Svartbjørner fra Canada til Harstad
Tre svartbjørner fra Canada kom til Harstad seinhøsten 1950. De var kommet sammen med Ole Reistad fra flyvåpnenes treningsleir til Bardufoss i 1945 da han ble sjef der etter frigjøringa. Flyvåpnenes treningsleir ble etablert av «Londonregjeringen» og offisielt åpnet i det som seinere er blitt kjent som Little Norway i november 1940. Mer enn 3000 personell fikk sin utdannelse i Little Norway. Her fikk motormekanikere, navigatører, skrogmekanikere og flygerne sin utdannelse.
Svartbjørner
Omstendighetene omkring hvordan det gikk til at fire svartbjørner ble maskoter i Little Norway, har det ikke lyktes helt å finne ut av. Men i et notat fra LKN-sjefen til lensmannen i Målselv sies det at «bjørnene ble gitt som gave til flyveleiren «Little Norway» fra kanadiske venner i 1942». For flyverne, mekanikerne og alle andre som hadde sitt virke og/eller var gjest på området ble de til å begynne med, relativt små bamsene gjort til maskoter.
Soldat ved Little Norway kjøper Cola til svartbjørnen. Foto: Forsvarsmuseet
Svartbjørner liker Cola - på vingen! Foto: Forsvarsmuseet
Bjørnegården på Bardufoss
Da Ole Reistad ble overført fra «Little Norway» til Bardufoss tok han med seg «Fanny», «Per» og «Pål». Navnet på binna Funny ble fornorsket til Fanny etter at de var etablert på Bardufoss.
Hvorom allting er: Det ble satt opp en innhengning i leirområdet på Bardufoss, der bjørnene selvsagt ble en stor attraksjon, og var gjenstand for oppvartning og oppmerksomhet, også fra sivilbefolkningen. Blant befalet ved LKN (Luftkommando Nord-Norge) og Bardufoss flystasjon kom det til tider fram stor uenighet om hvorvidt en militær flystasjon hadde den fornødne kompetanse til pass og stell av bjørner – og om det i det hele tatt kunne rettferdiggjøres å ha en bjørnegård på stasjonen.
Oberst Ole Reistad hadde trent med «Funny» i Canada - her er det "oppstilling" på Bardufoss.
«Per» var glad i melk
«Per» får godbit fra matfar
Slumrende svartbjørner i sommervarmen på Troms innland
"Mann forer bjørn"
Pass og stell
At ikke alt foregikk «etter boka» på Bardufoss klargjøres i boka om Ole Reistad. Bjørnene ble nemlig fôret med allskens umulig bjørnemat av nysgjerrige og til dels innpåslitne tilskuere, slik også etter at de kom til Folkeparken i Harstad. «Pål» skal ha dødd på grunn av dette. Når dyra i tillegg ble ertet og plaget, utviklet de en tydelig aggresjon rettet mot bestemte plageånder. Det som ikke skulle skje var derfor nesten uunngåelig; En sersjant gikk inn til bjørnene og feilberegnet bjørnens rekkevidde idet lenka hadde snurra seg litt. Han fikk så hatten passet, og vel så det, men ble reddet ut av gjerdet før han ble helt maltraktert.
Bjørnene flyttes
Etter at en menig soldat ble utsatt for samme behandling ble det vedtatt å flytte bjørnegården til skogkanten ved stadionområdet. Om det var denne flyttingen som ga anledningen vites ikke, men «Pål» stakk av. Det ble stor oppstandelse, bjørnen var sporløst borte. Den gamle bjørneredselen fikk ny næring; bærsankinga ble satt på vent, og folks alminnelige aksjonsradius ble også på andre vis innskrenket.
Bjørnesøk
Det ble iverksatt leteaksjoner, uten resultat. Men ryktene florerte; den var sett både her og der, og man påsto og at han skremte folk og fe. Til slutt skal han også ha blitt observert i Sørreisa, en strekning på godt og vel halvannen mil i luftlinje. I forbindelse med en militær øvelse ute på seinhøsten ble bamsen funnet; han lå i dvale i en tysk bunkers ikke langt fra hovedleiren. Da ble det etter hvert klart at den hadde oppholdt seg i området hele tiden og livnært seg på det han fant søppelbøttene rundt mannskapskjøkkenet. Man fikk ham nå forflyttet i sovende tilstand – tilbake til «standkvarter» - under Bjørnåsens skygge.
