Stavanger domkirke

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Stavanger domkyrkje)
Hopp til navigering Hopp til søk
Stavanger domkirke
Stavanger domkirke.JPG
Foto: Dag Bertelsen (2013).
Sted: Stavanger
Byggeår: omkr. 1100–omkr. 1150
Endringer: Ombygging etter 1272, restaurert 1554–1556, 1743, 1866–1874 og 1999.
Via til: St. Svithun
Kirkegård: Stavanger kirkegård
Kirkesamfunn: Til 1527: Den katolske kirke
Fra 1537: Den norske kirke
Bispedømme: Stavanger
Prosti: Stavanger domprosti
Prestegjeld: Stavanger domkirkes prestegjeld
Fellesråd: Stavanger
Sokn: Stavanger domkirke sokn
Periode: Romansk
Teknikk: Mur
Materiale: Kleberstein og grønnskifer
Tårn: To i øst.
Portal: Gotisk vestportal, bispeportal og anglonormannisk nordportal
Skip: Midtskip og to sideskip
Prekestol: 1658, av Andrew Smith
Døpefont: Gotisk, trolig 1250–1300
Altertavle: Glassmaleri av Victor Sparre, 1957
Annen informasjon: Klokkespill fra 1925.

Stavanger domkirke ble oppført i første halvdel av 1100-tallet, og er dermed den eldste stående domkirka i Norge. Den har vært i kontinuerlig bruk siden 1300-tallet, og har beholdt svært mye av sitt middelalderutrrykk. Den ligger sentralt ved Domkirkeplassen i Stavanger.

Historie

Stavanger bispedømme ble oppretta omkring 1125. Bygginga av domkirka kan ha starta noen år tidligere, og da den sto klar ble den sete for biskopen av Stavanger. Slik var det fram til reformasjonen i 1537, da Stavanger bispedømme i en overgangsperiode på et par år ble styrt fra Bjørgvin. I 1539 ble det innsatt en superintendent i Stavanger, slik at bispedømmet igjen var selvstendig. Det ble så flytta til Kristiansand i 1682. Der var det helt til 1925, da bispedømmet ble delt i Stavanger og Agder bispedømme. Kirka i Stavanger ble dermed igjen domkirke.

Det er usikkert om det allerede sto ei kirke på stedet da bygginga starta på 1100-tallet. Funn av eldre brannlag fra 800- og 900-tallet og skjeletter fra 1000-tallet kan tyde på ei eldre kirke på samme sted eller rett i nærheten.

Som nevnt er det usikkert når bygginga begynte. Det er mulig at den første biskopen, Reinald av Stavanger, kom fra England allerede omkring 1112, og at bygginga starta omtrent på den tida. Vi vet sikkert at han var der omkring 1125, og i 1135 ble han hengt av Harald Gille. Det er også at byggings starta allerede rundt 1100, under Magnus Berrføtt. Det er da ikke sikkert at det var planer om ei domkirke. Fredrik Macody Lund har påpekt at domkirka i Stavanger er den eneste av de fem norske middelalderkatedralene som har mer karakter av ei soknekirke enn ei domkirke. En mulighet er at den var tenkt som fylkeskirke fra starten av, og at opprettelsen av bispedømmet grep inn i de planene.

Absalon Pederssøn Beyer nevner året 1012, som skulle være skrevet inn i muren. Han skriver videre at dette var på Magnus Berrføtts tid. Andre kilder oppgir at det var 1013 som sto på muren. Men Magnus Berrføtt var konge fra 1093 til 1103, og det er dermed mer sannsynlig at det har stått 1102 eller 1103 dersom det i det hele tatt har vært en slik innskrift der. En tidligere klokker, Hans Smidt, skrev omkring 1770 at steinen med innskriften befant seg i det gotiske tårnet fra 1200-tallet, og i så fall har den vært gjenbrukt fra en annen del av bygningen, eller den kan ha kommet fra en helt annen bygning.

Gerhard Fischer tidfesta kirka til omkring 1125, men påpeker elementer som stemmer bedre med slutten av 1000-tallet. Han var dermed åpen for at byggestarten kan ha vært før opprettelsen av bispedømmet. En mulighet han antyder er at byggmesteren, som sannsynligvis var engelsk, kan ha brukt alderdommelige detaljer.

At det finnes gotiske elementer fra 1200-tallet henger sammen med en brann i 1272, som førte til at det ble bygget nytt kor og at delen mellom våpenhus og skip ble ombygd.

Interiør

Midtskipet sett mot koret i øst. Bildet er fra mellom 1939 og 1949, altså før Victor Sparres glassmalerier ble montert.
Foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket

Det er kjent 17 sidealtere og sidekapeller eller stuker i kirka. Trolig har det på det meste vært 12–13 som har vært i bruk samtidig. Blant de som er nevnt er Mariastuka, Helligåndalteret, Krosstuken, Pålsstuken, Olavsstuken, Sjelestuken, Jonsstuken og mulgens altre via til St. Laurentius og St. Mikael.

Våpenhuset lå opprinnelig i vesttårnet, som ser ut til å ha vært kvadratisk. Dette tårnet ble ødelagt i brannen i 1272, og ble erstatta av nytt ingangsparti og ny portal i gotisk stil. Det befinner seg to gravstøtter fra 1300-tallet i våpenhuset, en over Håkon fra Rvene (d. 1304) og en over biskop Botolf Asbjørnsson (d. 1380). Man finner også et epitafium over Matias Tausan, laget av Anders Lauritzen Smith. Klokkespillet fra 1925, som er landets eldste som er i bruk, henger over inngangspartiet.

