Primærkilder til skogfinnenes historie i Norge

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Primærkilder til skogfinnenes historie i Norge er en oversikt over kilder som kan benyttes til å utforske og skrive skogfinnenes historie i Norge, fra deres første innvandring på 1600-tallet og frem til i dag.

Forordning 30. august 1648

Krav om at skogfinner måtte bosette seg eller flytte ut av landet.

Forordning 20. juni 1673

Kravet fra 1648 ble gjentatt.

Landkommisjonens arbeid 1661

Mottok visstnok klager over skogfinnene fra kjøpsteder og fra allmuen i Christiania lagdømme.

Skog-ordinansen 12. mai 1683

Skogfinner som praktiserte svedjebruk ble truet med dødsstraff:

7.) Eftersom og Braadehugst og Skovs-Ild af Skovbrændere foraarsage i Norge stor Skade, i hvorvel det ved mange Love og Frr. er forbudet; da, dersom nogen befindes sligt at have begaaet, maae enhver ham angribe; Og hvis han er en Skov-Finde, som boer paa Skovene, eller en Løsgiænger, bør han straffes paa Livet[1]

Reskript 5. desember 1685

Visestattholder Just Høg ble bedt om at fut, sorenskriver og seks menn skulle lage manntall over «alle slags Finner» i Norge:

5 Dec. Rescr. (til Vice-Statholderen) ang. at Fogderne og Sorenskriverne tilholdes, tilligemed 6 Mænd, at forfatte rigtigt Mandtal over de Finner, som opholde sig i Enhvers Fogderi, samt forklare, om de opholde sig der med eller uden Forlov; om Bonden har Skade eller Fordeel deraf; om de boe paa Rydnings-Pladse eller ei; om de svare Noget deraf eller ikke, samt om de søge Kirken og Thinget, eller sig derfra entholde m. v.[2]

Finnemanntallet av 1686

Originalmaterialet: https://media.digitalarkivet.no/db/contents/65991?archives%5B0%5D=no-a1450-01000000008435&start_year=&end_year=&text=Skap+15

Omtale i rapporten fra Hans Hansen Rosencreutz i 1699

Hans Hansen Rosencreutz var en dansk embetsmann som besatte flere sentrale verv i Norges administrasjon, blant annet i bergverket og som overkrigskommissær og justisråd. I 1690-årene ser han ut til å ha falt i kong Christian 5.s unåde og ble avskjediget. Da Frederik 4. besteg tronen etter Christian 5.s død i 1699, leverte Rosencreutz inn en rapport om Norges tilstand på eget initiativ til den nye kongen. Kort tid etter fikk han ny stilling, nå i ledelsen for Rentekammeret. I rapporten, som i all hovedsak beskriver militært relevante forhold, forekommer et avsnitt om skogfinnene:

Det femte Slags Folk kaldes Rugfinder, Søfinder og Lapper, hvoraf det første Slags, som sig Søndenfields opholde, *) ere det allerskadeligste Ukrud for Landet, som nogen Tid nævnes kan; thi som de vagere fast omkring i alle Skove og paa Fieldene, saa forderve de ikke alene Skytteriet for de rette Landsens Indbyggere, men og hvor man (dog meget uforsvarlig) haver dissimuleret deres slette Forhold, og bevilget dennem Rolighed, der have de paa mange Mile opbrændt de skiønneste og bedste Skove til deres Rug- og Næpebraater, Betienterne til en ringe Profit, men Kongen, Landet og Indbyggerne til allerstørste Skade; thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men og som de vide alle Gienveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Røven og Tyverie, hvorom forrige Ufreds Tider har viist mange Exempler, og de af Undersaatterne, som ere berøvede deres timelig Velfærd, endnu kan bære Vidne om; hvorfor jeg uforgribelig allerunderdanigst skulde eragte, at det er høit fornøden, at denne Post ret examineres, og udledes hos hvem Skylden er, at Hans Kongl. Mayts allernaadigste Forordninger og Norges Lov, om saa dant Ukrud ikke at lide, saalidet er efterkommet og iagttaget.