Harstad
29. september 1950 meldte Harstad Tidende at bjørnene ville bli overført til Harstad i løpet av høsten. Men 9. november har dette enda ikke skjedd og avisa meldte da at "Bardufoss-bjørnene skal snart til Harstad". Det hadde lenge pågått diskusjoner i pressa omkring bjørnenes skjebne, og den var kommet så langt at man ville bli kvitt dem. Styret i Folkeparken v/ Sigv. Bach skrev til Bardufoss flystasjon og tilbød seg å overta bjørnene. Man ville ha en attraksjon til Folkeparken som var «overlevert Harstads befolkning 24. juni 1947». 16. september 1950 besvarte LNK henvendelsen fra Harstad med at «(…) bjørnene og gjerdet om bjørnegården overlates til Harstad Folkepark gratis». Betingelsene LNK satte var at bjørnene ble hentet snarest mulig – i hvert fall før de gikk i hi, og at alle utgifter i forbindelse med flyttingen var Luftkommandoen uvedkommende. I boka Legenden Ole Reistad: Hans liv og virke på Bardufoss 1945-1949 sies det at bjørnene ble overført til Harstad høsten 1950. Men noen eksakt dato for overflyttingen fra Bardufoss til Harstad har det ikke lyktes å finne.
Folkeparken i Harstad
Olaf Gabrielsen, som kjørte kommunal lastebil fraktet dem til Folkeparken hvor de ble plassert bak gjerdet, men eksakt når dette skjedde vet vi enda ikke. Etter et besøk i Harstad anmodet barnetimens Onkel Lauritz barna i byen om å be bystyret om å få ryddet og gjort reint rundt bjørnene i Bjørnebåsen. 12. juli 1951 kom også Harstad Tidende på banen og sa seg fullstendig enig med barnetimeonkelen: «En har inntrykk av at det kastes inn i innhengningen all slags rask uten at det blir fjernet. Det lukter stygt og det ser fælt ut. Bjørnene kan neppe trives i slike omgivelser.» Avisas kronargument for sin omsorg viser seg å være mer av hensyn til folk enn dyr, for «Slik det er nå, er det ingen turistattraksjon.» Leon Leonhardsen (1916-1987); sistemann i rekken av bestyrere på restauranten i Folkeparken har fortalt Rolf Gabrielsen at Pål døde av lungebetennelse. Pål ble brent og gravd ned i tomta etter en sommerfjøs. Guttene i Skaret dro på safari, fant bjørneskallen og trakk ut tennene – som ble svært attraktive suvenirer. Etterpå ble skallen behørig begravet på nytt.
«Bjørnebåsen» i Folkeparken i Harstad med de kanadiske svartbjørnene fra Little Norway. Foto:Johan Kristiansen 1953
«Bjørnebåsen» i Folkeparken i Harstad med den siste kanadiske svartbjørnen. Foto:Johan Kristiansen 1953
Fôring av svartbjørn i Folkeparken. Foto:Johan Kristiansen 1953
Per svartbjørn nyter flaskegodt mens han strekker seg i Folkeparken. Foto:Steinar Pedersen 1957
Tragedien i Skaret
Etterjulsvinteren 1953 ble svært snørik. Det høge gjerdet i Bjørnbåsen kom til kort overfor Fanny. 2. april, skjærtorsdags formiddag, tok Fanny sats fra snøskavlen og kom seg over. Som for å rekognosere ruslet Fanny opp til restaurantbrakka i Folkeparken, der hun ble sett av folk som ville tilbringe noen timer i skiløypa innover parken. Nysgjerrigheten tok overhånd, og en del kom da for nær. Især skal en noe ivrig fotograf ha vært nærgående. Binna krøp i skjul; inn under brakka. Barn og ungdom er eventyrlystne av natur, noen mer enn andre. En 12-års gutt krøp også under. Binna fikk tak i ham, han fikk stygge kloremerker og ble bitt i leggen før tre menn fikk avledet bjørnen og dratt gutten fram. Temmelig ille tilredt i leggen, ble han tatt hand om av en lege som tilfeldigvis var der og bragt til sykehuset.
Hans Knudsen sier i et leserinnlegg til Folkeviljen at heldigvis var ikke Funny en slagbjørn! – Hun ruslet bedagelig ned i Skaret og så seg omkring. Her «banket» hun først på hos Kristian Eriksen så «hele huset ristet» i følge reportasjen Erling Hall-Hofsø skrev i Folkeviljen. Da de ikke åpnet, luntet hun bort til fjøset, men kom heller ikke inn der. Hos Gunleik Aas sto et kjellervindu på gløtt, og hun tok seg da inn der. Folk som kom til fant planker og lemmer og stablet foran åpningen, for å holde binna innomhus. I mellomtida var politiet ankommet bevæpnet med gevær og pistoler. De var alarmert av tilskuere som hadde tatt seg inn i boktrykker Aas` hus og telefonert etter hjelp.
