Røyken kirke
| Røyken kirke | |
|---|---|
| |
Foto: Chris Nyborg (2015).
| |
| Sted: | Røyken i Røyken kommune |
| Byggeår: | 1229 |
| Endringer: | Større reparasjoner i 1693 og 1859, restaurert 1936–1939. |
| Via til: | St. Mikael |
| Kirkegård: | Røyken kirkegård |
| Kirkesamfunn: | Til 1538: Den katolske kirke Fra 1538: Den norske kirke |
| Bispedømme: | Tunsberg |
| Prosti: | Lier |
| Prestegjeld: | Røyken |
| Fellesråd: | Asker |
| Sokn: | Røyken |
| Periode: | Romansk |
| Teknikk: | Mur |
| Materiale: | Stein |
| Prekestol: | 1600-tallet |
| Døpefont: | Fra middelalderen. |
| Altertavle: | 1690-åra |
| Sitteplasser: | 240 |
Røyken kirke er ei steinkirke fra 1229. Den står på en høyde ved Midtbygda, Røyken i Asker kommune, nær Røyken stasjon, og var tidligere hovedkirke for Røyken prestegjeld. Den er fortsatt soknekirke for Røyken sokn.
Bygningen
Skipet er rektangulært og forholdsvis kort. Koret er noe smalere enn skipet og med rett avslutning, og er uvanlig langt. Murene i skipet er uvanlig tykke, 1,8 til 2 meter. I koret er murene omkring 1,5 meter tykke, og omkring 2 cm lavere enn i skipet. Murene er pussa utvendig og innvendig. Den utvendige pussen er så tynn at man ser steinene tydelig. Det meste av steinen er lokal rød granitt. Ankerjernene er trolig fra en utbedring i 1859, da det var en del sprekker. Det ble også foretatt utspekking av sprekker i 1693; i en besiktigelse fra 1673 nevnes det at muren da hadde sprekker flere steder og var i skrøpelig stand.
Korbua fikk sin nåværende utforming i 1693, da murmester Hans Nielszen fra Christiania ble leid inn. Over buetoppen står en innskrift med frakturskrift over Christian Vs monogram: «Kong Christian den 5 Skee Lücke. Kongen leve lenge Udi huis Regierings this Anno 1693 den 14 Maii denne spies büe kircken til bedre lysning er forandret.» På et mer moderne norsk betyr dette: «Lykken være med kong Christian V. Lenge leve kongen, i hvis regjeringstid, den 14. mai 1693, denne spissbuen ble forandret for å gi bedre lys». At korbua omtales som spiss er interessant; det er mer et gotisk enn et romans trekk, og kan tyde på at koret ble oppført noe senere enn skipet. Murrester som ble funnet i 1939 tyder på at den fram til 1693 var noe smalere. På sida mot koret er dronning Charlotte Amalies monogram og en delvis bevart innskrift med lykkønskninger til henne. På hver aide av kongemonogrammet er det også malt Frederik IV og Anna Sophies speilmonogram, med en innskrift som forteller at kirka ble reparert og utsmykka i 1726.
I østmuren sør for koråpningen fant man under restaurering ei nisje, som var delvis ødelagt da korbua ble utvida i 1693. Dette har trolig vært ei nisje for et sidealter.
I den østre muren i koret er det et lite rom med ei skapdør foran, som trolig har vært et repositorium der nattverdselementene ble oppbevart for forvandling den katolske messer. Repositoriet ble delvis ødelagt da det ble satt opp et sakristi og et gravkammer på slutten av 1600-tallet. I 1688 ble det nevnt at det ikke var sakristi, hvilket var til ulempe for presten. Sakristiet med gravkammer i krypten må ha blitt oppført kort tid etter, for allerede i 1704 måtte det bygges opp på nytt fordi det var falleferdig. Sakristiet og gravkammeret ble revet i 1859, og et nytt sakristi ble oppført samme sted. I 1930-åra ble sakrstiet utbedra, og samtidig ble det dekorert av Finn Krafft.