*) See Krafts Norges Beskr. 1 Deel S. 501 ff. og S. 599 f.[3]

Thomas von Westen

https://www.nb.no/items/bc9d4654ef35a697c322621a4bacd763?page=533&searchText=lector

Erik Pontoppidans observasjoner i 1753

Det var ikke mye Erik Pontoppidan hadde å si om skogfinnene i sitt storverk om Norges historie, noe også senere forfattere, som Eilert Sundt, bemerket. Men i kapitlet om Skogfinnenes omtale hos Pontoppidan, blir skogfinnene omtalt i korte trekk:

Af bemeldte Finske og fra Normanden ellers gandske adskilte Nation beboes ikke allene Norden- men ogsaa Sønden-Fields mange Skov-Egne og øde Bierge-Toppe, særdeles paa de Field, som adskille Norge fra Sverrig. Disse Finner ere gode Skytter, og nære sig deels med Jagt, deels ogsaa med Braate-Hugst til at saae Næper og Rug i, hvoraf man kalder dem Rug-Finner. Saavidt giøre de Landet ingen Fordeel, da mange Skove af dem ødelegges, hvor Betienterne, for en liden Profit, ville see igiennem Fingre. Uskyldigere er den Næring de kunde skaffe sig med Jagt, dog giøre samme disse arme Vaganters Boelig saa uvis, at de i Nødsfald uformodentlig overrumple Bonden, og halv med Tiggerie, halv med Trusel tvinge ham noget af. I Krigs-Tider bruger man dem som de beste Veyvisere, ja ogsaa som Spioner, thi igiennem de vildeste Skove og impassableste Field vide de ved idelig Omløben at finde Veye, ja endogsaa Gienveye, saafremt samme ere at finde. Disse Folk forekomme mig her til Lands næsten ligesom den paa de Dalmatiske Bierge omstreiffende Morlakkiske Nation, der sielden forlader Field-Toppen, giør i Krigs-Tiid Venetianerne god Tieneste og nærer sig meest med Jagt. Jeg veed ey, om samme derhos er Dalmatierne saa foragtelig som Finnen en Nordmand, hvilken ikke taler til ham uden in Imperativo, og tracterer ham med samme Myndighed, som i andre Lande enhver pleyer at tiltage sig selv over Jøderne (*). Om Fugle-Jagt eller Fangst, og hvorledes den særdeles i Nordland pleyer at øves med største Livs-Fare i de steile Bierge og Steen-Kløfter, er handlet paa sit Sted.

(*) Af Arilds Tiid, og førend de forlode deres rette Hiem ved Sinum Bothnicum, have Finnerne levet saaledes i foragtelig Armod efter Taciti Ord de German. Fennis mira feritas, fæda paupertas, non arma, non eqvi, non penates, victui herba, vestitui pelles, cubile humus. Sola in sagittis spes, qvas inopia ferri ossibus asperant. Idemqve venatus viros pariter ac fæminas alit. De saa kaldte Bøygde-Finner i Nordland leve noget bedre og ved vissere Næring, men holde dog ved deres Sæder og Sprog, skiønt de og tale Norsk.[4]

Beskrivelse over Trysil prestegjeld, 1796–1798

Sognepresten i Trysil, Axel Christian Smith, skrev i 1784 en topografisk skildring av prestegjeldet. Manuskriptet, som er voluminøst, ble serialisert og utgitt i Topografisk Journal for Norge mellom 1796 og 1798. Kapittel 21 er en omtale av «den Finske Slægt i vort Sogn».

Jens Krafts beskrivelse i 1820

Juristen og embetsmannen Jens Kraft utga mellom 1820 og 1842 et storstilt arbeid med tittelen Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge. Her omtaler han alle steder i Norge, deriblant Finnskogen og dens innbyggere. I to ulike kapitler omtaler han skogfinnene nærmere.

Folkmängden på Finnskogarna fra 1823

Den finske folkloristen og etnografen Carl Axel Gottlund besøkte Finnskogene i Sverige og Norge i 1821. Underveis kartla han den skogfinske befolkningen. Resultatet av undersøkelsene ble forelagt kongen i Sverige i 1823, som en del av søknaden for å opprette et eget finskspråklig administrativt område. Rapporten er tapt, men i Gottlunds arkiver finnes blant annet et arbeidsdokument som har fått tittelen «Folkmängden på Finnskogarna», med lister over finske navn som han kartla. Dokumentet er renskrevet og behandlet av Jan Myhrvold og Niclas Persson og foreligger i trykt utgave.[5] Dokumentet, som inneholder finske slektsnavn og hvor Gottlund fant personer som bar disse navnene, er en uvurderlig kilde for å rekonstruere nettverk av skogfinske slekter. Originalen ligger i Riksarkivet i Helsinki.[6]

Brev fra Finnskogen til Carl Axel Gottlund

Carl Axel Gottlund korresponderte med flere skogfinner på begge sider av den norsk-svenske grensen. Omtrent halvparten av brevene som er skrevet til Gottlund og som finnes i arkivet etter det finske litteraturselskapet (Soumalaisen Kirjallisuuden Seura, SKS), er skrevet av skogfinner i Norge. De fleste av brevene er skrevet på finsk. Alle er digitalisert og en del er transkribert.[7]