Binna fikk et skudd i pannebrasken og tre vel-rettede skudd til fra politimester Hans Haraldsens gevær. Dette ble kritisert av Knudsen, som mente at man kunne ha holdt bjørnen under kontroll til den var tilført beroligende middel – per mat. Avisa Haalogaland klargjør i sin reportasje at «det (er) forbudt å ha villdyr i fangenskap i Norge». Men på direkte forespørsel ville ikke politimesteren forlange bjørneparken avviklet, om han fikk «tilstrekkelig garanti for at det blir tatt forsvarlige sikkerhetshensyn».
Haalogaland var også kritiske til at bjørnen ble skutt. Parkstyrets nestformann; Leif R. Johansen fant hele situasjonen svært beklagelig og «la skylda på alle dem som gjorde sitt til å skremme den». Han ville lett kunne fått «den kloke binna» med seg hvor han hadde villet, «men ikke med hele menneskemassen om seg». Han hadde et håp om at Harstad-folk ville støtte opp om å få skinnet utstoppet. Og ved utsagnet om at «den var klokere enn mange mennesker», fikk han avisas fulle støtte.
Sorti
«Fanny» – ble stoppet ut og satt på sokkel i restaurantbrakka i Folkeparken. Her sto hun «for rov og ran» inntil man forsto at dette var feil. Da ble hun flyttet til inngangspartiet i rådhuset hvor hun sto til det ble tatt grep som sørget for at hun ble flyttet til «Vesle Skaugum», feriestedet for personell i flyvåpenet på Golsfjellet. Det skal ha vært en av flysoldatene fra Little Norway, Harstad-mannen Hans Knudsen som organiserte dette. Etter at Pål døde ble Per svært ensom etter hvert. Han gikk rundt og rundt i innhengninga, og utviklet etter hvert en spesiell måte å kaste med hodet på før han fortsatte. Dette gjentok seg, dag etter dag, år etter år. «Per» ble altså den siste svartbjørnen i Folkeparken. Våren 1966 ble han funnet død ved bekkeleiet like utenfor hiet i Bjørnbåsen. Ursus americanus` tid i Harstad var til-ende brakt.
Følger
Etter at bjørnene var borte og bjørnebåsen ryddet vekk, var det som om lokalsamfunnet fant å ville hedre «bamsene». Slalombakken som barna hadde benyttet i noen år fikk betegnelsen Slalombakken i Bjørnbåsen. Da det ble bygd barnehage i området fikk den (selvsagt) navnet Bjørnbåsen barnehage. Men det mest eklatante "beviset" på affeksjonen kom da Norsk Medisinaldepots nye lager i Blåbærhaugen skulle utsmykkes: Kunstneren Skule Waksvik fikk da i oppdrag å utforme en bjørnefigur. «Akende bjørn» ble avduket i 1982.
Bjørnbåsen barnehage innviet 1994. Ligger så å si vis a vis Bjørnbåsen. Foto: John H. Berthung 1994
Bjørnbåsen slalombakke - bak Bjørnbåsen barnehage. Foto: Harstad Tidende
Kilder
- Fossland, Andreas (red): Legenden Ole Reistad: Hans liv og virke på Bardufoss 1945-1949, Moen i Målselv 1998
- Harstad Tidende 29. september 1950:«Bjørnene fra Bardufoss overføres til Harstad Folkepark i høst».
- Harstad Tidende 9. november 1950: «Bardufoss-bjørnene er gått i hi»
- Harstad Tidende 12. juli 1951: «Krigskirkegården på Trondenes og bjørnene i Folkeparken»
- Folkeviljen 7. april 1953: Leserinnlegg av Hans Knudsen: «Funny»
- Folkeviljen 7. april 1953: «Dramatisk bjørnejakt i Harstadskaret skjærtorsdag. Fanny ut av innhengningen, overfalt en gutt, angrep 3 hus og ble skutt i en kjeller».
- Haalogaland 7. april 1953: «Fluktforsøk fra bjørnegården i Folkeparken kostet binna livet – og en tilskuer sykehusopphold».
- Haalogaland 7. april 1953: «Blir ”Funny” utstoppet?»
- Harstad Tidende 11. april 1953: «Binnen «Fanny»s død»
- Folkeviljen 4. november 1953: «Folkepark-bjørnene til Vesle Skaugum»*
- Harstad Tidende 27. april 1966: «Den siste bjørnen i Harstad er død»
- http://digitaltmuseum.no/021025644431?page=3&rows=72&query=little%20norway&pos=201
- «Little Norway», Wikipedia
- Samtaler med flere eldre Harstad-borgere.