Det eldste våpenhuset vi kjenner ble oppført av Christopher Snediker (Snekker) i 1620, og var satt opp i bordkledd treverk med tregulv. Beskrivelsene viser at det må ha stått foran sørportalen, og der ble det også bygd et nytt våpenhus i 1693. I 1703 kom det et nytt våpenhus, da det forrige allerede var ødelagt av råte. Dette ble satt opp i utmurt bindingsverk. Det er mulig at dette ble satt foran vestportalen. I 1859 ble det oppført et nytt våpenhus der, som skal ha erstatta et eldre på samme sted. Det fikk to etasjer, med trapp til galleriet. Dagens våpenhus erstatta dette i 1938.
Vestportalen ble endra i 1859, da toppen av rundbua måtte senkes slik at man lage en døråpning fra andre etasje i våpenhuset til galleriet. Den tofløyede døra i portalen er trolig laget i 1859. Det er nevnt i 1673 at døra var ødelagt, og en ny ble laget i 1703. I den ble det skifta et vindu i 1708, så det må altså ha vært glass i den.
Det var også en sørportal, som er gjenmurt og synlig fra utsida. Over portalen var det en åpning til Kjegstads stol. Der ble det senere satt inn et vindu.
Det østre vinduet i koret ser ut til å være opprinnelig, men har nok vært murt om på et tidspunkt. Vinduet mot sør i koret har blitt forandra flere ganger, og fikk trolig sin nåværende form i 1807. I skipet er det to vinduer mot sør, og det ser ikke ut til at det har vært noen andre.
Hele taket var tekka med spon fram til 1638, da det ble lagt tegl på kortaket. På nordsida av skipet ble det lagt tegl i 1657, og på sørsida i 1693. Dagens tegl er nederlandske, og ble lagt i 1859.
Takrytteren er nevnt siden 1600-tallet, og har blitt reparert flere ganger. I sin nåværende form er det fra 1822, og ble bygd av Christopher Paulsen Hellem. Fløyen er fra restaureringa i 1930-åra, og har Haakon VIIs monogram og årstallet 1939. En eldre fløy i våpenhuset har Karl III Johans monogram også årstallet 1822.
Interiør
Alteret er i rød granitt, og alterplata er trolig fra middelalderen. Det var tidligere bygd inn med planker, men ble i 1930-åra frilagt og fikk ny plate i marmor. Altertavla er fra 1690-åra, og skal være skåret ut av Josva Olsen, en gjetergutt fra Nærsnes eller av Stillef Auke som lagde altertavla til Hurum kirke. I det rektangulære midtfeltet er det scener fra pasjonshistoria, med korsfestelsen i midten. Årstallet 1733 er rissa inn, og kan vise til en omarbeiding. Den ble restaurert av Finn Krafft i 1936.
Prekestolen er av usikker dato, trolig første halvdel av 1600-tallet. Den er nevnt som i god stand i 1688. Den ble malt i 1695, og igjen i 1859. I 1936 ble den restaurert slik at de eldste fargene kom fram igjen.
Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Et dåpsfat i messing fra senmiddelalderen, tysk arbeid, er på Kunstindustrimuseet. Dette er trolig det som ble gitt av sokneprest Peder Hansen Kiilbech, og har i så fall ikke fulgt kirka siden middelalderen. Da museet tok det over fikk kirka et nytt fat som erstatning. Ei tinnkanne til dåpsvann har innskrifta «SL ER 1725», Søren Pedersen Løchstør og Else Robsahm.