Skipet har tre deler, med et hovedskip og to sideskip. De er adskilt av romanske søyler som bærer buer. Fram til 1860-åra var det jordgulv med steinheller. Det ble så gravd to fot ned og lagt bjelkelag og gulvplanker. Dette gulvet begynte raskt å gå i oppløsning fordi det ikke var skikkelig ventilert under, og dagens gulv kom på plass i 1999. Lysekronene og lampettene er laget av Emanuel Vigeland, mens taklampene i sideskipene er av Jonas Hidle. Benker ble satt ut først på 1500-tallet; i middelalderen var det ståplasser og trolig noen benker for eldre langs veggene. De gamle, utskårne kirkestolene ble erstatta av nye i 1844. Det var da mulig å kjøpe faste stoler, en ordning som ble avskaffa i 1860-åra. Vinduene i sideskipene ble bytta ut med rundbuevinduer i 1860-åra, slik at de holder samme stil som resten av skipet.

Det er fire epitafier i skipet, alle laget av Anders Lauritzen Smith. De er tilminne om ekteparet Marcus Christensen Humble og Anna Kristensdatter Trane, ekteparet Severin Pedersen Godtzen og Elisabeth Kristensdatter Trane, ekteparet Johannes Hjermann og Anna Katrina Nilsdatter samt Severin Pedersen Fransen med hans to ektefeller Agnete Sørensdatter Godtzen og Metter Matsdatter Tausan. Kirka hadde også et epitafium over Elisabeth Pedersdatter og lensherre Henrik Brockenhuus, som nå er på Stavanger Museum. Et maleri av borgermester Henrik Hanssen fra 1660 har gått tapt.

Prekestolen ble laget i 1658 av Anders Lauritzen Smith. Den eldste prekestolen var fra 1554, laget av Nils Olavsson tømmermand. Den ble erstatta av som ble gitt av Elisabeth Pedersdatter og Henrik Brockenhuus. På Smiths prekestol fra 1658 kan vi se slektsvåpnene til lensherre Henrik Below og hans to ektefeller Johanne Iversdatter Lykke og Pernille Frederiksdatrter Qvitzow, hvilket tyder på at det var Below som bekosta den.

Det eldste orgelet i domkirka var fra 1622. I 1623 er det for første gang nevnt en organist, Ludolphus Wilken. Det sto på et galleri ved overgangen mellom skipet og koret, som ble revet i 1860-åra.

Koret var opprinnelig kvadratisk på 11,5 meter, og i romansk stil. Det ble revet etter brannen i 1272. Det nye koret ble forlenga slik at det nå er på 20,5 x 8 meter og bygd i gotisk stil. Koråpningen var opprinnelig smalere, og ble økt til dagens 5,8 meter i 1860-åra. Ved sakristiinngangen er det skulpturer av Magnus Lagabøte, Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson. Døpefonten er fra omkring år 1300, med dåpsfat laget av Albert Sink i 1742. Domkirka har en bibel som ble trykt i København i 1589, og som skal ha tilhørt Anders Lauritzen Smith. Man finner også et portrett av superintendent Jørgen Erikson, trolig malt av Peter Reimers omkring 1604 eller noe senere. Kalk og disk var en gave fra Laurits Clausen Scabo, gitt i 1608. Det er også en oblateske gitt av biskop Thomas Kortsen Wegner og hans kone Anne Kristensdatter Trane. Bispestolen er av nyere dato, fra gjenopprettelsen av Stavanger bispedømme i 1925. Glassmaleriene på østveggen, som tjener som altertavle, ble laget av Victor Sparre i 1957.

Krypten befinner seg under koret, og har samme utstrekning som det opprinnelige koret. Det er utvendig inngang ved Bispekapellet. Krypten er nå innreda som møterom og brukes av menigheten. Fram til 1805 var krypten det mest eksklusive gravstedet i Stavanger. Da det ble forbudt med begravelser inne i kirkene i 1804 ble en del kister fjerna, og i 1860-åra ble omkring 100 kister tatt ut. Levningene ble lagt i en fellesgrav utafor nordportalen. Gravminnene i våpenhuset befant seg opprinnelig i krypten, og fire andre gravminner herfra er oppstilt i Rektorhagen, mens andre er på Stavanger Museum, eller har blitt gjenbrukt andre steder i byen.

Relikvier

Stavanger domkirke er via til St. Svithun, en angelsaksisk biskop som levde på 800-tallet. Et relikvie fra St. Svithun, angivelig et armbein, skal ha blitt gitt til domkirka fra St. Svithuns grav i Winchester eller Canterbury. Første gang St. Svithun nevnes sikkert i Stavanger var i 1204. Det er uenighet om når relikvien kan ha kommet dit; noen mener det skjedde allerede før 1066, mens andre mener det skjedde så sent som rundt 1150.

Det var også en rekke andre relikvier i domkirka. I 1517 lagde Hoskuld Hoskuldsson, den siste katolske biskopen av Stavanger, ei liste som nevner blant annet en linklut med Jesu blod samt relikvier fra jomfru Maria, St. Paul, St. Anreas, evangelisten Markus, St. Olav, St. Sunniva, St. Barbara, St. Edmund, St. Valentin, St. Stefan, St. Klemens, St. Kosmas, St. Juliana, St. Agata, St. Sigrida og St. Thomas av Canterbury.

Litteratur og kilder