Hjemkjøpet fra det ankerske fideikommiss

I løpet av 1700-tallet hadde store skogseiendommer på Østlandet blitt kjøpt opp av trelasthandlere i Christiania. Ved overgangen til 1800-tallet var den desidert rikeste blant dem, Bernt Anker, blitt eier av enorme mengder skog, også når det gjaldt deler av Finnskogen. Anker døde i 1805 og etterlot seg ingen direkte arvinger. Han hadde bestemt at formuen hans skulle forvaltes gjennom et «fideikommiss». Slektningene fikk riktignok tak på en del av formuen gjennom søksmål og andre grep, men fideikommisset ble videreført inntil den store trelastbrannen i Christiania i 1819. Da ble fideikommisset erklært fallit og en skiftekommisjon ble opprettet for å dele opp formuen. Det var 142 eiendommer som skulle avhendes.[8] Det var kjøpers marked, og en rekke bønder i og rundt Finnskogen fikk anledning til å kjøpe tilbake eiendommene de eller fedrene før dem tidligere hadde eid eller brukt som en del av skogsallmenningene. Det påstås gjerne at skogfinnene ble utsatt for slavelignende forhold under Anker og fideikommisset, men det er usikkert hva påstandene bygges på.[9] Det savnes også en systematisk, helhetlig gjennomgang av hvilke skogfinner som kjøpte opp eiendommer. Skiftekommisjonens arkiver ligger på Nasjonalarkivet.[10] Opplysninger om oppkjøpene skal også finnes i relevante justisprotokoller og i pantebøkene.[11]

Eilert Sundts kapittel om skogfinnene

I sin undersøkelse av «Fante- eller Landstrygerfolket i Norge», bruker Eilert Sundt et helt kapittel på å omtale skogfinnene. Delvis er observasjonene bygd på Sundts egne reiser i Finnskogen, dels på hva hans informanter har fortalt ham. I tillegg støtter han seg på hva han kan finne i tidligere litteratur og i Riksarkivet. Hans omtale av finnenes rykte for å være trolldomskyndige utmerker seg. Hans forsøksvise beskrivelse av skogfinnenes historie og utbredelse i Norge er også bemerkelsesverdig og vitner om hva slags kunnskap det var mulig å oppdrive om skogfinnene på 1800-tallet. Hans refleksjoner rundt språkbruk og språkendring er også verdifulle.

Skogfinnenes henvendelse til formannskapet i Grue i 1894

31 finner ba om ytterligere gudstjenester i Revholt kapell.

Referanser

  1. ↑ Jacob Henric Schou, Chronologisk Register over de Kongelige Forordninger og aabne Breve samt andre trykte Anordninger som fra aar 1670 af ere udkomne, del 1 (København: Breum, 1795), s. 350. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  2. ↑ Fr. Aug. Wessel Berg, Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve for Norge i Tidsrummet 1660-1813 (Christiania: Cappelen, 1841), s. 142. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  3. ↑ Hans Hansen Rosencreutz, Relation om Norges Riges idsige Tilstand Anno 1699, trykt i Budstikken, 4. årgang, nr. 65–77, se s. 538. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  4. ↑ Erich Pontoppidan, Det første Forsøg paa Norges Naturlige Historie, Forestillende Dette Kongeriges Luft, Grund, Fielde, Vande, Væxter, Metaller, Mineralier, Steen-Arter, Dyr, Fugle, Fiske, og omsider Indbyggernes Naturel, samt Sædvaner og Levemaade, andre del (København: Det Kongelige Waysenhuses Bogtrykkerie, 1753), s. 455–456. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  5. ↑ Jan Myhrvold og Niclas Peerson (red.), "C. A. Gottlunds 'Folkmängden på Finnskogarna' fra 1823", oppdragsrapport nr. 3, 2004 (Elverum: Høgskolen i Hedmark, 2004). Digital versjon på Nettbiblioteket.
  6. ↑ .Arkiv etter Finska Historiska Samfundet, VII:9:8 og VII:9:9, i det finske riksarkivet.
  7. ↑ Skogfinnenes brev til Gottlund, nettside.
  8. ↑ Torgeir Fryjordet, Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidende, bind 1, Skogforhold, skogbruk og skogadministrasjon fram til 1850. Oslo: Landbruksdepartementet og Direktoratet for statens skoger, 1992, s. 386-387. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  9. ↑ Olaf Lindtorp, Fra Finnskogene i Solør og Vermland. Kongsvinger: i kommisjon hos Olaf Norli, 1943, s. 110-113. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  10. ↑ Arkivene etter det ankerske fideikommis, RA-S-4626 Finansdepartementet.
  11. ↑ Olaf Lindtorp, Fra Finnskogene i Solør og Vermland. Kongsvinger: i kommisjon hos Olaf Norli, 1943, s. 118. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Primærkilder_til_skogfinnenes_historie_i_Norge&oldid=2799805»