Det er omtalt et krusifiks fra middelalderen i kildene, men dette er tapt. I dag har kirka et krusifiks skåret av Anthon Røvik, som ble gitt av to norsk-amerikanere på Nærsnes. Et maleri av Madonna med Jesusbarnet, omtalt i 1810, er også tapt. Et reliegg, trolig av Fossum-mesteren, er i Drammens Museum. På baksiden står årstallet 1280, men det må være yngre enn dette. Et relikvieskrin ble også omtalt i 1810. Det skal ha vært forma som ei kirke, og sammenliknes med et skrin fra Sigdal kirke. Det ble lånt ut av sokneprest Hans Svendsen Sælboe (d. 1730) til noen venner i Trondheim, og har forsvunnet. En akvamanile datert til første halvdel av 1300-tallet er i Universitetets Oldsakssamling (C 394), mens et røkelseskar er i Drammens Museum.
Kirka hadde kalk og disk i sølv fra 1629. Kalken ble reparert av Herman Eilertsen Holm på Bragernes i 1685, og omgjort i 1703. Disse har forsvunnet. Ny kalk og disk ble gitt av kirkeeieren Niels Søren Løchstør i 1764, med innskriften «N. Løchstør 1764. Røegen Kierke». Det er kjent en soknebudskalk fra 1673, reparert i 1707, som er tapt. Dagens soknebudskalk i sølvplett er fra 1963. 22 særkalker i sølv ble gitt av Olof Hyggen og kone i 1929, og flere særkalker har blitt gitt senere av andre.
Klokker
Vi vet ikke hva som har skjedd med klokkene fra middelalderen. Den første som er omtalt er ble støpt i Christiania av Michel Westphalen fra Rostock 1623–1625. Søffren Smed i Christiania laget ny kolv til den i 1626–1627. Det nevnes tre klokker i tårnet i 1629, hvorav en defekt. I 1708 nevnes to klokker; trolig er den defekte fjerna. Disse klokkene er tapt.
I 1730–1731 fikk kirka nye klokker. Den minste hadde en innskrift som daterte den til 1731, og som fortalte at den var bekosta av sokneprest Paul Christian Holst og kirkeeier Søren Pedersen Løchstør. Denne gikk istykker mens det ble ringt til jul i 1840. En ny klokke ble støpt av Knud C. Smidt i Christiania i 1850. Denne ble i 1907 innlevert da Olsen Nauen klokkestøperi støpte ei ny klokke.
Den andre klokka fra 1700-tallet er bevart. Innskriften daterer den til 1730, og den ble støpt av Johan Barthold Holtzmann i København. Giverne er identifisert med initialene «SPL ELR», Søren Pedersen Løchstør og Else Robsahm.
Det er nevnt ei primklokke og ei håndklokke i 1629; begge er tapt.
Graver
Hans von Campens svigermor ble i 1706 bisatt innafor vestportalen, mot at kirka fikk en ny messehagel.
Flere gravminner fra 1600 og 1700-tallet ble plassert i våpenhuset i 1939, og det er også bevart tre gravkors av tre i tårnet.
Gravkammeret under sakristiet ble laget for sokneprest Peder Hansen Kiilbech (d. 1701) og hans familie. Det ble som nevnt senere fjerna fordi det var i så dårlig forfatning; allerede i 1704 ble det murt igjen.
Kirkegård
Kirkegårdens historie går tilbake til middelalderen. På sørvestre del står et gravkapell fra 1901, og på nordsida et bårehus fra 1973.
Eiere 1723–1849
Ved kirkesalget i 1723 kjøpte kammerråd Ulrik Frederik Boyesen Schøyendal kirka. Han solgte den raskt videre til Søren Pedersen Løchstør. I 1744 tok oberstinne Brockenhuus over, i 1752 Niels Søren Løchstør, i 1774 Ole Andersen Kiegstad, så Anders Olsen Kiegstad. Deretter gikk den videre til sistnevntes svigersønn Henrik Grauer, og så til lensmann Wilhelm Gabrielsen. Han solgte til kommunen i 1849.
Litteratur og kilder
- Christie, Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. 2 : Buskerud. Utg. Land og kirke. 1986. Digital versjon på Nettbiblioteket..
- Moen, Harry: Røyken kirke 750 år. Utg. Menighetsrådet. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.
Koordinater: 59.74652° N 10.38665° Ø