Denne saga ble kalt Mortenssaga.

Finnemarka

Ved Glitre tyder navn som Bordvika, Hunnvika og Saglandsvika på at det har vært sagbruksvirksomhet der, og man vet med sikkerhet at i 1650 lå det ei sag ved Glitre. Det lå også ei mølle ved Svartbekken som kommer fra Svartmyr og renner ut i Guritjern nordvest for Glitre, og møllesteinen derfra ligger ennå ved Svarvestolen (tidligere boplass, blandt annet eid av Peder Svarver, i dag turisthytte eid av DNT Drammen og Omegn).

Solbergelva

Solbergelva (elv) er ei anna lita elv som har vært grunnlag for mangfoldig virksomhet. Den er 6 km lang, og kommer fra Solbergvannene som fra naturens side hadde utløp til Lier kommune. Solbergvannene består av Solbergvannet, Mellomdammen og Nerdammen, og de to sistnevnte var opprinnelig ett vann med utløp østover til Lier. Det ble bygd demning i 1627, og samtidig sprengt nytt løp som førte elva ned til bygda Solbergelva. Ved denne elva fant biskopen syv bondesager, og av gamle kart kan man se at i 1858 fantes det langs elva sagstue, sag, Nedre Stormølle, Ulverud sigte- og grynmølle, Øvre Stormølle, Nedre Spinderi, Øvre Spinderi, Solberg kvernhus, Grøtterud kvernhus og Braathen kvernhus. I 1890-åra fantes det fremdeles et sagbruk, et teglverk, to møller og en liten valsemølle. I 1821 ble et spinneri i Drammen flytta til Solbergelva på grunn av vannkraften, - dette ble Solberg Spinderi.

Kilde

• Artikkel av Anne Gallefos Wollertsen på nettstedet til Eiker Arkiv
• Boka Finnemarka 1982
• Boka Eikers historie, bind III - Elvekulturen
• Boka Eker av Nils Johnsen