Olaf Rye (1791–1849)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Olaf Rye, portrettert av P. Meidel (posthumt, publisert 1862).

Olaf Rye (født 16. november 1791 i Bø i Telemark, falt 6. juli 1849 i Fredericia, Danmark) var offiser med avansement til generalmajors grad. Han tjenestegjorde først i den norske, så i den prøyssiske og lengst i den danske hær. Rye er den ene av de tre som i Danmark blir omtalt som De tre norske graner for sin heroiske innsats i krigen om Slesvig og Holstein i 1848-1850. «Granene» inngår i heltegalleriet til både det danske og det norske offiserskorpset. Etter at Rye falt ved Fredericia, het det om andre som falt med heder på slagmarken at «de gikk til Ryes brigade».

Familie og oppvekst

Garden Nerbø (Majorbø), Bø i Telemark. Olaf Rye skal være født i den lave delen av huset til høyre.

Olaf Rye var født og oppvokst på garden Nerbø (gnr. 56/4) i Bø i Telemark, som faren hadde kjøpt i 1782. Faren Mathias Andreas Rye (1756-1818) var også offiser og kompanisjef i distriktet. Moren, Elisabeth Johanne født Lind (1752-1836), var datter av gullsmed Ole Lind i Christiania.

Faren stod tilsynelatende ikke helt på godfot med bygdefolket. Han ble flere ganger bøtelagt for overgrep mot andres eiendomsrettigheter, for voldsbruk og «trettekjærhet». Enten det er historisk korrekt eller ikke, blir det litt tvilsomme ettermælet hans i bygda bekreftet av følgende utsagn lagt i munnen på hans sønner:

«Vi'kje Fa'n ha far, så vi'n ikkje ha følk.» Og etter at faren var død, skal en av dem ha sagt: «Du veit at hvis far kom inn nå og var vond, så hadde me fluge ut gjennom vindauget alle samman.»[1]

Olaf hadde tre brødre og to søstre, og han var den nest yngste i søskenflokken. Alle guttene ble utdannet til offiserer. En eldre bror, Johan Henrik Rye ble byfogd, amtmann, stortingsmann og stortingspresident. Den yngste i søskenflokken, Johan Mathias Rye var som sin far kompanisjef i distriktet. Han var ordfører i Bø 1841-1852 og seinere veiinspektør.

Utdannelse og militær karriere i Norge

Olaf begynte som 12-åring på Krigsskolen (Landkadettkorpset) i Christiania i 1804 og tok offiserseksamen i 1807. Han skal både hjemme i Bø og på Krigsskolen ha utmerket seg i sport, jakt og friluftsliv, og blant annet satt rekord i skihopping. Han var kullkamerat med Frederik Adolf Schleppegrell. De to holdt sammen i vennskap livet ut, gjorde mye de samme karrierevalg og led heltedøden i samme krig. Den tredje granen, Helgesen, ble del av trioen da de kom sammen i sine tidligste militære stillinger.

Olaf Rye begynte sin karriere som sekondløytnant i det Telemarkske Infanteriregiment i mai 1808, bare 16 ½ år gammel og var 17 år da han ble utnevnt til premierløytnant. Da hadde han tjenestegjort i krigen mot Sverige 1808, men ikke kommet i kamp.

I de neste fire-fem åra var han mye brukt til landmålingsoppdrag ved siden av de vanlige befalsoppgavene ved forskjellige avdelinger.

Under krigen 1814 deltok Rye i noen småtrefninger i Østfold. Da Norge i og med Mossekonvensjonen i august 1814 måtte tre i union med Sverige, nektet både Rye, Schleppegrell og Helgesen å avlegge ed til den nye kongen (Karl XIII). De søkte og fikk etter hvert avskjed fra den norske hær, og søkte så militær tjeneste utenlands.

Til Tyskland og Danmark

De tre prøvde ved Christian Frederiks hjelp å få ansettelse i Russland. Før det kom til noe, var sluttkampene mot Napoleon i gang etter hans tilbakekomst fra Elba. Christian Frederik anbefalte de tre å søke tjeneste i den prøyssiske hær under feltmarskalk Blücher, noe som også lyktes dem. Rye var med ved gjenerobringen av noen små festninger, men ikke i de store avgjørende slag. Han gikk så i dansk tjeneste, og var med i de danske okkupasjonsstyrkene i Nord-Frankrike.

Mens han ennå var i Frankrike, søkte han om to års permisjon for å komme i russisk tjeneste, men fikk avslag på permisjonen og ble beordret til Danmark. Han trenerte dette med en fingert sjukemelding, og oppholdt seg visstnok hos sin venn Hans Helgesen, som også var i Frankrike, men ble avslørt og ført i arrest til fortsatt tjeneste i den danske hær. Det var igjen Christian Frederik som gav ham hjelp til ansettelse ved Oldenburgske regiment i Rendsburg.

Tre ekteskap

Han skulle få bortimot 30 års opphold i Rendsburg. Der giftet han seg i 1823 med Frederikke Sophie Caroline Vilhelmine Krabbe, fra en offisersfamilie. Hun døde imidlertid etter bare et år i ekteskapet. Rye giftet seg så med sin første kones søster i 1832 (Jacobine Dorothea Amalie Krabbe), men også hun døde etter et år. Tragedien rammet ham flere ganger, i det han også mistet to små døtre.

Fra 1842 ble Rye, nå som major, stasjonert i København. Der inngikk han sitt tredje ekteskap, med Elisa Henriette Schulz (1817-1882). Hun var datter av fabrikant og offiser Peter Heinrich Schultz og hans andre hustru Henrikka Morville.

Heltedøden i krigen om Slesvig og Holstein

Minnestein over Olaf Rye utanfor Bø Museum ved Oterholt i Telemark.
Foto: Per Ormestøyl (2017).

De tysktalende i hertugdømmene Slesvig og Holstein, støttet av Preussen, gjorde oppør mot det danske styret våren 1848. (Den dansk-tyske krig, også kalt Første slesvigske krig, treårskrigen eller Den slesvig-holstenske krig). Det brakte Rye i et vanskelig dilemma. Flere av hans offiserskolleger, hans svogre og venner stod på den tyske siden. Han bad krigsministeren om å bli løst fra sin kommando, men ombestemte seg og dro likevel i felten på den danske siden. Han utmerket seg nå i kampene, ble brigadesjef og oberst. Særlig ble han kjent for innsatsen ved Nybøl og Dybbøl mai-juni 1848.

Da kampene brøt ut igjen våren 1849, ble Rye gitt kommando over et korps på 7000 mann og forfremmet til generalmajor. Etter flere slag og manøvre, vellykkede og mindre vellykkede, ledet han den 6. juli 1849 sin brigade i et utfall mot fienden fra byen Fredericia i det østre Jylland. Han falt selv under striden.

Han ble først begravet i en fellesgrav ved Fredericia, men ble i september 1849 ført til Garnisonskirkegården i København og bisatt under nærvær av kong Frederik VII.

Olaf Ryes gate på Notodden og Olaf Ryes plass på Grünerløkka i Oslo er oppkalt etter ham.

Referanser

  1. ↑ Bø-soga II side 56.

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Olaf_Rye_(1791–1849)&oldid=2101296»